Han er ikke min... Trenger råd! (litt langt)

[Anonym bruker]

Samboeren min har en sønn fra tidligere forhold. Og nå venter vi vår første sammen. Frem til nå har jeg tenkt over at jeg synes det er litt vanskelig når folk spør om det er vår første. Det er jo min første, men ikke hans. Men jeg har svart ja, for det er jo VÅR første. Og hvis samtalen har tillatt det har jeg lagt til at han har en fra før.

 

Men nå dukker det opp flere og flere praktiske ting i forhold til dette. Sambo vil gjerne at sønnen skal være så involvert i fødselen som mulig, at han skal komme på besøk rett før fødsel og rett etter, og aller helst være her i det fødsel skjer (vi er blitt enige om at det siste er lite praktisk). Det er ikke det at jeg ikke vil ha han her, men gutten har bare oss som holdepunkt her, han har ikke hatt mulighet til å få venner her, og han er ikke flink til å finne på ting på egen hånd. Jeg er derfor fryktelig redd for at han vil kreve den oppmerksomheten som jeg ønsker skal gå mot det som skal skje, og det nye barnet. Vi kommer igjen tilbake til at dette er mitt første, og jeg vil dele det med min samboer. Jeg er også redd for at hvis han kommer rett etter fødsel så "må" han få lov å bruke tiden sammen med babyen for at han ikke skal føle seg utenfor, og det blir da midt i den perioden der jeg skal knytte bånd til min lille datter, og venne meg til en helt ny familiesituasjon.

 

I går begynte vi såvidt å diskutere bilder, og det at vi gjerne vil ha takkekort osv der vi også er med. Også sønnen... Mente han. Jeg mener det er helt unaturlig å ha et takkekort med bilde av mitt første barn og et annet barn på. Spesielt siden han ikke bor hos oss. Og da begynte jeg også å tenke på julekort osv. Det blir rart for meg å ha julekort med oss fire, når vi i det daglige bare er tre. Jeg har også begynt å tenke på annonsen i avisen. Min førstefødte kan ikke ha en annonse i avisen der det står "XXX har fått en søster", men jeg er fryktelig redd for at det er det samboer ønsker. Synes dette er fryktelig vanskelig, for samboer har tross alt en sønn, og jeg prøver på ingen måte å late som om han ikke eksisterer, jeg er veldig glad i gutten, men jeg kan ikke late som om han er en del av vår familie, når han bare er på besøk 5-6 ganger i året. Det blir helt feil for meg. Jeg kan heller ikke ha det slik at dette skal handle mer om at han får en søster enn at jeg blir mor for første gang.

 

Jeg frykter også det som kommer fremover. For sønnens eneste måte å delta i samtale om graviditet og fødsel på er å snakke om da han selv ble født. Veldig forståelig, men jeg sa veldig tidlig at "Sønnen din er bestilt på postordre!" Jeg hater tanken på at han har vært gravid sammen med eksen og at de har gått gjennom dette sammen før. Og ikke minst at de har hatt et forhold som har gjort at hun faktisk ble gravid. Eksen er på ingen måte en trussel for vårt forhold, hun ønsker oss lykke til, og er glad på våre vegne, han er ferdig med henne, men jeg synes bare det er ekkelt å tenke på. Han er sykt flink til å si JEG (ikke vi eller oss) når han snakker om den tidligere graviditeten, og jeg er flink til å ikke tenke på det. Men det er vanskelig når "produktet" sitter og spør om hvordan det var da han ble født. "Heldigvis" gikk samboeren min glipp av fødselen, så akkurat det blir nytt for oss begge, og heldigvis får vi ei jente, slik at situasjonen blir annerledes uansett. Jeg kan jo ikke ødelegge opplevelsen for sønnen ved å nekte han å snakke om tidligere, men jeg synes det er vondt, og jeg kommer jo ikke til å bli mindre hormonell med tiden nå...

 

Nå ble dette litt blanding av to tema, men det jeg går og grubler på nå, er hvordan man forholder seg både til at han har en sønn fra før, og det at det er første gang for meg. I hvilken grad skal vi se hans sønn som en naturlig del av vår familie, og i hvilken grad skal vi konsentrere oss om å bli en familie vi tre...

 

(Vi fikk ikke snakket mer om dette i går, da det kom opp veldig sent, men jeg regner med at vi tar oss en god prat i kveld. Jeg måtte bare få sortert og tømt tankene mine litt. Samtidig så kan jo gode tips hjelpe oss til å løse dette på en god måte. Jeg vil jo aller helst det beste for oss begge to)

 

Noen som har noen gode tanker??

[Anonym bruker]

Jeg tenker her at du må gå i deg selv og tenke over at du har valgt en mann som har barn fra før og hans sønn får en søster.

 

Her må du faktisk legge sjalusien og egoismen til side og se mer enn deg selv.

 

Jeg håper du kan se dette selv og at i f.eks. avisannonsen skal det stå at XXX har fått en søster i tillegg til at dere har fått en nydelig datter. (F.eks.: Vi har fått en nydelig datter og XXX en liten søster.)

Folk som kjenner dere vet jo at det er din første og hans andre.

 

Når det gjelder det med at han skal komme til dere akkurat rundt fødselen skjønner jeg at du syns blir litt voldsomt, men at han skal få komme ganske snart etter syns jeg da er helt naturlig! Du må nok bare godta at din samboer er like glad i han som han vil være i deres datter.

 

Mine gutter fikk en søster i fjor der dette var stemors første og det var en selvfølge at dette var deres søster og ikke bare hennes førstefødte!

 

Nå mener jeg ikke at det er lett å være stemor, jeg er både biomor til 2 og stemor til 2 og venter vårt første felles barn. Det er mange utfordringer med det, men har man valgt en mann med barn fra før, ja da har man valgt bagasjen hans også.

 

Lykke til, håper du får sortert ut noen av disse tankene underveis i svangerskapet og at du finner ut at du må ta hensyn til fortiden.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, og for veldig godt tips ang avisannonsen. Det kommer jeg nok til å bruke i annonsen i hans hjemby!

 

Og det påpeker også det som jeg savner, nemlig ordet OG. For jeg føler at jeg er den som prøver å ordne situasjonen for oss alle, mens han er den som prøver å ordne situasjonen for sønnen. Dermed står vi litt i hver vår leir når disse diskusjonene dukker opp - meg mot de to. Og det blir helt absurd for meg, når han også har en familie her nede. I hvert fall snart. Og jeg har aldri prøvd å utelukke sønnen på noen som helst måte, tvert i mot. Men jeg føler at han henger litt igjen i den tiden der det bare var de to, og der sønnen var den eneste han trengte å ta hensyn til. Dermed føler jeg til tider nå at han tar hensyn til sønnen på bekostning av meg. Selv om han mest sannsynlig ikke mener det slik...

 

Hadde ikke jeg hatt et genuint ønske om å inkludere sønnen, så hadde ikke dette plaget meg slik. Men jeg ønsker også å passe på at jeg ikke alltid inkluderer sønnen på bekostning av mine ønsker og behov, og det skulle jeg ønske at min samboer også av og til gjorde. I hvert fall at jeg kunne se det bedre.

[*-*]

Hei!

Det er ikke så lett dette og jeg skjønner godt hvordan du føler. Men det er også viktig å velge ut hva hvor du trenger å sette grenser og hvor du kanskje heller bør være mer raus enn det som kjennes komfortabelt nå. Ofte er det sånn at om man føler at man har kontroll over situasjonen så kan man være mye mer generøs. Når man er stemor og atpåtil gravid så er det jo lett å bli usikker og føle at man ikke har kontroll eller oversikt over eget liv inkludert fødsel og baby.

 

Jeg syns det høres ut som om du har en lfott mann som skjønner deg godt, i og med at han forstår at han skal snakke om hvordan han opplevde forrige graviditet og ikke hvordan de eller eksen gjorde det. Det at sønnen på 5-6 gjerne vil snakke om hvordan det var da han ble født er jo ikke så rart. Det beste der er vel kanskje å bare være aktiv selv og bli med på samtalen, selv om du synsdet er litt rart. Du og mannen din kan jo bli enige om at dere prøver å lede samtalen med gutten bort fra selve fødselen eller mamma/pappa-situasjonen hvis du syns det blir for sårt, og heller prøve å snakke mer om at han også har vært et lite barn som lå inne i magen, se på bilder, bøker og sånne ting. Da kan jo du snakke om han utfra deg og det kan bli en samtale mellom deg og gutten som kan være ganske fin tenker jeg.

 

Når det gjelder hva man sier når folk spør om det er første barnet, så er jeg enig med deg i at det er naturlig å si at det er deres første, men jeg ville nok i de aller fleste tilfeller hengt på ganske fort at mannen din har en fra før - spesielt hvis mannen din er der sammen med deg. Han har jo et barn fra før, og dere kommer til å bli en familie med to barn uansett om det ene barnet er der mye eller lite! Og det kan være fint, babyen din for en flott storebror!

Det med fødselsannonse kan jeg skjønne, mange begynner jo annonsen med at xx har fått et søsken/er blitt storebror osv. Klart det blir rart for deg, dette er ditt første barn og du vil jo sette inn annonse om at du og din mann har fått barn! Men det går an å løse det ved å sette dere foreldre først og så på slutten av annonsen skrive "og xx er stolt storebror". Jeg tror det er lurt, og det koster deg ikke så mye. Du bør i alle fall gjøre det på guttens hjemsted.

 

Jeg tror det lønner seg å være litt offensiv og ta litt grep, gi masse der du orker for da kan du sette grenser der du må. Dessuten er gutten en del av familien, så det er smart å begynne å venne seg til det, samtidig føle at du styrer litt av prosessen og ikke blir presset. Det med fødselsannonse tror jeg er et bra sted å sende ut signaler og gjøre de smarte inkluderende tingene. Det samme tenker jeg om julekort. Jeg ville nok ikke sendt julekort av bare fellesbarn. Uansett hvor lite særkullsbarn bor i huset, så er det som å vifte med en rød klut, demonstrere hvem som er utenfor og innenfor liksom, og det vil bare såre og provosere. Lag et hyggelig julekort med dere alle fire, du vil tjene masse på det! Gutten vil bli glad og stolt, far vil bli glad, folk rundt vil syns dere er kloke og fornuftige og du selv vil få en god følelse - og knytte deg selv tettere til gutten:)

Elllers kan dere jo sende ut takkekort av bare babyen i forbindelse med fødselen eller dåp, da får du gitt slektinger et bilde av bare babyen uansett.

 

Når det gjelder besøk etter fødselen så ville jeg vært mye mer restriktiv. Her er det nødvendig for deg å sette grenser. Jeg tror jeg ville planlagt et besøk så tett innpå fødselen som du orker, for å tilfredsstille noe behov, kanskje en til to uker før, men bare hvis dere har gode løsninger for gutten hvis fødselen setter i gang for tidlig. Etter fødselen ville jeg forsøkt å utsette besøket i to uker, ialle fall hvis gutten skal bo hos dere og trenger all oppmerksomhet fra far. Gutten er stor nok til å forstå at babyen trenger helt ro hvis dere setter dere ned og forklarer ham det, dessuten er det mye bedre for han å komme på besøk til to voksne med overskudd enn til stressa og slitne voksne og en stemor som føler seg presset og truet på tid. Etter at du har fått hvilt deg og vist fram babyen til dine nærmeste den aller første tiden, har du forhåpentligvis mer raushet å gi storebror i forhold til hans nye rolle i familien.

Er det helt umulig å utsette besøket til gutten i to uker etter fødselen så ville jeg i alle fall begrenset det til en natt eller to og alliert meg med annen familie eller venner som kunne avlaste. Alt dette kan forklares gutten. Du trenger å bli kjent med babyen og du trenger tid med din mann. En nybakt mor med fødselsdepresjon er det siste familien din trenger, inkludert din stesønn.

 

Jeg vet at mange mener at stebarn bør få være tilstede hele tiden etter en fødsel, at de bør få komme på vanlig samvær demn dagen man kommer hjem fra sykehus for eksempel. Det argumenteres med at fellesbarn eller mors egne barn ville vært i hjemmet når man kommer hjem. Det er overhodet ikke sammenlignbart syns jeg. For det første er det stor forskjell på første fødsel og andre eller tredje. For det andre er det mange familier osm ber familie og venner om avlastning for fellesbarn også. Sist men ikke minst, så er det ofte lettere å sette grenser for egne barn enn stebarn. Stemødre, og andre rundt, ville kunne være så fokusert på at stebarn skal føleseg inkludert at man ikke tør å sette grenser for ro og hvile som man kanskje ville gjort.

 

Jaja. ble langt dette. Men det jeg mener er altså at det er lurt å være offensiv, gi mye samtidig som man har litt styring der man kan. Da er det lettere å sette grenser der det virkelig gjelder, som de aller første dagene etter en fødsel feks.

 

[Anonym bruker]

Synes du har fått ok svar egentlig... Men tenker noen på gutten oppi dette...eller er det bare mor og far og det nye barnet som er i fokus? Gutten har faktisk fått en søster/bror.. og en bruker ikke orden "halvsøsken" lenger.. Man er søsken. Tenk så trist å ikke skulle tas med på annonser, julekort ol..

 

Har en fetter jeg som har en sønn fra tidligere. Stemor var SÅ oppmerksom på gutten og opptatt av å gjøre ting sammen med han når han var på besøk (bor heller ikke samme sted), men da dattera deres ble født var han plutselig i skygen av alt. Fikk ikke være med i svømmehallen, var et lite bilde på julekortet av han, mens av dattera var det fire store.. Uansett hvordan du ønsker å snu eller vende på det. Gutten er en del av deres familie. Han er din manns sønn...

 

Er enig i at han ikke trenger å komme ved fødselen, der har ingen barn noe å gjøre..men han bør jo få komme på besøk så snart han vil. Skjønner han bor et stykke borte, og han er vel sikkert skolegutt, så ferie vil vel bli første mulighet..

 

Men tenkt for en stolt storebror da? Og han bør jo tas med i beregningen..

[Anonym bruker]

Igjen, tusen takk for gode reflekterte svar!

 

Jeg har bare et par innvendinger. Gutten er ikke en del av vår familie i mine øyne. Han er en viktig del av vårt liv, men så lenge han bare kommer innom på besøk ca hver 2-3 måned så er han ikke en del av familien vår, i hvert fall ikke hverdagsfamilien. Derfor føler jeg meg heller ikke som noen stemor, jeg er mer "hun som bor sammen med faren". Gutten liker meg, og jeg liker han, men noen morsrolle har jeg ikke i det hele tatt overfor han. Jeg har ingen medbestemmelses rett og må bare godta de avgjørelser som blir tatt.

 

Og det styrer oss vel inn på det som er kjernen i problemet - jammen godt å få tenkt gjennom dette gitt. Far er så sinnsykt glad for å ha gutten her når han først er her, at alle og alt annet blir skjøvet til side. Selv om vi er enige om hvordan ting skal være, så kan han endre det underveis, fordi gutten "har så lyst" eller "ble så lei seg". Han har også brutt avtaler, og gjort avtaler med gutten før han har diskutert det med meg, slik at jeg i ettertid bare et blitt informert. Derfor føler jeg som nevnt tidligere at min samboer henger litt igjen med den ene foten i den tiden der gutten var det eneste han trengte å tenke på. Og der han ikke trengte å ta hensyn til noen andre. Og det er vel det jeg er allermest redd for igjen nå. Ikke hvilken mening min samboer har om fødselsannonse og julekort, men at han uttrykker sin mening på en slik måte at jeg føler at han tar mer hensyn til sønnen enn til meg. Og der jeg føler at han går ut av vår familie, og inn i et Far-sønn forhold der jeg står på utsiden. Jeg føler og litt at han ikke stoler nok på at jeg ikke vil stenge gutten ute, og at jeg har et oppriktig ønske om at disse to skal bli søsken. Og at han derfor overkompenserer på vegne av gutten.

 

Når det gjelder besøket både før og etter fødsel, så er det samme frykt som setter inn der. At jeg skal bli oversett fordi gutten kjeder seg, og at de rammene vi er blitt enige om ikke blir overholdt fordi gutten ikke er enig. Min samboer anstrenger seg også sånn for å være en god far når gutten er her at han sliter seg helt ut, og kranglene våre dukker plutselig opp ut av ingenting. Jeg blir irritert fordi ting ikke blir sånn som vi er enige om, han har dårlig samvittighet fordi han selv ser det, men ikke klarer å la være, og krangelen er et faktum. Det orker jeg ikke tett oppi fødsel og i tiden etter. Derfor klarer jeg ikke la være å være redd og nervøs for hvordan dette skal gå. I tillegg krever gutten (10 år) utrolig mye oppmerksomhet, og min samboer kan ikke en gang lese avisen eller ta seg en lur uten at gutten sitter ved siden av når han er her. (Dette skyldes måten moren oppdrar han på, men det er en helt annen historie...). Det jeg har sagt i denne sammenheng, er at sambo ikke må sette seg selv i en situasjon der det blir krig om oppmerksomheten hans, for det tjener ingen på. Og jeg kommer til å trenge tid og oppmerksomhet rett rundt fødsel (ukene før og etter).

 

Vi finner alltids en løsning på de praktiske tingene, men jeg håper at min samboer snart kan finne en måte å samtidig være BÅDE guttens far, og min samboer og støttespiller på.

 

Ellers må jeg få lov å si at jeg vet jeg har verdens beste samboer. Han er snill og god, oppmerksom og omsorgsfull. Jeg sykt glad i han, og ville aldri i verden ha byttet han ut mot noe eller noen. Men akkurat denne situasjonen gnager litt.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ombestemt meg!!

 

Gikk meg en lengre tur i sted, og i det solen brøt gjennom tåken for første gang i dag, gikk det et lys opp for meg også...

 

Må bare si at det er takket være svarene jeg har fått her, samt et par andre innlegg jeg har lest som gjorde at jeg fikk klarert tankene mine, så jeg ønsker å rette en stor takk til dere som lar meg få et innblikk i deres hverdag og i deres tanker, problemer og løsninger. Denne gang kunne jeg nok ikke klart meg uten...

 

Mens jeg gikk og tenkte på turen min, så slo det meg plutselig. Kanskje dette er MIN feil... Kanskje jeg dytter min kjære samboer inn i den posisjonen han tar fordi jeg ikke klarer å se gutten som min, fordi jeg ikke føler meg som en stemor og fordi jeg ikke klarer å se det naturlig å ta han med på kort og bilder.

 

Videre slo det meg at dette er jo sønnen til samboeren min. Min kjære, kjære samboer som er det beste jeg vet om. Hvorfor skulle ikke jeg være stolt av og ønske å vise frem gutten også! Han er jo sønnen til det kjæreste jeg har!

 

Selvsagt er det et par ting ennå som vi må jobbe videre med. Blant annet det at ingen av oss egentlig føler oss så mye som foreldre for gutten mens han er her, men mer som "Festlig ferie onkel og tante". Da blir det ikke så mye rom for oppdragelse og andre foreldre-ting. Men det blir nok også annerledes når vi nå blir heltidsforeldre til vår nye lille knert.

 

Men jeg har i hvert fall ringt min samboer og sagt at klart sønnen skal få være med på bildene, og resten får vi ta som det kommer!

[Gjest Antarctica]

Dette var et vakkert, vakkert innlegg, og det gledet meg stort å lese at du klarer å finne disse følelsene i deg. Og at du klarer å se at den svakeste er barnet - det var veldig flott det du skrev.

 

Jeg hadde en lignende aha-opplevelse som stemor for et par år siden. Fram til da tenkte jeg på meg selv som en perifer person for stebarna. Men da jeg leste Jeper Juul og en annen pedagog som begge snakket om at for barnet er det viktig at en går inn med full tyngde, da demret det for meg - nesten like plutselig som det gjorde for deg i din åpenbaring...

 

Og jeg tenkte at skal de bli fonøyde hos oss må de vite at jog er glad i dem. Jeg kan ikke fake det, jeg må være det... mye ble bedre da!

 

 

[Anonym bruker]

Flott!

Dette kommer du til å få mye godt igjen for - både for din egen del, gutten og samboeren din - og også den nye babyen som har en stolt storebror som er en del av hennes familie!

 

Lykke til med alt - du har allerede kommet et langt stykke på veien! )

[*-*]

Hei HI - jeg tror det er en kjempelur innstilling,det har iallefall funket for meg!

 

Jeg hadde aldri klart å leve det livet jeg gjør med en mann som har barn fra før om jeg ikke hadde gjort stebarna litt til mine også. Det finnes sikkert mange måter å gjøre det på, men for meg var det aldri noe annet alternativ enn å vasse uti med begge beina først som sist. Jeg hadde aldri blitt lykkelig av å stå på siden å se mannen min og barna hans være en familie mens jeg var noe annet, og mannen min hadde aldri blitt lykkelig hvis jeg, han og fellesbarn skulle være en familie mens særkullsbarna hans var utenfor. Vi to voksne må skape et hjem, en familie, hvor alle er inkludert og hvor barn er barn og de voksne er omsorgspersoner med like mye å si over hvordan ting skal være i hjemmet. Jeg er glad for at min mann (og forsåvidt ekskona) generøst har sluppet meg til - og også glad for at jeg har gitt meg selv rett og plikt til å ta plass og være en tydelig omsorgsperson for stebarna mine.

 

Jeg sier ikke at det er spesielt lett bestandig eller at jeg alltid får til ting på den rette måten, men jeg kan ikke se at det skulle vært noe annet alternativ. Barna er der og jeg vil ikke bruke resten av mitt liv på å ønske dem bort. Da er det bedre å omfavne dem - selv om det er litt av en jobb i starten:)

[Anonym bruker]

GODT at du gikk deg en tur og fikk tenkt litt. Må innrømme at jeg gjorde opp endel tanker når jeg leste innleggene dine. Veldig godt å høre at du har ombestemt deg. Flink!

 

Kanskje det går an å prøve å inkludere første til mannen din enda mer? Siden faren er så glad når sønnen er der, vil han sikkert ha han mer enn en gang i mnd? Og det ville sikkert gjort det lettere for deg å få et litt nærere forhold til stesønnen din.

 

Er i tilnærmet lik situasjon selv, bortsett fra at lillegutten er her mer. Og for meg (oss) er det en selvfølge at han er med på alle prosesser som involverer den nye babyen. Han har fått lytte til hjertelyd, skal ta med seg ultralydbilder på skolen for å vise frem, og han skal få lov å være en av de første som hilser det nye vidunderet til verden. Han er tross alt nærmere beslektet babyen enn besteforeldrene til babyen er

 

Lykke til. Med den nye innstillingen kommer dette til å gå så bra. Ikke tenk "meg og de to" Tenk "oss tre"

 

 

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg tårer i øyekroken gitt!!

Er ikke alltid lett dette livet, men du er kanskje på vei å gjøre det enklere?

Klem, og lykke til med fødselen!

[Anonym bruker]

Hei

Jeg og min mann fikk en sønn i 2008, han har to sønner fra før. Jeg sa klart i fra at jeg ville ha den første tiden alene med min nyfødte og min mann, hans unger kunne komme når vi hadde kommet i orden hjemme, hadde de bodd hos oss hadde det vært helt annerledes!! Det er og blir MIN Barseltid !

Ser ikke problemet med at ikke du skal kunne få bli kjent med ditt barn "alene" først, når man ikke er mor fra før så trenger man faktisk tiden selv og uansett hva dere sier om at" de må jo innvolveres" så spiller ikke det noen rolle om det tar et par uker før de blir innvolvert, til alt er på "stell". Fødselsannonsen sto det at vi.... har fått en sønn!! ikke at de har fått en bror, de bor ikke her og det er da ikke det at de har fått en halvbror som er det store, det er at jeg og min mann har fått en sønn, det er det som det opplyses om, hadde de bodd her hadde det vært helt annereledes!

Takkekort for gaver ved fødselen, hadde jeg bilde av sønnen vår og hilsen fra ham! På dåps takkekortet hadde vi bilde av meg min mann og vår sønn, det er hans dåp og vi som foreldre som takker for gaven sammen med vår sønn!!

Julekort bilde av vår sønn med hilsen fra Martin , vår sønn, skrev på i tilleggs brev hilsen fra oss, min manns barn kommer jo på julekort fra sin mor. Jeg skjønner ikke problemet med noe av dette!!!

Vi gjør alle som vi selv ønsker!!

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror du hadde sett dette ganske annerledes dersom du også hadde særkullsbarn fra før.

 

 

[Anonym bruker]

Innlegget ditt(09:39) er jeg faktisk helt enig med. Dere har gjordt tingene rundt fødsel og det nye barnet, på samme måte som det vi har gjordt. Min mann har to gutter fra før (12 og 16 år). De er hos oss annehver helg, men det begynner å bli skjeldnere nå som de er blitt så gamle. Jeg hadde mange tanker rundt det å få barn, og hvordan jeg skulle få oppleve det å skape "min/vår" familie. Vi endte opp med å gjøre akkurat som dere, og har enda ikke fått noen negative reaksjoner på det.

Det er en ting jeg som stemor synest er viktig, og det er å få lov til å ta vare på "fellesfamilien" også. ALT dreier seg ikke bare om særkullsbarna! Jeg og min mann må også få lov til å skape en familie, og få lov til å ta vare på den også, i tillegg til å ta godt vare på særkullsbarna når de er hos oss! Dette er viktig for at familien skal fungere, og for at mann og kone skal ha et godt kjæresteforhold som varer. Det er ingen som er tjent med at enda en familie blir oppløst!

[Anonym bruker]

Hos oss er det større sjanse for at en familie blir oppløst hvis ikke jeg klarer å omfavne dem begge to på en gang, og se at det er like stort for min samboer at hans første sønn skal bli storebror, som det er for meg at jeg skal få min første. Og vi gjør tross alt dette sammen...

 

Jeg kommer likevel ikke til å la alt dreie seg om han, dersom det ikke er praktisk enkelt. Det koster oss 3000,- + at vi må ta fri fra jobb og han må ha fri fra skolen hver gang han kommer, dermed er det dessverre ikke så ofte han kan være her. Og enkelte ting kan vi nok ikke vente med, eller det er upraktisk å vente. Og i og med at han ikke bor her så kan han ikke få være med på alt, slik er det dessverre bare. Men jeg vil ikke sette han på utsiden når han er her, bare fordi han ikke bor her til vanlig. Om ikke så lenge er han gammel nok til å velge selv hvor han vil bo, og hva da om han vil bo her??

 

Det er faktisk enormt stort for han at hans far skal få en liten jente. Og det er enormt stort for min samboer at sønnen hans skal få en søster. Jeg har tenkt å leve resten av livet mitt sammen med denne mannen, og da bør de tingene være stort for meg også!! Og jeg bør være like stolt av sønnen til samboeren min som jeg er av han. Og ønske å vise dem frem begge to.

 

Når det gjelder selve fødselen og det som følger med der, så har jeg bedt om at det tas hensyn til at dette er helt nytt for meg. Det har ingenting med hverken det ene eller det andre å gjøre, men at jeg kommer til å være usikker, litt redd, og ha sinnsykt mye å sette meg inn i som jeg aldri har vært med på før. Det er derfor ikke sikkert at jeg ønsker å la andre "delta" før jeg føler at jeg har roen og kontrollen selv. Men da må vi bare finne andre måter å løse det på. Jeg har også sagt til min samboer at jeg kommer til å trenge hans støtte og at han er der for meg i den perioden. Men det betyr jo bare at de må være der for meg begge to, og at begges oppmerksomhet er rettet mot meg og det nye barnet. Så pass må de også kunne gjøre, at de i en periode ikke setter seg selv først. Man må tross alt gi og ta litt begge veier.

 

Det er tross alt litt annerledes, hvordan man enn snur og vender på det, å inkludere en som man selv er i ferd med å bli kjent med, i en situasjon som denne som er så ny og ukjent, enn om det hadde vært en jeg kjente fra han var født, og som var her til daglig.

 

Men som flere av dere skriver, så får jeg mer igjen for å gjøre et helhjertet forsøk på å få det til, enn jeg gjør ved å stenge han ute.

 

Men jeg har bedt om at vi setter fokus på at det blir plass til både "Far+sønn", "meg+ sønn", "Far+meg+ sønn" og "Far+Meg" tid når han er her. Klarer vi å balansere de fire, så tror jeg vi vil få det godt!

 

Når de gjelder de praktiske tingene som å gi han ultralyd bilde og kopi av gravid-bildene vi har tenkt å ta og slike ting, så ønsker jeg ikke å gjøre det av to grunner. For det første så ønsker min samboer at vi holder det litt privat, og ingenting er privat hos en 10 åring. For det andre så vil jeg ikke gjøre det av hensyn til mora. Jeg synes hun skal slippe å ha bildet av eksen og den nye gravide dama på veggen i sitt hus. Det blir og for mye sammenblanding av familier, hvilket jeg ikke er helt for. Og her har vi kopier, og da synes jeg ikke en 10 åring trenger sitt eget.

 

Mange av valgene jeg tar, tar jeg ut fra det faktum at han er 10 år, og ikke hvem han er! Dessuten prøver jeg å ta hensyn til hans mor, på samme måte som jeg vil at hun skal ta hensyn til meg. Jeg har ikke noe behov for å ha bilder av henne her nede, f.eks...

 

Men jeg håper ikke han kommer til å ønske å ha bildet av sin nye familie med seg hjem til moren... Da må jeg vri hodet litt for å komme på en måte å unngå det på. Jeg skjønner godt at han vil ha bilde av oss som han ikke ser så ofte der oppe, men jeg ser ikke helt at det er rett... Og jeg ville som sagt ikke hatt bilde av mora og hennes familie her nede, så da bør jo den gå begge veier...

 

Vel, det er en bru vi får krysse når vi kommer til den.

 

HI

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er (unnskyld uttrykket) faen hakke meg så dritt lei dette gnålet om særkullsbarna ditt og særkullsbarna datt!!

Vi må da jammen få lov å skape "egen" familie vi som ikke har særkullsbarn også!

Hadde de bodd her hadde ting vært helt annereledes!!

Alle gjør som de selv ønsker det, dette evige gnålet om disse stakkars særkullsbarna gjør meg frustrert!! Ungene lider ingen nød når de er her, skal vi begynne å mase om våre felles barn også da fodi de må leve sirkuslivet annenhver helg o.s.v.??

 

[Kreoline]

Jeg skal ikke sitte her å skryte av å ha sett/fått så mange takkekort etter barnedåp, men noen er det blitt. Jeg har faktisk til gode å se søsken altså søsken med samme mor og far være med på dåpsbilde. Hvorfor er det da så ille når det er snakk om stebarn som ikke får være med på takkekortet.

 

Mange har tradisjon med å ta bilde hos fotografen av babyen sin alene, uansett om de har 1 eller 10 unger, ingen av de andre 1-9 barna føler seg utestengt og uelsket fordi foreldrene ønsker bilde av babyen sin. Det triste her er når stemor kommer inn her og spør om det er feil å ønske bilde hos fotografen av babyen sin uten stebarna. Og svarene hun får hadde man ikke gitt om alle barna var hennes.

 

Når det gjelder bilder hjem til familien sin, synes jeg at han bør få lov til det. Han er stolt av familen sin, spesielt søskna sine. La familiene hans være noe han får lov å være stolt av, men jeg hadde ikke vært komfortabel med å ha bilde av meg selv på stueveggen hjemme hos moren til stebarna, men hvor sannsynlig er det at mor gidder å ha bilde av nyekona til mannen på veggen eller omvendt.

 

Dere gjør sikkert hyggelige ting sammen når han er der, hva med å lage et album til han med både hverdagsituasjoner og fritid, med han og søsteren. Fremkall noen bilder og send de til han med hilsen fra lillesøster. Slike ting er mye mer inkluderende for gutten enn at han skal være med på alt som skjer rundt fødsel og barseltid, tror jeg.