Mannen min blir forbanna når småen griner.

[Anonym bruker]

Mannen min takler ikke når minien gråter og hyler. Han legger henne bare ned å lar henne ligge der. Jeg tørr ikke la han passe på henne alene. For han blir så forbanna når hun gråter. Han brøler "hold kjeft" å masse sånt. Han gir opp med en gang hun begynner å grine. Det går ikke 5 minutter en gang. Han legge henne ned å sier " jeg lar deg ligge til du geisper etter luft" å han gjentar hele veien til meg når hun griner at "Hun kommer til å dø"

 

Hva skal jeg gjøre? er det noe jeg kan gjøre? noen som opplever det samme? Noe jeg kan hjelpe han med? Jeg prøver å prøver. Med å si at nå var du flink, når han får noe til. Men det funker ikke helt tydligvis.

[Anonym bruker]

Jeg har veldig vondt av deg når jeg leser dette. Min samboer har også hatt sine lapsuser nå mens vi har hatt småbarn (vi har fått to barn på to år...mye hyling...) og hadde tendenser til å si "Hold nå kjeft" o.l. til den yngste.

 

Til slutt begynte jeg å si "Hold kjeft sjøl! Hvis du faktisk tror det hjelper å brøle hold kjeft, så kan jo jeg ta i bruk det trikset når det er du som har vondt et sted?" Og siden han akkurat da var veldig plaget med kroniske smerter så tok han det til seg...

 

Eller jeg tok det opp med han når det var blitt ro: "Dine uttalelser avspeiler dine holdninger. Man snakker ikke sånn til en baby - man snakker faktisk ikke sånn til noe familiemedlem overhodet! Hvis du vil lære ungene til å bli høflige og hensynsfulle, så kan du ikke gå foran med et så dårlig eksempel."

 

Det funka faktisk etter hvert - særlig fordi han har ett favorittbarn i flokken vår. Da jeg nevnte at han aldri hadde sagt noe sånt til "yndlingen" sin ble han ganske paff....

 

Mannen din trenger kanskje profesjonell hjelp. Dere trenger enten å komme under vingene til en dyktig familieterapeut, der han kan få inn med teskjeer at barnets behov står over han egne når hun er spedbarn. Og seinere også... han høres ikke veldig empatisk ut dessverre. Han virker ganske umoden og egosentrert.

 

 

[Anonym bruker]

Det skulle stå: Dere trenger enten å komme under vingene til en dyktig familieterapeut, eller du må være forberedt på å ta alle trøstestundene med babyen. (jeg rota meg litt på viddene og så klikka jeg lagre...)

 

Det kan hende han ikke er klar for å ha barn. Og det kan hende han lider av en depresjon selv, eller noe annet som gjør det umulig for han å se utover sine egne behov. Og så kan det hende han ikke klarer å relatere til noen som er så små, at det går bedre når barnet blir 2-3 år. Mange menn melder at de ikke kjente den stor farsfølelsen før barna begynte å kunne snakke, ta kontakt osv.

 

Det er sørgelig, men sant: det er ofte sånn at menn ikke takler den litt mer fintfølende kommunikasjonen man må ha med de nyfødte!

 

Hilsen Anonym 11:19