Taus mann!! Samboeren min kommuniserer ikke..hjelp. (litt langt!)

[Anonym bruker]

Herregud, jeg begynner å bli direkte drittlei av det "tause" livet han ønsker vi skal leve. Jeg vet ikke om han har vanskelig for å formulere seg, ikke helt vet hvordan han skal si ting, men... han sier nesten ingenting! Hva gjør dere som er i samme situasjon?

 

f.eks....

Fant plutselig ut at han har vært hos legen sin for ca.en måned siden pga en kul under armen. Han lo det bort da jeg fant det ut.

Han sier ALDRI fra om økonomiske ting. Han sier aldri hvis han føler at han har brukt mer enn meg på mat, regninger, han forventer at jeg skal plukke det opp automatisk. Han kan legge frem regninger, så må jeg ta opp en samtale om det og foreslå at vi spleiser. Han sier aldri fra selv, han skal liksom holde seg "for god" til det.

 

Sånn er det med alt. Det forventes at jeg skal anta hva som er fornuftig og handle etter det. Han ønsker at vi skal snakke minst mulig om ALLE daglige praktiske ting, men forstå ut fra handlinger hva som skal skje. Jeg er så dritt lei av å hale ut av ham alt i hverdagen. Hvis jeg sier klart fra om noen ting - f.eks. at jeg vil at han skal ta en del husarbeid - blir det rar stemning lenge i huset. Han har jo sine faste oppgaver ifølge ham selv - og det skal jo jeg forstå, uten at noe blir sagt. Herre, herre gud.

 

Ang. barn - venter vår første i juli.

[Anonym bruker]

her kommer en stille klem til deg.... hihihi

 

jeg er ikke helt som din kjäre men veldig god på og ikke snakke men det er ikke for jeg ikke vil men heller at jeg ikke vil ha värken krangel eller store diskusjoner..

min mann er så mye borte i sin jobb at jeg er så vant med å prate med han på tlf at jeg vet ikke nesten hvordan jeg skal prate med han....

 

men jeg tok dette opp med han för jul og ba om hans hjelp for jeg ville ikke väre slik mot han når han endelig var hjemme...

 

etter det gikk han til sin sjef og ba om å få mere tid hjemme. for han orket ikke å la meg ha det slik sa han til meg...

 

å nå har jeg virkelig blitt bedre skal du se ..men jeg måtte få hjelp av min kjäre...

så det er håp for oss som er noen stille og funderende sjeler..vi trenger bare noen spark fra dere vi lever meg ...hihihi

sorry dette ble litt rotete svart men håper du forstår..

 

lykke til (",)

ps ta en dag i mnd som dere går mellom regningene sammen..det gjör vi(",)

tröste klem til deg

[Anonym bruker]

Var han pratsom da dere ble kjent, da? Og hva kjennetegner forholdet deres med unntak av tausheten? Hva brakte dere sammen, hva så du hos han som gjorde at dere er sammen idag?

 

Du sier:

"Han sier aldri hvis han føler at han har brukt mer enn meg på mat, regninger, han forventer at jeg skal plukke det opp automatisk. Han kan legge frem regninger, så må jeg ta opp en samtale om det og foreslå at vi spleiser."

 

Men derimot:

"Hvis jeg sier klart fra om noen ting - f.eks. at jeg vil at han skal ta en del husarbeid - blir det rar stemning lenge i huset. Han har jo sine faste oppgaver ifølge ham selv - og det skal jo jeg forstå, uten at noe blir sagt."

 

Tja, etter hans egen logikk så bør han jo selv forstå hva som skal gjøres uten at du sier noe? Jeg ville faktisk ha krevd av han at jeg skulle slippe å være tankeleser. Drit i å se på regningene han slenger rundt. Vil han ikke si det selv, kan han ikke få noe hjelp. Det er jo jamngodt med at du skulle "legge fram" do-kosten eller skurefilla og kikke anklagende på han helt til han tok dem i bruk....

 

Han er ikke 8 år, det må kunne ventes at han melder sine behov på et skikkelig vis... Hvor mye skal du gjette deg til når barnet er født? Har han faste oppgaver i et hjem med barn også? Eller må du gi han telepatisk melding om hva han skal gjøre da også?

 

Kjenner at jeg blir provosert på dine vegne. Men du må kanskje prøve å se positivt på andre ting hos han, ellers går jo forholdet i dass. Derfor: det kan være lurt å tenke gjennom den lista med hvorfor ditt og datt som jeg satte øverst. Det er jo noe hos han du setter pris på, finner du de tingene igjen så kanskje du klarer å se lysere på det?

[Ole-Kanutte_16.01.08 :)]

hmmm... jeg var sammen med en sånn type jeg og... har nettopp gjort det slutt, blant annet fordi han aldri sa noe. Og jeg er ikke tankeleser. Han skulle aldri diskutere ting, prate om ting, bli enige ilag om hvordan vi skulle løse forskjellige i hverdagen osv. Og spurte jeg, fikk jeg ett eller annet teit svar. "Veit ikke", var også standard svar på mine spm... og han hadde jo sine faste vaner, oppgaver, ifølge han sjøl. Så vi endte opp med å leve hvert vårt liv, bare tilfeldigvis bodde under samme tak. Ikke noe hyggelig nei...

 

Men, tror dere må prate om dette. Prøve å få han til å prate hvertfall Om ikke det går så må du hvertfall fortelle han hvordan du vil at dere skal ha det. Hva når dere får barnet? Må du alltid spørre han da, om han vil stå opp sammen med barnet i morgen tidlig, siden du har gjort det hver dag i 5 mnd? Vil du trille tur nå? Vil du prøve å gi han/ho grøt? Kan du skifte denne bleia? (eller legge barnet med skitbleie oppi fanget hans, se om han forstår utifra handlinger hva som skal skje?) :-)

 

Huff... håper dere fikser det. Her orket jeg ikke mer, mase på han for den minste lille ting...

 

[Anonym bruker]

Hvorfor laget du egentlig barn med denne mannen?

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svar alle sammen...

 

Hjelpe meg..nei, hvorfor jeg lagde barn med ham. Du som svarte først her, og tipset om å gå gjennom "lista" om hvorfor vi ble sammen -det er mye positivt med ham. Han er superstabil, lojal, kommer til å bli trygg familiepappa...falt for ham fordi han har roen som jeg mangler i kroppen. Jeg er hektisk og blir lett bekymra, han er aldeles motsatt. Jeg beundrer det. Han er snill og kjærlig - det han liker minst på meg er at jeg er så "rett på sak" og "brå".....Herregud. Jeg tøyer meg sinnsykt for ikke å være for hard når jeg snakker til ham.

 

Jeg ser at problemene blir større nå, for min del. Jeg er så lei av å være den gneldrete, masete kjerringa som peller på alt. Jeg henger meg opp i det for tiden, både fordi vi skal ha smått og fordi han vil overta foreldrenes 200kvm om tre år. Jeg kunne tenkt meg et stort hus, men jeg får helt hetta av å tenke på MER husarbeid, mer som må snakkes om. Vi tar ofte en prat ja, men på MITT initiativ. Alltid på mitt initiativ. Mange ganger sier han bare "jeg orker ikke å diskutere det nå", eller "må du ta det opp nå, det passer seg ikke". Og hvis han først faktisk GJØR noe etter jeg har hintet i en forbanna uke, så skal han ha ros.

 

Det er ikke noe alternativ å forlate ham. Men jeg blir nesten sprø til tider. Jeg er en utrolig verbal person, og det er ikke han. Ikke i det hele tatt. Jeg liker så godt å snakke om ting, men det gjør bare ikke han.

 

Noen mennesker tror at vonde og kjedelige ting forsvinner hvis man bare ikke snakker om det, og sånn er han.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei, jeg foreslo at du tenker gjennom ting du liker med han...

 

Veit du, jeg syns de fleste menn er slik... at de er konfliktsky, livredde for å havne i et verbalt uføre osv.

 

Min mann er morsom og kvikk mht det verbale, en meget talefør mann, men vil ikke nakke om "skumle ting" som han sier. Det vil si barneoppdragelse, parforhold, relasjoner... Alt som dreier seg om noe viktig, slik jeg ser det. Han får panikk. Og mange menn føler seg jaga og pressa når det skal snakkes på en "relasjonsbyggende" måte.- de føler ikke at det bygger, de føler seg bare plaga. Men din er jo litt ekstrem, da, når han ikke kan nevne regninger og husarbeid en gang!

 

Du får si det som det er, at skal dere ha stort hus må han bestille vaskedame fast hver 14.dag! Så dere slipper å snakke! ;-)

 

Det er jo litt av ei nøtt å ha det sånn, men kanskje det går an å finne en minste felles nevner? Min forrige tause mann ville ikke snakke (som din) men ville gjerne ha ting innafor rammer. Da lagde jeg "søndagsmøtet" som besto i logistikk og info for den neste uka, alle barneadministrasjons-ting, all økonomi, handling, klokkelslett for ditt og datt. Så er man ferdig med det!

[Anonym bruker]

Det var jeg som startet tråden.

 

Han er litt barnslig - jeg tror rett og slett han hater husarbeid - jeg mistenker ham for å være VELDIG mann i guttekropp. Samtidig er han jo så ansvarlig, pålitelig og lojal osv. Han er kjent for å være den som hjelper alle og som stiller opp, og familien ser på ham som den stødige og supersympatiske karen. Her kommer dilemmaet hans inn. Han ser på seg selv sånn, men bruker alle mulige metoder for å sno seg unna de daglige gjøremål. Det er han som vil bo stort (nå har vi 150 kvm), ikke jeg, det er han som vil leve voksenlivet. Det er jo pga han vi har "store" regninger (mye strøm, forsikring på hus, bilutgifter osv). Han tjener også mer enn meg.

 

Synes opplegget ditt høres knakende bra ut - for oss ihvertfall. Det er mulig jeg må gjøre det sånn, særlig etter babyen kommer. Spørs bare da om han vil være med på det! Han kan love at han skal gjøre ting "i løpet av uka", men det blir som regel ikke gjort før jeg nesten sparker ham i gang. Vokser menn og blir bedre etter de blir fedre? Det er håpet mitt.

 

 

 

[Anonym bruker]

...og jeg mente gutt i mannekropp!! :-0

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om min kjære... Han sier veldig lite, konfliktsky og det er for det meste jeg som leder an praten. Han liker at jeg sier ifra om ting som må gjøres i huset, gjør det gjerne, men MÅ ha beskjed. Han har også sine "faste" gjøremål i huset og overser alt det andre..Så irriterende... Jeg er som deg, brå, energisk og pratsom, mens han er veldig bedagelig og sindig. Veldig langsint er han også, mens jeg er veldig kortsint. Han har en oppfatning av at vi krangler hver gang vi diskuterer nødvendige ting, mens jeg mener at man kan diskutere og være uenig uten å krangle og at det er en nødvendighet i et forhold.

 

Vi har hatt endel probemer etter at vi ble foreldre, men elsker hverandre selv om. Det var jo faktisk det at han var så stille og rolig som gjorde at jeg falt for han i utgangspunktet... Jeg har blitt flinkere til å sette meg inn i hans situasjon og ikke dure på med ord og handlinger sånn som jeg gjorde før og merker at vi har det bedre nå. Han trenger tid på seg for å snakke og det hjelper veldig at jeg snakker med han med en god tone, sier fine ting og er positiv. Det er et ordtak som heter at man må se bjelken i sitt eget øye før man ser splinten i andres og jeg synes det har mye i seg. Jeg har nok tendenser til å overdrive og kan være ganske frekk og stygg i munnen når vi diskuterer, uten at han sier et eneste ord. Og jo mer jeg sier, jo tausere blir han...Hvis jeg har en god dag og står opp med et smil er han også i kjempehumør og snakker mer. Kanskje du også kan endre din innstilling til han og forholdet viser seg å automatisk bli bedre? Min mann er mye mer kjærlig, oppmerksom på meg og blidere etter at jeg bestemte meg for å jekke meg ned et par hakk. Vi kan jo ikke forandre persoligheten deres, bare prøve å endre på de tingene vi selv gjør som ikke er så bra og prøve å snakke oss til en forbedring hos partneren også. Jeg mener ikke at man skal godta hva som helst, men noen ganger tror jeg bare man må innse at mannen er som han er og heller gjøre det beste ut av det. Det hadde jo vært sååå utrolig mye verre hvis vi hadde noen hysterisk kontrollerende menn, utro menn, slemme menn, menn som ikke brydde seg osv...

 

Lykke til! Det går jo an å overraske han med en god middag og noen roser en dag hvis isfjellet mellom dere ikke er så høyt da..

[Anonym bruker]

Ja, man kan gjøre en del sjøl også, med å være den blide, morsomme jenta han falt for...nesten umulig noen ganger, men det ligger jo der et sted...!

 

Jeg har også bodd sammen med en som bare utførte selvvalgte "faste" oppgaver - alt annet fantes ikke.Først syntes jeg han var "flink" fordi han stadig var i gang med noe. Men så avslørte jeg ham! Han kunne f eks bruke hele formiddagen på å pusle rundt en søndagsmiddag eller noe annet lystbetont. Men å vaske do var det alltid jeg som gjorde.

 

Jeg tenker at hvem som helst kan more seg på kjøkkenet, og overlate masse oppvask til noen andre - det er ikke arbeid. Det er hobby. Men å skrubbe dusjkabinettet for mugg, å vaske doen, å spyle sand og gjørme av regntøy, å ta ut søpla og vaske søppelskapet, å tørke fett av komfyrvifta: alt sånt som var møkkete eller motbydelig gikk han i store sirkler rundt. Selv det å tørke støv unngikk han.

 

Jeg kunne "tvinge" han til å gjøre reint i huset til helga hvis vi begge gikk i gang samtidig - men gjett hva! han var alltid først ferdig! For han var så "mye mer effektiv" enn meg - og det med bare støvsugeren! Han tålte rett og slett ikke å få møkk under negla...

 

Til slutt gjorde jeg noe som ikke passer seg i samspill mellom to voksne: jeg satte opp vaskeliste på do. Mitt navn og hans annenhver uke. Det var så flaut, syntes han, at han insisterte på at den skulle henge et skjult sted. Men da ble det i alle fall gjort...

 

Så den som ikke tåler å høre det, må kanskje tåle å lese det? (Det var vi som hadde faste søndagsmøter også, så det hjelper kanskje å "organisere" menn litt...? Jeg fikk i alle fall færre konflikter med han da.)

[Anonym bruker]

Jeg startet tråden...

 

Du som skrev sist her: du er mitt STORE forbilde. Takk for alle tips i alle retninger, høres ut som jeg har overtatt eksen din!!