Min manns "andre liv"

[Anonym bruker]

Jeg har ingenting i mot stebarn eller hans eks bare så det er sagt.

Men det jeg sliter med å få til i dette virrvarret, er følelsene mine når han skal i vei å gjøre ting med sin "andre familie" ! På ting som omhandler stebarn.

Da merker jeg en en frustrasjon som kommer. Blir trist og lei meg, og føler han har et helt liv et annet sted som jeg aldri kommer til å bli en del av. Og det føles så rart !!!

Akkurat som om vi aldri kommer til å dele den nærheten jeg har hatt med mine tidligere kjærester, som ikke har hatt barn fra før.

Merker jeg trekker meg mer og mer vekk...

Er det flere som føler sånn? Og snakker man egentlig med mannen sin om sånne følelser? Eller blir det bare tolket feil? Er det best å la være ?

[Anonym bruker]

Jeg er biomor.. Da jeg var alene med sønnen min, og hans far var alene syntes vi det var naturlig at vi dro på diverse greier sammen. Dette fordi vi ikke hadde forpliktelser overfor en trendjepart, og samarbeidet oss mellom var helt greit.

 

Men da vi fikk oss kjærester på hver vår kant var ikke dette like naturlig lenger. Skjønner godt at det ikke er så enkelt. Så nå finner vi på ting for oss selv. Jeg og min nye familie, og han med sin. Kunne ikke finne på å dra på "familiegreier" sammen med min sønn og eks nå... Da får de heller gjøre ting sammen når han er der, så gjør vi vårt. Og er det skoleopplegg, så møter vi alle dersom vi kan..

 

Ser ikke hvorfor dette er et liv du ikke kan delta i.. Dersom dere skal satse på et liv sammen er det jo greit at du innvolveres..

[Anonym bruker]

Forstår akkurat ka du meiner. Har det prikk likt sjøl.

 

Men eg har sagt ifra til min kjære om ka eg føler. Bare tenk godt igjennom det, og gjerne skriv det ned, så du er klar over ka du sier, og ikkje sier noe som kan misforstås. Veldig viktig å påpeke at du har ingenting i mot barna og hans forhold til dem, men at du føler at du ikkje får være så innvolvert som du ønsker. F.eks...

 

Min sambo får kun besøke gutten sin hjemme hos x'en og foreldrene hennes..så at eg blir med der er ikkje særlig sannsynlig med det første. Hu er visst litt lang"sint" hu biomor...

 

Bare vei ordene dine forsiktig, og få han til å forstå at du ikkje er sur eller bitter. Kall det gjerne misunnelig

 

Lykke til. Og ja, det er lov å snakke med mannen sin om dette Har dere et godt forhold så e dette bare ein liten fartshump!!

[Anonym bruker]

Ja, og det kommer mye mere frem etter en har fått barn selv. Jeg hadde nok følt meg temmelig ensom om jeg ikke hadde hatt noen å dele ungene med, men jeg greier ikke å dele ungene hans med han. De greier ikke å begeistre meg, og ikke greier de å få meg så veldig engasjert negativt heller, det skjeldent jeg blir sint eller skuffa. Jeg har et veldig profesjonellt forhold til dem. Hyggelig og blid som en sykepleier på jobb. Men jeg kan irritere meg, det er vel den eneste sterke følelsen de skaper i meg.

Det er som du sier en stor del av livet en ikke kan dele, han er alene omen stor del, or han samrbeider ikke så bra med eksen. Og han har også en stor del jeg ikke kan ta del i. Så vi er mye alene begge to. Jeg også merker at det er veldig dumt. Og det er veldig trist for oss.

[Anonym bruker]

Det er akkurat slik jeg føler det, HI!! Akkurat slik du beskriver det der. Jeg heller har ikke noe i mot ungene eller eksen, men følelsen jeg får hver gang han drar avgårde med de er helt ubeskrivelig vond. Jeg kunne sikkert engasjert meg mer, og inkludert meg selv, men jeg tror ikke jeg ønsker det engang. Følelsene ble sterkere etter vi fikk fellesbarn. Jeg trodde det skulle føre oss mer sammen, og at jeg skulle føle en mer tilknytning slik jeg ahr følt med mine ekser. Følelsen av at man har en verden sammen. Men det føler jeg ikke. Alt har gått så langt nå, at vi skal gå fra hverandre. Jeg orker ikke dette livet mer. Jeg vet det var dumt av meg å gå inn i noe sånt når jeg takler det så dårlig, men jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Jeg ønsker en mann jeg kan dele livet mitt med. Ikke bare innimellom når han har tid. Til og med når han ikke har samvær, så har jeg følt at han ikke er psykisk tilstede hos meg og barnet, for det er som regel noe han må ordne med de andre. Jeg innrømmer det: jeg klarer ikke ha det bra i stemors-rollen. all ære til dere som klarer det!

[Anonym bruker]

Bedre å være alene, enn å være i et forhold og føle seg alene....

[Anonym bruker]

Blir trist av å lese at dere skal gå ifra hverande pga av dette...

Tanken har nok streifet meg til tider også, men vil nok gjøre alt i min makt for at dette skal fungere. Orker liksom ikke helt tanken på at barnet mitt skal komme i samme situasjon som stebarn.

Og ikke skal jeg ha barn med flere forskjellige, det har jeg bestemt meg for !

Så jeg har nok innsett at dette krever konstant jobbing med meg selv.

Har også tenkt til å ta det opp med samboeren min, fortelle han akkurat hvordan dette føles. Få han til å forstå at det er helt og holdent situasjonsbetinget og ikke noe personangrep på barn eller eks.

Ellers må jeg jo innrømme at det er litt av noen utfordringer man har valgt for seg selv... HI

[Gjest Antarctica]

Jeg tror ikke nødvendigvis det er stemorsrollen deres (alle i denne tråden!) det er noe feil på. For meg ser det ut til at en meeeeget stor del av feilen ligger i hvordan deres menn ser på forbindelsen mellom seg selv og ekskona, og hva den skal være.

 

En klok famileterapeut heter Sissel Gran , og hun har skrevet en kjempeviktig og god bok om "Kjærlighet i hastighetens tid". Et stort poeng i boka er enheten "paret". Paret som enhet er ikke bare han pluss henne, dvs to enkeltpersoner - paret er en tredje enhet eller "person" som også eksisterer i sin egen kraft. Forholdet mellom to personer er altså enkeltindividene Anne og Knut, samt selve paret "Anne-Knut".

 

Så går de fra hverandre. Men inne i hodene deres eksisterer fortsatt "Anne-Knut"! Helt til de bevisst avvikler den enheten. Noen gjør det aldri, eller for diffust og dårlig. eller bare den ene parten avvikler det, den andre er fortsatt del av dette paret.

 

Da ser man sånne ting som jeg har sett på sida her: eks-par som etter 5 år ennå feirer jul med biobarn (og nypartnere), selv når begge to er gift på nytt. Ekskoner som vil ha med seg eksmannen på en ferie til USA, selv om de er skilt på 8.året, og mannen har etablert seg på nytt!!! I hennes hode eksisterer altså fortsatt "Anne-Knut", mens i praksis er han nå del av det nye paret "Bente-Knut".

 

Og dessverre, dessverre: mange av mennene skjønner ikke dette. De strekker seg mye lenger enn fellen rekker, for de er i sitt hode litt del av Anne-Knut og litt av Bente-Knut, og deres egen opplevelse er bare at alle krever og krever, og selv er de så snille som de klarer, men likevel blir ingen noen sinne fornøyde! Anne er masete og Bente er sur, hva skal en stakkar gjøre...

 

Anne vil ha "familieferier" og "familiejuler" (her skyver hun barna foran seg og sier det blir best for dem) og hun vil ha vaktmestertjenester, men også bidragspenger, og helst vil hun sette nykomlingen Bente litt på plass også. Lyder kjent?

 

Og Bente vil ha kjæresterier, romatikk og etablering, hun vil være sin manns eneste, og hun vil helst slippe å se hans bortskjemte førstefamiliebarn - skal hun like dem, bør de helst være ekstra veloppdragne, søte, og gjerne så små at de er lette å knytte seg til...lyder kjent?

 

Ungene vil ha pappa hjem igjen og Bente ut av veien, og for hver familiejul tror de de er kommet et stykke videre med prosjektet, men hver nyttårsaften blir de skuffa, for Bente er der fortsatt, og de nytter høvet til å vøre ekstra utagerende og bråkete, for da ser i alle fall pappa mest på dem, og sitter ikke og susser Bente.

 

Og Knut vil bare ha slutt på maset, og sier ja til alt. Men han bare sliter seg ut, for Bente vil ergre seg hver jul, og Anne vil ergre seg alle hverdager, og ungene vil ergre seg både ørk og helg. Men nøkkelen er hos ham. Så lenge han selv ser seg som en del av parforbindelsen Anne-Knut vil han krenke Bente og utelukke henne fra livet sitt, og han vil tillate Anne å tråkke inn over det nye parets grenser.

 

Det er Knut som må trekke opp grensene, han må si høyt til Anne, at nei, han vil ikke forvirre ungene ved å dra på ferie med sin ekskone, men de er velkommen på tur med ham og Bente. Og han må si at nei, Anne får ikke låne penger/låne bilen/hjelp til å fikse takrenna, det må hun be noen andre om, og kanskje må han si at nei, elevkveld kommer han bare på når det er hans "uke", og treninga må hun kjøre gullet til selv, for neste gang er det han som må. Han skal heller ikke trøste henne når hun er syk, handle inn til henne osv. Han kan si at hvis du er syk, så henter jeg ungene nå med det samme, men han skal ikke stikke innom apoteket eller kjøpe solbærsaft på veien. Det har man venninner til.

 

Så må han melde dette til Bente - så hun også blir trygg på hvilke grenser som omgir dem som par. Hun skal slippe å sitte hjemme mens Anne og Knut er på slalåmhelg, og hun skal ikke gå aleine i 17.maitoget med Knuts yngste barn i sportsvogna fordi Knut går i et annet tog med Anne og barna.

 

Lån eller kjøp den boka, og les den. Vis så mannen i ditt liv de kapitlene som handler om dette. Jeg ønsker dere alt det beste....

[Anonym bruker]

Dette er det beste jeg har lest på lenge, det er jo akkurat sånn det er:)

Takk for supert innlegg Pashla ! (hi)

[Gjest Antarctica]

Jeg bare siterer min guru Sissel Gran...men når man ser det på papir virker det så opplagt! Det er når man selv er i situasjonen at man ikke klarer å sette ord på det, det føles bare uggent, ubehagelig....og man framstår som en fjolle fordi man syns ekskone kan gjøre ting aleine eller med noen andre i stedet for å mase på eksmannen...