jeg orker ikke mer...

[Anonym bruker]

idag har mannen min kunngjort at han flytter ut... alt, absolutt alt raser sammen. jeg tror det er en av de foerste gangene i livet mitt jeg virkelig kjenner paa hatfoelelsen.

Vi har ei tulle paa to aar. Jeg er under utdanning, og har ikke faatt barnehageplass, saa naa er det bare aa glemme aa ta eksamen, ettersom jeg er avhengig at han tar vare paa tulla paa kveldstid og i helger. Barnet blir boende hos meg ettersom han er i jobb. Jeg har ingen, absolutt ingen naer familie eller venner fordi naar jeg moette han ga jeg opp alt i livet mitt for aa vaere med han. Jeg foeler meg saa lurt...

Han har et temperament uten sidestykke, og alt er min feil alltid. Selv naar han har vaert urettferdig har jeg proevd saa godt jeg kan aa vaere diplomatisk, og sagt at vi er begge skyld i ting, men nei, det er alltid min feil alltid.

Jeg sliter med post-traumatisk stress etter ett tidligere forhold som var preget av vold og psykisk mishandling. dette vet han godt, men allikevel har han hele helgen spilt paa de samme strengene som min eks for aa knekke meg mest mulig, og han lykkes... Jeg har sagt til han at det holder naa, han har vunnet om maalet hans er aa faa meg saa langt nede som overhodet mulig. men han fortsetter...

fordi jeg har villet vaere alene hele dagen i dag, begynner han aa anklage meg aa vaere en daarlig mor, og han skjoenner ikke hvordan jeg skal klare aa ta vare paa barnet vaart...dette er sa langt unna sannheten som mulig, jeg fungerer flott i hverdagen, det er naar han eksploderer at jeg knekker sammen pga post-traumatisk stress. jenta vaar er glad og lykkelig, og har det godt.

Naa sitter jg her doenn alene og har ingen aa ringe til, ingen aa prate med. det gjoer saa vondt at jeg ikke engang kan beskrive det... jeg klarer virkelig ikke mer naa...

vaer saa snill aa si at det gaar bra....

[Gjest]

Det er klart det går bra!

Nettverk, nettverk og nettverk!

Det er nå du skal lete opp nummeret til gamle venner, og fortelle sannheten! Mennesker som du en gang har stolt på kommer ikke til å svikte deg.

Du må gjerne også innrømme at du kanskje har gjort noe dumt selv også, som faktisk gjorde som mannen ville, nemlig kuttet alle tråder. På den måten eier han deg jo igrunn. Men nå er det historie og du må begynne å bygge opp det som har gått tapt.

Jeg skal love deg at det nok er mange av dine gamle venner som tar deg i mot med åpne armer!

 

Og trenger du en helt ny venn, så bare si fra:)

[Anonym bruker]

En ting er helt sikkert, og det er at du har det bedre uten en sånn person i huset siden du allerede sliter med post treumatisk stress!

Så jeg vil tro at når bruddet roer seg ned, så ser du at du har det bedre uten han som trykker deg ned!

 

 

[Anonym bruker]

Du vil få det bedre alene, enn sammen med en slik mann. Det går faktisk greit å være alenemor:) Jeg tror du skal være glad for at han flytter, jeg. Kanskje du kan flytte, også, slik at du kommer nærmere din familie?

 

Prøv å ikke slutt utdannelsen, snakk med skolen, evt sykmelde deg for en periode om det går. Se om du nå får barnehageplass. Som enslig forsørger får en ofte prioritet i opptak. Eller forhør deg om dagmamma, søk etter det i avisene.

 

Økonomisk vil det gå helt fint. Skaff deg time på NAV så fort som mulig. Og en meklingstime på Familievernkontoret, for å få til en samværsavtale(dette må dere gjennom, fordi dere har bodd sammen). Regner med du bor i Norge, selv om bokstavene kan tilsi noe annet.

 

Opp med hodet:)

 

 

 

 

[Anonym bruker]

1: Han forlater deg, ikke barnet!!! Så krev at han skal ha samvær...slik at du får gjort ferdig studier..

 

Jeg ble forlatt på sykehuset da datteren min ble født...og storebror var 2.5 år... siste år på studier.... jeg klarte det..pga stahet..og hjelp av venner...

 

du klarer det også

[Anonym bruker]

tusen takk for svar alle sammen. jeg har vaert saa utenfor at jeg ikke har orket aa vaere paa nettet i det hele tatt idag.

takk for raad, alt ser bare saa svart ut... jeg har lyst aa loepe ut av leiligheten og faa alt paa avstand, det er saa trykkende her... men jeg kan ikke det heller...

 

HI

[Anonym bruker]

Du har det bedre uten ham! Helt klart. Med litt stahet og vilje får man til alt, så dette klarer du.

Utrolig kjipt nå med en gang, hvor alt er helt ferskt. Men det blir bedre. Og lettere.

Og som du ser, er det flere her som har opplevd det samme, så mye støtte og tips herfra :-)

Dette klarer du! Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk!

Gikk en lang tur naa, det hjalp litt iallefall... blir sikkert noen toeffe uker....

 

HI

[Meesah og HattiFnattene♡]

jeg vet at jeg burde si til deg at alt går bra osv. Men det har alle damene over her gjort, så jeg vil si noe annet i stedet.

 

Du MÅ bare reise deg opp. For det første så må du ALDRI la noen få sånn makt over deg. Husk at det er KUN du som kan gjøre noe med dette. Det er KUN du som kan ordne ting for datteren din. Du har ikke muligheten til å si att du ikke orker mer. Du kommer til å klare dette, men du må ta tilbake makten, og det klarer du. Distanser deg for øyeblikket hvis det hjelper. Men du må tenke at livet er mer enn bare akkurat nå. Og dette skjer bare akkurat nå. Ikke om to-tre eller fem år, med mindre du tillater det. Det er DU som styrer, prøv å huske på det, hvis du ikke tillater ham å behandle deg som dritt, så tør han ikke gjøre det.

Mest sannsynlig så har han dårlig samvittighet, og prøver å kompensere for det ved å dra deg ned i driten. Husk på det hver gang han sier noe negavtivt til deg, at han gjør det for at HAN ikke skal være drittsekken. Han vil legge det over på deg.

Dette handler om ham, IKKE deg!

Nå må du klarne tankene dine, og tenke praktisk. Hvor bor du? Hva med familien din? Hvorfor har du ikke noe nettverk? hva kan du gjøre med en gang? Hva må du ta etterhvert? Steng av "krana" med tanker i hodet og jobb:-) dette VIL gå bra..bare vent. Men du må tenke klart