Hvor er pappa?

[Anonym bruker]

Er 18 år og har akkurat fått mitt første barn som nå er 3 uker gammelt, verdens nydligste lille gutt.

 

Det har seg sånn at faren til gutten min og også min ekskjæreste har ikke vært og høre fra siden han fant ut at han skulle bli far. Til å begynne med tok jeg det som en selvfølgelse at han etterhvert ville endre syn på ting og ønske kontakt med sønnen sin. Men sålangt, ingenting..

 

Vi klarer oss fint nå, han trenger meg og vet ikke engang at det er en person som mangler i livet hans. Men etterhvert som han blir eldre og forstår at det jo ikke bare skal være en mor der men også en far, hva forteller jeg han da når han begynner og spørre om pappa, som ikke er der? Jeg vet at det jo selvfølgerlig er muligheter for at han vil komme, men at det bare tar tid, men igjen er muligheten der for at han engang vil spørre meg om nettop dette...

 

Syntes det er utrolig trist, ikke for meg, men for gutten min, som har kommet helt uskyldig til verden og som bare fortjener det beste, og som da fortjener en pappa som er glad i han.

 

Har selv vokst opp med en far som ikke har vært tilstede og vet hvor utrolig tøft det kan være for et barn. Jeg ønsker ikke det samme for sønnen min.. Hva skal jeg gjøre? Er det noe å gjøre?

 

 

[Ella28]

Vel,det kan også være vondt for sønnen din om du kjemper for at det skal være en kontakt der,hvis faren egentlig ikke er interessert. For da kan han knytte seg til han,for så å bli skuffet (har opplevd det med min egen sønn). Hvis han ikke kjenner til faren sin,så vil han vel kanskje ikke ha så mye savn etter han heller ( eller det kommer jo an på litt andre ting). Du er jo veldig ung,og du kan jo godt møte en ny mann om ikke lenge- du vil sikkert ha flere barn etterhvert,og kanskje en ny mann vil være som en far for sønnen sin også- du vet jo aldri:)

 

Men det kan også hende at faren til sønnen din er litt redd- ihvertfall hvis han er like ung som deg? Han har jo ikke gått med babyen i magen og forberedt seg på samme måte. Kjenner du foreldrene hans,og vet de om dette? Noen velger jo å ta med besteforeldrene til barnet,for å ihvertfall gi dem muligheten til å ha kontakt med barnebarnet sitt. Men du bør nok uansett tenke godt igjennom hvert skritt du tar i denne saken. Du får se an hvordan han stiller seg til dette underveis,og vurdere om han vil kunne være en god far for sønnen din. Hvis han absolutt ikke vil,tror jeg ikke det er så lurt å tvinge det på han heller.

Men du høres reflektert ut til å være så ung,det kommer sikkert til å ordne seg dette:)

[Anonym bruker]

Du skal være nokså ærlig. Informasjonen skal tilpasses alder og modenhet. "Pappa og mamma er ikke kjærester og vi vil ikke bo sammen. Pappa bor et annet sted". Den funker lenger enn du tror. Barn er bokstavelige, og de tar omsorgspersoners ord i god tro.

 

Når det har gått en 4-5 år, og hvis problemstillingen er den samme, kan du heller spørre noen proffe personer hvordan du skal formulere deg.

[Anonym bruker]

Det er ikke noe fasit svar her da..så det er vanskelig!!Samme situasjon her,men barnet mitt er blitt 2,5 år nå-og fortsatt ingenting å høre fra far. Han har nå begynt å si pappa min,pappa,min pappa-uten at han vet hvem det er.Men han hører vel,og ser på dem andre barna i barnehagen.Jeg kjenner det er litt sårt,og jeg syns kjempesynd på han når han sier pappan min:(Trodde egentlig jeg hadde veldig god tid til å tenke ut hva jeg skulle si når han begynte å spør,men det kom før jeg ante gitt..

Jeg har hatt samtaler med en i barnevernet,som anbefaler meg på det sterkeste å skrive et brev til barnefar-så det kommer jeg til å gjøre nå.Så får vi bare se hvor det bærer hen..da kan hvertfall jeg si til barnet mitt,med hånden på hjertet-at jeg har prøvd!

Får håpe du er heldigere enn meg-at han kommer av seg selv...Lykke til:D

 

[Anonym bruker]

bare ikke lyv til barnet ditt!!Ikke si at pappa bor et annet sted,om han faktisk ikke gjør det!!

[Anonym bruker]

Eh, god dag. Man lyver ikke til barnet om man sier at pappa bor et annet sted når han ikke bor med mor og barn. Da bor ha jo faktisk et annet sted. Et annet sted betyr ikke automatisk 500 mil unna.

[ungmortil3]

Situasjonen med hans foreldre har jeg vært veldig heldig med, de er fullt klar over situasjonen og er veldig inntresert i og ta en del av livet til sønnen min. De syntes selvfølgerlig selv også det er veldig sårt at det er slik det er med barnefaren som det er, men selv om de ønsker det er det ikke mulig for dem og ta hans valg.

 

Det er jo det som er, at han er like ung som meg, så selvfølgerlig har jeg forståelse for at han på en måte "ikke er klar" for dette. Men nå som gjørt er gjørt og skjedd har skjedd, så mener jeg han bare må gjøre det beste ut av sitasjonen han har havnet i. Men kan ikke altid være klar for ting som kommer vår vei her i livet. Jeg var jo absolutt ikke klar for og bli mor selv da jeg først fikk vite jeg var gravid. Men valget for meg om abort var helt uaktuelt. Igjen så har jo jeg gått igjennom en modningprosess igjennom graviditeten, så for meg var det på den måten enklere.

 

Jeg syntes det bare blir veldig feil at han ikke skal være der for sønnen sin for at han er sur og bitter på meg for at jeg bestemmte meg for og ikke ta abort og ikke ta hensyn til han akkurat der. men igjenn ville det og ta abort være et valg jeg vet jeg ikke ville klare og leve med i ettertid.

 

Han prøver og straffe meg, men ender bare opp med og straffe sin egen sønn. (jeg tror også han gjør et valg han selv vil angre på senere når han blir eldre og mer reflektert. Å blir det til at han kommer om en 5 års tid, vil det være 5 år han har gått glipp av og som han da mest sannsynlig sitter igjen med på samvittigheten. Så på en måte straffer han seg selv også).

 

[Mammantiltigerogentil]

Dette lurer jeg også på.... Jeg tenker og tenker, men klarer ikke å finne en god forklaring som kan berolige en liten gutt når han etterhvert begynner å lure på hvor pappan hans er.

 

Pappan til min lille er en skikkelig drittsekk som har fullstendig avskrevet han, ikke vil ha noe med han å gjøre fordi jeg ikke tok abort slik han beordret meg til. Han har to barn fra før med to andre damer, og disse har han noe kontakt med. Min vakre sønn har han møtt én gang når gutten var 6 uker gammel, og vi har hatt noe sporadisk kontakt på mobil før og etter det.... Men nå er det helt slutt da jeg klikket og skjelte han ut for et par uker siden. Jeg ble så ufattelig sint på forskjellsbehandlingen, og på hvordan han kan snakke og oppføre seg så stygt ovenfor min lille sønn (han skjelte meg bl.a. ut når jeg inviterte han i dåpen fordi jeg visstnok "presset gutten på han når han ikke hadde noe interesse av å være far for han" og "jeg visste selv at jeg måtte ta alt ansvaret selv, han hadde kommet med sin mening og sto ved den". Det er vel ikke sønnen min sin skyld at han finnes! Det er vi voksne sin skyld, og det skal vi ta ansvaret for. Men faren er og blir en følelseskald jævel.

 

Nok om det. Jeg ønsker ikke å si noe stygt om faren hans til sønnen min. Jeg ønsker heller ikke at gutten min skal få følelsen av at han er uønsket. Men når han blir stor nok til å forstå at faren har to andre barn som han har kontakt med og er glad i så vil det bli ufattelig sårt for min lille å vite at faren ikke vil vite av han. Og da hjelper ikke et brev fra meg til far.... jeg har allerede gjort mitt aller aller beste for at det skal være litt kontakt mellom de to; at han skal få en følelse av at faren i det minste er litt interessert i han.

 

Uff, jeg blir så sint og lei meg. Noen som vet hva man kan si?

[Anonym bruker]

Som sagt, man må jo være så ærlig som mulig. Mens barna er små slår de seg til ro med forklarigen om at pappa bor et annet sted, ikke sammen med oss. Det er også sannheten og enkle forklaringer som anbefales av fagfolk. Selvsagt med forklaringer tilpasset alder.

[ungmortil3]

Jeg tror ikke helt at det er noe alternativ her, det å være så ærlig som mulig. For dersom sønnen min da spør meg etterhvert, vil det ærlige svaret være at farens hans ikke er i livet hans fordi han er sur og bitter på meg. "Pappa vil ikke ha noe med deg og gjøre fordi han er sur på mamma, det er mammas skyld". Mener ikke det er noe og si til et barn. Det er også og være ærlig og si at han var uønsket fra farens side, det mener jeg heller ikke er noe og si til et barn.

 

Å hvist man da sier at mamma og pappa ikke bor sammen, vil han etterhvert ikke godta det som et svar lenger, hva sier man da?

[Anonym bruker]

Kan du lese? Man er så ærlig som mulig. Som mulig vil da innebære at man selvsagt tar noe hensyn til barnets følelser, men du kan da ikke lyve for barnet ditt heller. Man kan faktisk ikke spare barnet for livets ubehagelige realiteter, men man kan krydre sannheten litt så den ikke blir fullt så vond å bære.

 

Det er bevist gang på gang at de som lyver for å skåne barna sine sjelden gjør noe annet enn vondt verre på sikt.

[Anonym bruker]

Du kan jo for det første endre dine egne holdninger: "Men etterhvert som han blir eldre og forstår at det jo ikke bare skal være en mor der men også en far" Jasså, er det vedtatt i loven at det SKAL være en far tilstede?

 

Hvordan taklet moren din dine spørsmål om hvor pappa var? Var hun veldig fokusert på at en familie er noe som består av mamma, pappa og barn? For det er jo ikke det en familie er! Du og sønnen din er en familie, og en helt normal en. Du får bare si som det er når han begynner å spørre.

 

Det at du hadde det tøft som barn av en alenemor betyr jo ikke at sønnen din vil få det slik. Jeg er jo også barn av en alenemor, men det var ikke vanskelig i det hele tatt. Det eneste var vel at vi kun hadde 1 inntekt og da må man passe litt ekstra på pengene, men det var det. (Kan jo være forskjeller mellom f.eks. by og land, men jeg bodde altså i en by). Mamma'n min ønsket nok også det beste for meg, men hun har aldri syntes synd på meg fordi jeg ikke har en far som står meg nær. Ikke gjør barnet dit til et offer, men se på det positive, det at dere faktisk er en koselig familie!

 

 

[Anonym bruker]

Ble kanskje litt fiel av meg og formulere meg på den måten, jeg mener jo ikke at det SKAL være en far tilstede i alle tilfeller. Men det jeg mener er at faren hans er en del av han og det er en del av han jeg mener han fortjener og bli kjennt med.

 

Å nei, er jo ikke sikkert han vil få det slik, men jeg ønsker det bare ikke for han dersom det skulle bli sånn.