Hei dere voksne med ADHD og eventulle tilleggslidelser.

[Anonym bruker]

Kjære dere,

etter å ha levd med en mann med ADHD(fikk diagnose i år) i 16 år,

er jeg like usikker på hva han gjør av vitende vilje og hva som kommer som følge av indre uro. Jeg er utdannet sosionom, og er skolert i å kommunisere uten å anklage, men heller legge frem mine opplevelser, for så å spørre om jeg har forstått han rikig.

Jeg er genuint opptatt av å forstå hem, slik at jeg ikke legger stein til byrden.Men jeg kjenner at jeg er i ferd med å møte veggen. Jeg er totalt utslitt av humørsvingninger, anklager, ekstremt sinne og manglende mulighet til å kunne drøfte ting som jeg føler er viktige for å samhandle omkring barn og familie.

Hvis jeg ikke er vàr, og går på tå hev, kan det utløse et voldsomt sinne som ofte resulterer i at han stikker av for så å komme hjem når det passer ham... Han er suveren i forhold til å hjelpe alle som er utenfor familien, mens her hjemme er han lite behjelpelig. Det er ingen i verden som får meg tilå være så høyt elsket som ham, men heller ingen som kan krenke meg så ekstremt som ham... Er det noen av dere som kan gi meg råd om hvordan forstå ham?? Pykiatrien har begrensede ressurser, og jeg ser ayt det er lite håp om at de drar oss som familie inn i behandlingsprosessen...

[Anonym bruker]

Selv om han har ADHD, så må han ta ansvar selv. Han kan jo ikke forvente at alle rundt ham skal ta hensyn, slik at han "kan leve ut" sin ADHD. Han må kreve av seg selv, og være villig til å tilpasse seg. Han kan ikke bruke ADHD som en unskyldning for sin oppførsel, men han må innse at ADHD'en krever mer av han i omgang med andre, og i å takle hverdagen. DET er sannheten, ikke at han "kan ikke noe for det". Hva gjør andre som har problemer? Jo, de prøver å finne løsninger til å fungere bedre. Det må også en med ADHD gjøre. Han er jo ikke uintelligent om han har ADHD. Og han kan faktisk ikke kreve at du skal hele tiden ta hensyn. Du må ikke falle i den fella å tenke "stakkars, han har jo ADHD". Det er ikke synd på ham, og han er voksen.

 

Jeg vet enda ikke om jeg har ADD/ADHD selv, men er i gang med veien til utredning. Og jeg har en tenåringssønn med ADHD og tilleggsdiagnoser.

 

Jeg krever at min sønn mer og mer tar ansvar selv for ting som skjer, etterhvert som han blir eldre. Han har vært "dyktig" i å fraskrive seg ansvar for forsentkomminger f eks. Alltid en god forklaring på hvordan det var min feil. Utrolig hvordan han har klart å vri ting;) Og han har skjelt meg ut etter noter, slengt med dørene og brølt. Jeg eksploderte en dag, og sa hva jeg virkelig mente om dette, og plasserte tydelig ansvaret hos ham. Og etter det har han ikke sagt det mer, faktisk. Ikke foreløpig, hvertfall. Kommet mer tidsnok til skolen har han også gjort, etter utblåsningen min:)

 

Jeg tenker litt slik; ADHD er en mulig forklaring på ting, men aldri, aldri en unskyldning. Ting går å få bedre til, selv med ADHD. En må bare jobbe med det. Og da mener jeg at den som skal og må jobbe mest, er den med ADHD.

 

Vet ikke om dette kan hjelpe deg, men det er det jeg har:)

[Anonym bruker]

Hmmm...mulig dette er noe du ikke ønsker å høre, men en del symtomer her er reelle på en del andre lidelser og at han nettopp har fått diagnosen betyr ikke at det er nok til å forsvare en handling.

 

Jeg må innrømme jeg ble litt skremt av det du skriver, for dette høres ut som meg selv for en del år tilbake. Jeg hadde en samboer som hadde kraftige humørsvingninger, sinne, psykisk nedkjøring men kan behandle deg som en dronning. Jeg måtte bevege meg med ømhet for å se hvilket humør han var i og pluttselige utbrudd kom som sjokk på meg, hans feil var ofte mine så klart.

 

Denne mannen psykolog og i papirene stod det: lider av manisk depresiva og til grader skitsofrenoa(vet ikke hvordan det skrives)

 

Jeg kom meg så klart bort fra han etter vanskelig år og har hørt nå i ettertid at han har fått diagnosen adhd. Noe som får meg til å fundere på hva de egentlig gjør med sine pasienter? For denne mannen er fortsatt forstyrret og eiesyk.

 

Jeg syntes du bør kontakte psykolog, hvor du også deltar sammen eller hver for seg, det er viktig du får utløp for dine tanker og følelser. Jeg snuser noe mer her enn kun en adhd diagnose:-(

[Anonym bruker]

hei, jeg har adhd å sliter mye med sinne å sykt utålmodighet +++

 

men det er ingen unnskyldning for at jeg skal få dure fram som jeg "vil"..

jeg har jobbet med meg selv så lenge jeg kan huske.. (33 år nå) har gått ganske greit fram til nå..

men nå har jeg blitt fysisk syk pga hele livet mitt har strittet imot lidelsen min,bruker sykt mye krefter å energi på å holde meg rolig å fornuftig hele tiden!

fikk diagnose først nå på nyåret..

så har nettopp startet på medisiner, da jeg kjenner jeg har problemer med å holde sinnet inne lengre..

 

poenget mitt er at mannen din må søke hjelp!! han har ALDRI rett til å behandle deg slik!!!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode og klargjørende svar!!

Jeg har sett meg blind på min egen situasjon, og har kommet i fare for å undervurdere min egen evne til å være realitetsorientert!

 

Jeg ser av voksenpsykiatrien at det er lite trolig at jeg og barna vil bli prioritert, så jeg tok deres råd om å bestille meg time til psykolog for å "rette opp" litt i egen bevissthet....

 

Det var også godt å høre at en av dere luktet mer enn ADHD her, for jeg observerer en type personlighetsforstyrrelse. (Ironisk nok jobber jeg innen psykiatrien selv).

 

Takk for at dere bekrefter at han ikke behandler oss fint, for jeg ser det ikke selv lenger!

 

[Anonym bruker]

Er han medisinert? Hvis ikke ville jeg avventet noe, og sett hvordan han vil fungere som medisinert. Adhd'ere er ofte svært impulsive, og kan føle mye kaos i hodet/kroppen, som kan resultere i svært urimelige, og ofte kraftige, raserianfall. Medisiner kan roe hodet og kroppen, gi personen større tålmodighet, og styre impulsivitet og temperament - selv om han også må trene på å håndtere situasjoner som utløser sinneutbrudd.

[Anonym bruker]

Hei!

Så ikke innlegget ditt før jeg la inn mitt innlegg "gode råd til sliten mor/kone".

Kjenner igjen utrolig mye i det du skriver. Spes d m tå hev, og krenkelser.

Les mitt innlegg hvis du gidder, så kan vi kanskje meldes igjen etterpå.

[Jordbæret <3]

Dette høres ut som en beskrivelse av min bror som er 37 år. Han er akkurat slik som din mann, og han fikk også diagnosen som voksen. Men jeg mistenker at min bror har fått feil, eller for begrenset diagnose. Jeg mener han har en bipolar lidelse, og evt er skisofren, eller har skisoide trekk i svingefasen mellom høy og lav stemning. Og da er han totalt feilmedisinert. Men hvordan få han til å søke ny diagnose?? Jeg har snakket med han om det og sagt akkurat hva jeg mener. Ene dagen er han helt enig og har tenkt akkurat samme tanken selv, for neste gang vi snakker om det å være helt uenig.

 

Uansett er det ikke lov å oppføre seg slik som han gjør, og jeg setter tydelige grenser for hva jeg aksepterer. Jeg er ikke redd sinnet hans og hiver han ut dersom han ikke kan oppføre seg, så får han komme tilbake når han ser at han har tråkket over streken og kan be om unnskyldning for det. (det tok en gang et halvt år) Han har kjempet for å være normal i så mange år at han har utviklet flere kroniske fysiske sykdommer som chrons og ulcerøs collitt.

 

 

[Anonym bruker]

Hei søkte på google etter trekk ved min mann. Ser at din har alle de samme trekkene. Skremmende. Vi har vært sammen i 6år. Det var vanskelig de første årene, men så fikk han orden på ting og ble kjempe snill, men når vi fikk en baby for to år siden gikk alt i stykker igjen. Tror ikke han takler ansvaret med å være fulltidspappa. Selvom han virkelig ønsket dette barnet høyere enn noe annet. Vet også at han er kjempe glad i barnet og når han er i humøret er han verdens snilleste godeste pappa. Han har i tillegg press fra en forlangende og ensom mor og noen kamerater som prøver å styre han litt for mye, gjennom manipulering. Den det går utover er meg. Vi går fra å ha det kjempe koslig til at han klikker totalt gjerne over helt trivielle ting.

 

Faktisk beskriver du vår situasjon i hoved innlegget:

 

"Er jeg like usikker på hva han gjør av vitende vilje og hva som kommer som følge av indre uro. "

Jeg også, han sier så mye sårende når han er sint eller rastløs, noe som gjør at jeg blir veldig usikker på hvor jeg står i livet hans. Hva mener han egentlig?Har mange oppfattelser av hva som er sant og ikke, men han klarer ikke å snakke om dype ting. Dvs han kan si at han elsker meg, men fremtiden vår klarer han ikke å snakke konstrutivt om. Svært forrvirrende...

 

 

"Jeg er genuint opptatt av å forstå han, slik at jeg ikke legger stein til byrden.Men jeg kjenner at jeg er i ferd med å møte veggen. Jeg er totalt utslitt av humørsvingninger, anklager, ekstremt sinne og manglende mulighet til å kunne drøfte ting som jeg føler er viktige for å samhandle omkring barn og familie.

 

Utslitt av det samme, anklagene hans mot meg er svært krenkende og har klar logisk brist. Virker som han er ute etter å ta meg på noe.

 

Eks: Moren hans har de siste årene kommert ekstremt mye på besøk(uannmeldt). Noe som gjorde at jeg og mannen hadde svært få stunder sammen alene med barna. Jeg var hyggelig imøtekommende og serverte henne mat og kaffe hver gang hun kom. Dette pågikk i 6 måneder. Da tok jeg opp med han at jeg synes det ble litt mye av besøkene og at jeg savnet mer tid med han. Da ble han rasende og beskylte meg for å hate moren hans og være sjalu.. Noe som står i sterk kontrast til at jeg har ikke vært noe annet enn hyggelig mot henne i 5 år...

 

"Hvis jeg ikke er vàr, og går på tå hev, kan det utløse et voldsomt sinne som ofte resulterer i at han stikker av for så å komme hjem når det passer ham..."

 

Vel nesten likt, men min stikker ikke ut han går inn på kontoret og setter seg ved dataen og spiller og banner.Kommer tilbake når han føler for det, men raseriet går som oftest ikke over før neste ettermiddag. Da kan han komme hjem og være så blid og hyggelig.Eller ringe meg og spørre om hva jeg vil ha til middag?For å så med stor glede lage middag og rydde.

 

"Han er suveren i forhold til å hjelpe alle som er utenfor familien, mens her hjemme er han lite behjelpelig."

 

Han stiller opp i øst og vest for alle... Men jeg må klare meg selv, selv med ting som egentlig er våre felles oppgaver.

 

"Det er ingen i verden som får meg tilå være så høyt elsket som ham, men heller ingen som kan krenke meg så ekstremt som ham..."

Helt sant, monsteret i han er verdens verste, mens når han ikke har det er han verdens beste..Kunne ha skrevet mange sider om alt det gode han har gjort mot meg"

 

Min mann har ingen diagnose, han vil ikke dra til noen for hjelp.

Kjenner det har låst seg litt i vår situasjon, jeg ser virkelig ikke noen utvei. Kunne ønske jeg hadde løsningen, men den er jeg redd kun han kan ordne opp og det tro jeg ikke han takler.

 

Hvordan går det med deg HI? ble veldig nysgjerrrig på om du har funnet ut om han har en tillegs diagnose og i tilfelle hva denne er? Kanskje det kunne svare på endel av mine frustrerende spørsmål.

 

"Eva"

[Anonym bruker]

Hm.. Jeg tror muligens at kortene har blitt litt blandet her.

Syntes egentlig det er rart at flere på denne siden har presentert så mange og radikale diagnoser, på noe som egentlig er ganske logisk.

 

Med all sannsynlighet har mannen din hatt det tøft. Jeg ble selv diagnosert som voksen og bærer en solid dose sinne i meg. Jeg kan likeledes bli ubegripelig sint til tider - men jeg pleier å kjenne at det kommer selv, og forlater huset til fordel for skog og mark og "får det ut".

 

Med all sannsynlighet så har mannen din måtte jobbe ekstra hardt for å fungere med adhd. Han har sikkert måtte bruke mye tid på å "lære å fungere", og sikkert også blitt dømt eller følt seg dum uten å helt kunne sette fingeren på "hvorfor".

 

I vestlig medisin så betrakter man kroppen som en ren mekanisk ting, dette gjør at vi har gått glipp av mange aspekter ved kropp og sinn som folk andre steder tar som en selvfølge. For eksempel at kroppen har en evne til å "lagre" sinne. Rent psykologisk lagrer hjernen informasjon i en enkel node-struktur - men det er ikke informasjon jeg sikter til her, men assosiasjonsmønster, tidligere erfaringer og "kroppens hukommelse".

 

ADHD folk ender ofte opp i en "kriger" arketype, hvor man overlever stress og andre ting ved å gå til kamp mot verdenen. Ulempen ved denne mentaliteten er at man får voldsomme reaksjoner hjemme, ganske enkelt fordi dette blir knyttet til ilojalitet, eller at hans offer i kamp mot ytre fiender (spesielt økonomiske) ikke blir verdsatt.

 

Jeg vil tippe, at han til tider kan ha litt vondt i magen?

Sterk svettelukt og andre tegn på "mye syre".

 

Jeg tror ikke mannen er hverken scitzo eller noe annet, men en kar som har fått mye juling gjennom årene - og som nå, når kampen er over så og si - sliter med at kroppen fremdeles bærer på sinne og forakt til hvordan den ble behandlet tidligere.

 

Uten at jeg skal høres ut som en new-age tufs, så ville jeg bedt ham om å rense leveren sin. Kroppen lagrer mye negativitet der. En lege vil garantert syntes dette høres suspekt ut, men det er noe som ulmer i den beskrivelsen din. Jeg kjenner meg selv igjen, men halve sinne problemet mitt forsvant etter en alternativ behandling. Det føltes som om ett lyn ble sluppet løs fra magen min, så var det borte.

Jeg har fremdeles masse igjen å rense ut, både fysisk og mentalt.

 

Konfronter ham med dette og gjør det klinkende klart.

Men ikke strø salt i såret og reduser ham til en diagnose, da kan du like godt kutte av manndommen hans - for mister han selvrespekten, så er han så godt som død.

 

Hvis han ikke vil forandre seg, eller gjøre noe med dette - så forlat ham. Enkelt og greit.