pappan vil ikke vite kjønnet..men jeg vil...

[*toppris*]

er det slemt av meg? vi fikk vite det med nr 1... han vil ikke vite det og jeg har jo sagt at jeg skal ikke si det g ta hensyn til han når jeg snakker med andre osv... gjemme det som handles inn osvosv... og ja, ta alle forhåndsregler for å ta hensyn til han... men han bare akk nei, er ikke vits, plumper ut uansett før eller siden før ungen kommer... at det er kjipt det er jeg som bestemmer osv... urettferdig og blabla, at han ikke blir involvert osv...

 

er det virkelig slemt av meg å ville vite kjønnet?? vil forholde meg til barnet, knytte bånd med han eller henne.. hvis dere skjønner... kose meg med å handle litt inn til den lille osv... gjøre redet klart;)

[Gjest]

jeg hadde nok respektert hans ønske og ikke fått vite det.. går jo ann å handle inn det første i nøytrale farger da.. dere er jo begge på vei til å bli foreldre igjen og synes det er greit at man gir og tar litt og om han ikke ønsker å vite så ville jeg gått med på det.. og joda det er veldig lett å plumpe ut med det om den ene vet..

[Lykke X 4]

Hvorfor skal du måtte repektere hans ønske, og ikke bry deg om ditt eget? Snakk med jordmor om dette før hun utfører undersøkelsen, og avtal at far går ut mot slutten av undersøkelsen slik at du kan evt. få vite kjønn. Det er ikke slemt av deg å ville vite kjønnet, vi var begge enige om å ville vite, så det var jo greit for oss.

[3b@rnsmor-30*]

jeg synes det er egoistisk og slemt av deg.....

om du vet det, og snakker med andre.. (selv når han ikke er der) så kan jo andre klare å fortelle det til han.... og det er jo ikke koselig..

vi hadde samme situasjonen med våre to eldste.. pappan ville ikke vite, og da ble det sånn... men nå på sistemann hadde vi lyst til å vite begge to.

[Totetteskatter + baby 2015]

då hadde jeg bare latt være å vite det hvis ikke mannen min ville det.

[soleia]

Eg hadde i allefall ikkje klart å halde det hemmeleg lenge, det veit eg!

Her ville mannen at me ikkje skulle fortelje til andre kva kjønn det var, det kunne vere vår hemmeligheit. Vel, det tok ikkje lange tida før han plumpa uti sjølv. Eg måtte heile tida tenkje over kva eg sa, ganske stress, så no veit alle det. Du kan iallefall ikkje fortelje det til nokon andre, om ikkje han skal vite det.

Er vel heller ikkje sikkert dei vil fortelje kjønnet på ul dersom han ikkje vil.

 

[Rapunzella]

Jeg ville ikke bedt om å få vite det om vi ikke begge var enige. Han har nok helt rett i at om du vet det så kommer du til å plumpe ut med det en eller annen gang, selv om du prøver aldri så hardt... For meg tok det omtrent halvannet minutt inn i samtalen på tlf med min mor før jeg hadde sagt "h*n" uten å tenke meg om... Skjønner dere begge veldig godt, men syns definitivt han har et poeng i at det ikke bør være noen automatikk i at det er mor som bestemmer - fedre føler seg ofte håpløst passive gjennom et svangerskap uansett, og det hjelper lite om vi mødre stadig skal få ting på vår måte. Her har du mulighet til å vise ham at du respekterer hans valg, og det tror jeg han hadde satt stor pris på!

 

Lykke til uansett!

[Snuppa & llillebror]

Venninna mi og mannen har hatt det sånn begge gangene. De har gjort det sånn at han har gått ut mot slutten av ul og venninna mi har fått vite kjønnet. Ho har jo da valgt å ikke fortelle det til noen andre. Har funka helt fint for dem. Man kan jo selvfølgelig forsnakke seg da men... Jeg ville og ha gjort det sånn om det var sånn at mannen min ikke hadde villet vite...

[lene86k]

Vi står i samme situasjon som deg, eg vil vite det, men han vil ikke. Han mener det går helt fint om bare eg får vite det, men eg har sagt at så lenge han ikke vil så får ingen vite det. Men eg sitter å håper på at han vil ombestemme seg når den tid kommer.

[Moggi]

Er også i samme situasjon. Jeg ville vite, men ikke han. Er med på tanken at jeg ville følt meg kanskje litt mer knyttet hvis jeg visste skjønnet. Kommer litt nærmere identiteten liksom... Men har jo gått bra det da, ikke mange ukene igjen nå

Gjentar Sanna:

han har et poeng i at det ikke bør være noen automatikk i at det er mor som bestemmer - fedre føler seg ofte håpløst passive gjennom et svangerskap uansett, og det hjelper lite om vi mødre stadig skal få ting på vår måte. Her har du mulighet til å vise ham at du respekterer hans valg,

og det tror jeg han hadde satt stor pris på!

 

Dessuten er det ikke sikkert dem klarer å se skjønnet. Ellers så har jeg hørt tilfeller der det ble fortalt at det skulle bli det ene, og ut kom det andre, og barnerom og klær måtte forandres farge på, hehe:)

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Neh, jeg vil da ikke kalle deg egoistisk og slem fordi du vil vite kjønn? Dette er to ønsker fra to personer og begge bør respekteres... Det er ikke du som bestemmer om du får vite kjønn og han ikke. Da vil jeg si dere begge bestemmer...

Men, selvsagt,det at han ikke vil vite må respekteres, så da er det opp til deg om du vil ta deg bryet med å vite og dermed skjule innkjøp, passe deg for hvert ord etc. Du kjenner deg best. Klarer du dette? Det er jo ikke voldsomme ting man kjøper inn uansett,spesielt når man har småtroll fra før av...Men gjerne litt nye fine klær en gang i blandt etc.... Og de er jo lette å skjule...

Vil du klare å ha en så stor sprudlende hemmelighet som du ikke får dele med ham?

Jeg vet at om si jeg ikke ville vite,mens gubben ville,- så hadde han helt fint klart å holde tett. Men jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart det ved en omvendt situasjon...

 

Om du tror du vil klare det, så gjennomfør det hele og få kjønnet fortalt. Da respekterer dere hverandre vil jeg si. Men om du ser faren for å plumpe ut med hemmeligheten er mer en realitet,så prøv å ikke vit. Om du går på veggene så tar du en senere og privat ul. Men du kan jo prøve. Kanskje det blir spennende likevel?

[Mortiletbittelitenurk]

Jeg har latt mannen min få bestemme, jeg ville egentlig vite det - men han ønsket ikke å vite... Synes det er så mye annet som vi jenter for kontrollere og bestemme under graviditeten og det første leveåret til babyen, så jeg følte at det var riktig å la han få bestemme litt også. Jeg tror man kommer positivt ut av det, å ikke skulle ta helt kontrollen - da kan mennene ofte føle seg litt "overkjørt" og "til overs"...

 

...nå er det rett før fødsel for min del, og er veeeeldig spent! Jeg gleder meg masse til å få se hvilket kjønn det er, men like mye til å møte det lille mennesket som jeg har knyttet så sterke bånd til...jeg tror ikke jeg kunne ha knyttet noe sterkere bånd dersom jeg visste hva det var, men jeg tror jeg hadde vært mer fiksert på innkjøp - og kanskje planlagt og forberedt fremtiden mer...men det forholdet jeg har til babyen min, det er fortsatt unikt og betingelsesløs kjærlighet!!!

 

Lykke til, uansett hva du velger!

[Staark]

Jeg hadde aldri i verden klart å ikke vite det. Nettopp pga det du nevner med å knytte bånd. For min del er det mye lettere å forholde seg til han eller hun, og det gjør babyen mer virkelig enn "det".

I tillegg slipper man å tro det er f.eks en gutt i 9mnd, og å dagdrømme om gutten og så oppleve å bli "skuffet" pga det kommer en jente.

(Jeg opplevde det før ene ultralyden. Er veldig glad jeg opplevde det da, og ikke etter fødsel. Det hadde ingenting med at jeg var skuffet pga kjønnet, det hadde med at jeg relaterte babyen til det ene kjønnet uten å vite hva det var.)

 

Hvis du får vite kjønnet, og barnefar ikke vil vite det, så synes jeg du bør holde det helt for deg selv (og ikke si noe til hverken venninner eller familie), og vente med innkjøp til etter fødsel. (Vet aldri hvem man møter på butikken )

Hvis du er en som har lett for å plapre, så bør du kanskje vurdere å ikke vite noe.

[lillevennen0709]

Jeg synes du skal respektere pappaens ønske. Hos oss ønsker pappaen gjerne å vite kjønnet, men respekterer at jeg vil vente til fødselen. Dette er vår første, og det er jo spennende å gå og "lure" på hva det vil bli. Tror du vil slite hardt med å holde det for deg selv i ALLE sammenhenger, så vil anbefale deg respektere hans ønske og vente! :-)

[3xMamma :)]

Hvorfor i alle dager skal det være slemt av deg? Kan vi ikke snu på det å si at det er slemt av han at ikke du kan få vite det?

 

Jeg syns det er mer enn nok som skjer når barnet blir født, jeg syns også ventetiden er lettere ved å vite kjønn. Man vet jo ikke hvem det er der inne, men jeg syns det er lettere å vite kjønn. Det er lettere å finne navn, og da er det lettere å tilnærme seg barnet syns jeg. Skulle tro det var lettere for far også mener nå jeg. Og når man får et annet kjønn enn det man har er det jo litt stas å kunne kjøpe noe nytt og kjønnsrelatert

[*toppris*]

takker for alle svar:) uff, men er ikke lett... heldigvis er det noe uker igjen til ul, så håper han vil endre mening til da... husker med nr 1, da ville han også vite.. og han ble jo så stolt når han fikk vite at det var en gutt osv:) han mener jo at det er gutt denne gangen, er helt overbevist om det... så hva hvis vi ikke får vite og ut kommer ei jente... ser for meg at han blir sååå skuffa....

 

nei uff, får ta disse ukene til hjelp og satse på det beste... o ja, jeg kan klare å ikke si han/hun... kaller allerede barnet for klumpen osv;) og trenger jo ikke å si det til alle og enhver rundt oss...

 

så, får ta tiden til hjelp, se om han endrer mening.... men ja... jeg vil vite... føler meg ikke slem av den grunn... han trenger jo ikke å vite...

[erteposen + 4]

Hadde jeg fått viljen min første gang, så hadde jeg nok latt han få bestemme denne gangen. Jeg bruker veldig kjønnsnøytrale klær første tiden uansett, og kjøper mest klær etter babyen er i hus.