Erfaring fra de som har vært gjennom brudd

[Anonym bruker]

Hvordan var det å bli alene ? Og hvordan var det å levere fra seg barn , det å levere de fra seg en helg eller uke uten å se de ?

Når det ble brudd , var det noe dere var bevisst på og ville gjerne sånn at det var ikke noe problem å bestemme seg for det eller var det vanskelig å gjennomføre det?

[.Ann.]

1. å bli alene er superdeilig.

 

2. å levere fra seg barn var grusomt, men det er en vanesak, og en må sette seg selv til siden og tenke på at barna trenger begge foreldrene.

 

3. veldig vanskelig vei å gå, det å komme fram til at brudd var det riktige, men i ettertid ser jeg jo at det faktisk var det.

Da bruddet var faktum, var det overraskende vanskelig å etablere nye roller i forhold til hverandre, det tok en stund å finne omgangsform, nye vaner etc, og det å finne det beste for barnet, midt i egne forvirra følelser, var også en utfordring.

 

[Anonym bruker]

1 å bli alene var veldig veldig godt, men jeg ferdig med forholdet for godt når jeg flyttet ut, før endelig standpunkt hadde jeg ikke klart å flytte..

 

2 Første tiden var det helt forjævli å levere barnet annehver helg, så ble det en vane og det var godt å slappe av men med tiden som gikk så blir det sårt igjen fordi det alltid blir et opprivende brudd i tilværelsen hver gang ungen skal til bf.

 

3 omstillingen og kommunikasjonen foreldre oss imellom kommer aldri til å fungere. Det fungerte aldri i det "såkalte" forholdet heller. Det går ikke. Vi har minst mulig kontakt og det er best for barnet vårt.