Hvorfor får dere barn med guttunger?

[Lektor Doppler med tillegg]

Seriøst. Deres menn. Som dere klager på hele tiden. Ikke tar de ansvar for unger, og ikke for hus og heim. Sitter bare ved pcen og glor osv.

 

Begynte det da ungen kom til verden? neppe. Hvorfor får dere unger med menn som ikke er eller vil bli voksne? Trodde dere han kom til å bli radikalt endret ved å få en unge?

 

Forklar meg.

[Dronningen!]

Takk Doppler...

 

 

[Shabby Cheap Chic]

Er bare glad min ikke er sånn jeg.. Syns det er altfor mange som klager på samboern\mannen sin her inne.. Hehe.. Men for all del, det er jo skravlesiden.

 

Vil heller skryte av min jeg:)

[Gjest]

Ja, jeg har lurt på det samme, men det er jo ikke alle barn som er planlagt, og det forklarer jo (forhåpentligvis) litt av saken ;-)

[cherry coke]

Ja, kan prøve å forklare deg...

Jeg ble sammen med en snill, kjekke og tilsyelatende sympatisk mann. Var sikker på at dette var det store og vi begynte å planlegge fremtiden sammen. Ble gravid og omtrent i det jeg testet positivt, fann jeg ut at han var en ekkel doplanger med en fortid som var like uhyggelig. Ble værende hos han gjennom hele graviditeten fordi jeg hadde et håp om at han skulle ta seg sammen. MEN, den gang ei...Jeg kutta han ut da jeg var 7 mnd på vei og godt var det...(fikk senere vite at han ble en hardbarket rusmisbruker).

 

SÅ...jeg ble sammen med han dels fordi jeg elsket han og dels fordi jeg var sveiseblind og naiv. Ganske flaut og kjipt å tenke tilbake på, men er strålende fornøyd med resultatet da.

Thats it...

[Gjest]

er jo flere som viser "nye" sider av seg når det kommer barn inni bildet. det er ikke så svart hvit.

 

jeg er veldig heldig. er sammen med en som faktisk skifter på senga, tar ut av oppvaskmaskinen, lager middag, skifter bleier osv osv osv uten å måtte bli spurt eller mast på.. for sånn er det bare i et hjem. hvertfall vårt.

 

men jeg vil forsvare flere par jeg vet om som går litt på kryss og tvers i kommunikasjonen.

 

 

[FanteGuri]

Er nok, dessverre, mange som håper og tror at deres menn skal forandre seg til noe bedre når de får barn, deres eget kjøtt og blod vet du.. Men, det går ikke helt slik da.. Også er det da, mange som er så forelsket at de ikke evner å se de negative sidene med sin mann, før de får barn med ham, da først får man øyene oppsperret til de grader!!

 

Jeg var heldigvis sammen med min mann i 7 år før vi fikk barn, og jeg visste akkurat hvordan han var; en kjærlig omsorgsfull far! :-)

[Twintipp og himmelblå]

Er du sammen med faren til barna dine da?

[Lektor Doppler med tillegg]

Ikke begge to. Det hadde vært sært.

[Libido-]

hehehe

[Gjest]

Hehe, kanskje det blir den nye samlivsformen? Våre, våre og mine og dine barn.

[Hierofanten]

Kan bare svare for min del at jeg var ung. Vi var 15 og 17 år når vi ble sammen. Ble gravid da jeg var 20, og det var ikke planlagt. Når vi fikk barn sammen elsket jeg han jo allerede og håpet han ville bli voksen. Når vi begynte sammen var vi jo ikke voksne og han ble aldri det heller dessverre. Når det ble slutt mellom oss etter 10 år så kjøpte han seg akkurat samme sportsbil han hadde hatt som "ungdom" og levde livets glade ungkarsdager. Han ville rett og slett ikke leve familielivet. Det ble for mye pes. Kommer aldri til å tilgi han for det han gjorde. Eller i allefall aldri til å glemme.

 

Nå er jeg sammen med en mann. Han tar ansvar og er bare verdens beste. Jeg gjorde ikke samme feil på nytt for å si det slik. Nå vi møttes var jeg voksen selv og så etter noen med de samme verdiene.

[Twintipp og himmelblå]

Hvis du ikke har samme barnefar til barna dine, så bør du vel ikke være så forundret over at andre har tatt noen gale valg?

Du har jo tydeligvis gjort noen selv også.

[FerdigFødaForAlltid]

"Du vet ikke hva slags mann du er sammen med før du får barn", sa en gang en vis sjel. Det er egentlig ingen som vet hvordan man vil takle foreldrerollen før man står midt oppi den, men når det er sagt så vil jeg tro at man har fått en aldri så liten smakebit på hva man kan forvente seg før den tid. Tror det er en del kvinnfolk som har kjent lusa på gangen før ungen har meldt sin ankomst, men som har levd i trua på at det sikkert går seg til når ungen er der. Ofte tror jeg det er en ganske feilslått strategi.

[Dronningen!]

Twintipp...

 

Det er noe riktig i det du skriver men samtidig er man jo sin egenlykkes smed, i Dopplers tilfelle har hun jo gjort noe med det.

 

DiB overflommes av kvinner som ikke stoler på mannen fordi han tok et feil valg (utroskap, alkohol/narko, mishandling, lite involvering i barna, viser ikke følelser og lite tiltak i heimen) er vel noe av det som det skrives oftest om.

 

 

 

 

[Gjest]

Mannen her i huset har det største egoet som finnes på denne planeten. Det er vår utfordring i hverdagen. Som regel klarer jeg å leve med det, men noen dager er det litt for mye å takle. Flink med ungene har han heldigvis alltid vært.

 

Han sitter derimot aldri å surfer eller bare glor.... det er det jeg som gjør det hehehehehehe

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Enig med deg , men det er vel kanskje vanskelig å se forbi en forelskelse og vurdere personen som langvarig partner og far før man får barn.

 

Er glad jeg hadde min dømmekraft i hånd .Jeg finner meg ikke i noe tull uansett, skrev ikke under på å være hans tjener .

 

[Boulengerina]

Da jeg ble forelsket i samboeren min streifet ikke tanken på barn meg i det hele tatt. Jeg var 19 år og levde livets glade dager for jeg hadde jo akkurat blitt myndig og flyttet hjemmefra.

 

Husker jeg syntes han var en skikkelig spennende fyr. Han var morsom, kjekk og veldig sjarmerende. At mange jenter var interessert i ham, gjorde ham ikke mindre spennende heller..

Han gjorde stort sett sånn han følte for, og lot aldri noen pirke ham på nesa..

Slik husker jeg ham fra da vi traff hverandre.. Husker ikke at jeg tenkte tanken på familie osv da.. Tenkte vel kun på å ha en kjærste og være forelsket..

 

Kort fortalt: ble gravid etter 7 mnd sammen med kjærsten min.. Tipper at pillen sviktet etter omgangssyke.. Gravid var jeg vertfall.. Totalt sjokk for oss begge! Mye gråt og fortvilelse fra min side.. Han var mest stille og sa at han støttet det jeg valgte.. Så det ble til at vi beholdt nurket, for jeg orket ikke tanken på abort..

 

Heldigvis tok sambo seg kraftig sammen etter at barnet vårt kom. Fikk seg fast jobb og kuttet så og si ut festing og alt tull og tøys.. Vi delte og deler så og si alt likt hjemme, både økonomisk og på husarbeidet..

 

Men der vil jeg si at jeg egentlig hadde fryktelig mye flaks! Vi bodde ikke sammen før vi fikk baby, så jeg visste ikke hvordan han var å bo sammen med i det hele tatt.. Vi kjente jo ikke hverandre så godt som vi burde, noe som resulterte i mye krangling de første årene..

 

Så det er ikke alle som tenker på om kjærsten deres er et perfekt farsemne med en gang de blir sammen...

[Tøysetipp]

Noe av forklaringen kan være at de f a k t i s k bare er guttunger.

It beats me..