Jeg som hadde så mange venner.. Hvor er de blitt av???

[Anonym bruker]

jeg har studert, reist og møtt mange mennesker i løpet av mitt liv.

 

Er veldig sosial og har alltid hatt mange mennekser rundt meg.

Har hatt mange venner. Både med og uten barn.

 

Jeg ble mamma for tre år siden og etter det har jeg blittmer og mer ensom. Jeg har en mann som liker seg best hjemme..

 

Jeg tar initiativ til å treffe venner, men oftere og oftere sier de nei.

Det er aldi noen som ringer meg lenger. Aldri noen som ber meg hjem til dem..

 

Jeg skjønner virkelig ikke hva som har skjedd... Jeg savner å omgås venner og ikke bare familien innimellom.

 

Jeg savner å dele ting med venner, ja rett å slett å ha venner.

Lurer på om jeg har forandret meg så veldig etter at jeg ble mamma.

Men kan ikke se det.. Alle snakker jo om barna sine. Alle er jo opptatt av det kjæreste vi har? Jeg har allsidige interesser.

 

Noen som har opplevd det samme??

 

Istedet for å sutre tenkte jeg å ta meg sammen og prøve å få nye venner. Hvordan gjør man det?????

[Anonym bruker]

Kansje du har forvekslet bekjente med venner. Venner er de menneskene du deler tykt og tynnt med i mange år. Et virkelig nært vennskap kommer sjeldent på under 5 år.

Det å ha mange "venner" er vel ofte det som står i veien for å utvikkle virkelige nære venner.

[Anonym bruker]

vel mange har det slik etter vi har blitt mamma!! mine ekte venner har jeg fortsatt rundt meg..men ikke like ofte siden de bor ett stykke unna og har også barn selv..men alle bekjente... som jeg har vært mye sammen med tidliger og som ikke har barn selv...vel de har vel blitt mer eller mindre forsvunnet.. det er en del av livet det=(

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte, men vet også en del av svaret på noe av det du spør om.

For selv om vi har blitt foreldre her i huset fortsetter vi å invitere og vi fortsetter å delta så langt det går.

Det jeg har oppdaget er at de som ALLTID sier nei til å komme på ting når de blir invitert, samme hva det er og når det er, de slutter man å invitere. Samma om de har barn eller ikke.

[serin@]

Sånn har jeg det også...

 

Og det er IKKE som hun over sier, bekjente..men tom venniner fra barneskolen.

 

Har "mistet" 3 venniner det siste året, 1 har jeg trukket meg unna selv fordi hun var så negativ mot sønnen min. De 2 andre har liksom bare stukket...ringer aldri lenger, bare jeg som tar initativ til å treffes, så bestemmte meg for en stund siden å bare å slutte å prøve. Med dem har jeg jo også mistet bekjente som var i deres omgangskrets igjen.

 

Så da sitter jeg her, singel, med en vennine, et vennepar med barn og noen kompiser... ganske trist!!!

 

Prøvd å få meg nye venner på skolen, men har faktisk ikke truffet en eneste person jeg har lyst å bli ORDENTLIG vennine med

Mammma mener jeg er blitt altfor kritisk, men jeg vil ikke ha negativitet i livet mitt lenger...Ala sutring og klaging på egne problemer, tiltrekker meg visst en del slike, hobby psykologen i meg kansje

Vil ha gode, trygge venner som også kan være i omgangskrtesen til min sønn. Forbilder for ham, men det er altså meget få igjen av dem.

 

Kjempe trist, og lurer fælt hva jeg har gjort galt

 

Men bedre å være ensom alene enn ensom når man er to...(prøver jeg å si til meg selv...)

[Anonym bruker]

Har det på en måte sånn jeg og.

Hva skjer med alle,hvor blir de av?

Prøver og prøver og finne på ting og spørre folk,men de skal jo alltid noe ,eller kan ikke.

Blir veldig ensomt i lengden, og kun ha seg selv omtrent å være med.

Ikke noe gøy å finne på ting alene.

Så ofte blir man sittende hjemme.. i håp om bedre tider...

Men de kommer jo aldri.. Er ikke så lett å bare bli kjent med nye folk heller. Og når man prøver gjennom bim feks,så jippi kanskje får tulla en lekevenn og mor en god venninne og finne på ting med,dele ting med osv. men neida.. For da må man dra ting ut av de nye hele tiden.ikke noen som spør om hvordan har du det da eller hva gjør du på, nei da er det jeg som må mase og da føler jeg at jeg bare er i veien. Visst folk vil bli kjent,så er det fint med insiativ. ikke bare ja , nei på det man spør om. . Har så lyst å bli kjent med noen som er ærlig og grei. som vil finne på ting ilag,som har tid til å være venn. en man kan snakke med om alt, en og søke trøst og glede hos i gode og onde dager.

En og reise på tur med, gå på tur, shoppe, kafe' , ett glass vin en sjeldent gang, finne på ting med barna osv. Men finnes det noen her som man kan bli kjent med uten å føle seg dum og i veien?For det er jo så mange koslige mennensker her på bim. Har hatt ett litt vanskelig liv og slitt med depresjon.men prøver så godt jeg kan og smile og være postiv til alt og alle.Har så inderlig lyst å treffe noen som bryr seg om meg og mine og som vi kan bry oss om. Ikke bare noen som slenger dritt bare du snur ryggen til..

Er det jeg som har gjort noe galt?Er jeg kjedelig for jeg har fått unge?

har jo like mye lyst å finne på ting enda.. men må jo stort sett ha med meg barna. Og det er vel kjipt for mange..spesielt de som ikke har barn. og om det går fint,så er de for opptatt av og snakke om seg og sitt og enser ikke en liten i vognen.. Og skjønner ikke at jeg vil gi den oppmerksomhet og. nei skal ikke være lett.. vanskelig å finne venner i voksen alder.spesielt gode venner. ærlige venner som respekterer andre.og som er ekte.venner som er der for hverandre..

uff ble langt dette.. hehehe.

nei vi må vel bare prøve..vi må jo lykkes etterhvert vel?

 

[Anonym bruker]

Hi her.,,

 

Flere av de vennene jeg har mistet har jeg kjent siden je var lita jente..

 

Det er som er trist er at når eg en sjelden gang treffer noen av disse såkalte vennene mine, så kommer det frem at flere av dem har treftes mange ganger. Ingen som spør om jeg vil være med lenger..

 

Jeg føler meg som en sutrete fjortis som plutselig ikke har venner, men dette plager meg. Jeg har til og med prøvd forsiktig å ta det opp i den gjengen vi var før...Ingen som sier noenting om det..

 

Jeg har selvinnsikt.. Tror jeg i hvert fall.. Har tenkt mange ganger igjennom hva osm har skjedd. Hvordan jeg har forandret meg osv...

 

Og jeg har også bare latt være å invitere og inkludere de som ikke gir noenting i det hele tatt tilbak og resultatet er at jeg ikke har pratet med og sett tre stk på et år...

 

Jaja... Mannen min synes jeg overdriver og mener jeg bare kan finne meg nye folk å være sammen med men det er ikke lett når man er voksen.. Han har ikke behov for noe sosialt utover jobb i det daglige...

[winneboo]

Jeg føler litt på samme måte. Før hadde jeg mange venner. Alltid noen å være sammen med. Hadde mange venner som jeg hadde møtt på skolen, i jobb osv. Satt aldri en lørdagskveld uten å ha noe spesielt å gjøre.

Men nå har det dabba helt av. Kanskje ikke så rart siden jeg har flyttet et stykke fra hjembyen min, hvor ALLE bodde.

Her på den nye plassen har det ikke vært lett å finne nye venner. Går på skole så har mange klassevenner, men det er jo ikke det samme. Vi gjør jo aldri noe på fritiden sammen. Jeg kunne jo spurt, men redd for å virke påtrengende.

 

Jeg har heldigvis en fantastisk kjæreste som er hos meg hver helg, så jeg er jo ikke alene, men syns jo det blir litt stusselig innimellom. Har et vennepar vi er sammen med innimellom, men de har sitt å styre med så det blir liksom bare å feste med de en gang her og der. Savner å få venner på besøk, se film, gå ut å spise, gå på kino eller bare ha en "sladrekveld ":)

 

Har venninner som innimellom kommer på besøk, men det er sjeldent de har jeg kjent i maaaaange år, men de er liksom opptatt med sitt og bor et stykke unna.

 

Det bor jo 500 000 mennesker i denne byen, må vel finnes NOEN jeg kommer overens med...hahah..jaja..regner med det ordner seg til slutt, men nå har jeg bodd her i snart 2 år, syns det er på tide..

 

Aner ikke hvordan man skaffer seg nye venner. Har aldri tenkt over "prosessen". Det har liksom bare skjedd av seg selv. Aldri hatt behov for "lete" etter venner før nå, så aner ikke hvordan eller hvor jeg skal lete..jaja

[Anonym bruker]

Hvor bor dere i landet?

Blitt rimelig venneløs jeg også av en eller annen grunn, og kunne gjerne tenke meg å bli kjent med noen nye..

 

Haugesund her.

[Anonym bruker]

Jeg bor rett utenfor Haugesund..

[Anonym bruker]

kult!

Jeg er 33 år og har en sønn på snart halvannet.

Hva med deg?

[Anonym bruker]

*

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk alltid hatt det slik. Jeg har byttet venner så mye i oppveksten pga. flytting at jeg nå bare har en her og en der. Jeg har noen gode veninner fra studietiden nå, men de har gamle venner som er "bedre " enn meg. Litt av grunnen er nok at jeg i mange år hadde en veldig krevende "besteveninne" som jeg har "dumpet" fordi hun bare krevde og aldri ga noe tilbake. Flere ganger skuffet hun meg når jeg hadde det tungt fordi hun ikke taklet at alt ikke dreide seg om henne. Hun var også svært sjalu, så i tillegg til å beslaglegge mye av tiden min ble hun sur og lagde bråk (som flere ganger ble direkte pinlig for meg) om jeg var med noen andre.

 

Venne-historien min gjør at jeg har vanskelig for å få nye. Jeg er så vant til å være en lite prioritert venn at jeg ikke tar initiativ til nye vennskap i frykt for å bli skuffet igjen. Samtidig er jeg gift med en fantstisk men usosial mann. Hans kompiser har for det meste flyttet fra byen da de møttes under studiene.

 

Håper jeg treffer noen når jeg begynner å gå i barselgruppe:-)

[Anonym bruker]

Jeg er 31 år. Barn på snart tre..

[Anonym bruker]

Jeg føler det og slik.

Etter jeg ble gravid ble jeg mer eller mindre overflødig kan det virke som. Folk er interessert, men kan vel ikke si jeg har de nærmeste vennene mine rundt meg akkurat.

Det er mer det at jeg klamrer meg til mer eller mindre dårlige venner, bare for å ha noen der.

Folk jeg egentlig ikke ønsker å bruke tid på, som alltid bare tenker på seg selv og kanskje spørr hvordan det går med deg i en bisetning for så å fortsette samme setningen med seg selv.

 

Har to gode barndomsveninner men de bor jo i en annen kant av landet, så aner ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke møtt noen nye i forbindelse med graviditeten.

Håper jo på at det blir noe i en ev. barselgruppe.

Er dette noe man må ta intiativet til selv? eller er det noe via helsestasjon?

 

Jeg er 22år og har intrykk av at veldig mange av disse treffene er for mødre 30+ og de ikke vil ha noen yngre med.

Så føler at jeg ikke passer inn noen plass. Man føler seg så alene til tider selv om man har mer enn nok å gjøre om dagene.

Lurer på hvordan det blir i fremtiden.

Bor i Trondheim jeg da.