Finnes det håp...

[Anonym bruker]

Jeg sliter om dagen i forhold til samboeren min. Det meste irriterer meg og jeg føler i grunn ikke noe spesielt lenger.

 

Vi ble uplanlagt gravide helt i starten av forholdet og bestemte oss for at vi skulle satse på det her. Problemet er at han er en egosist, skjemt bort av sin mamma. Jeg er ikke så flink til å si fra, veldig tålmodig og føler liksom aldri at jeg får frem alvoret i det jeg skal ta opp.

 

Han har stått opp med barnet vårt kanskje 10 ganger på litt under to år. Og om han står opp så må han legge seg igjen etter at jeg har stått opp fordi han blir så trøtt. Altså går halve dagen i soving, i stedet for å finne på noe alle sammen. Noe som ender i at han skal sitte oppe til ett-to-tre for det er det han liker. Ja, det synes jeg er godt og det men barnet krever jo faktisk at noen skal opp sammen med det. Altså jeg legger meg tidlig, ja kun få timer i løpet av dagen sammen. Skal sies at barnet har vært utrolig mye våken på natt og det er det KUN jeg som har tatt.

 

De timene vi har sammen hender det seg faktisk at vi reiser på besøk til noen. Ja det er jo koselig, men hadde jo vært koselig å gått en tur sammen, gått ut og lekt litt alle, besøkt en bondegård, lekeland osv. Det skjer ikke, det er nemlig kjedelig så det kan vi ikke. Det han helst bruker timene han er våken på er foran dataen. Jeg får snart mark. Han har og en hobby som han bruker mye tid på, reiser osv.

 

Han gjør nesten aldri husarbeid. Altså, det hender seg jo at han rydder oppvaskmaskina eller støvsuger. Sjeldent skjer det noe før jeg spør om han kan gjøre det hvertfall.

 

Alle disse småtingene gjør meg så sliten og lei. Jeg orker faktisk ikke å mase om hver minste lille ting som skal gjøres. Det er minst like slitsomt som å ta det selv. En kan ikke unngå å se at huset ser bomba ut og trengs å ryddes.

 

Jeg er langtidssykmeld på grunn av rygg og hodeplager, men jeg får minimalt med sympati. Eller jo i form av ord så. Han spør jo hvordan det går osv. Men jeg lager fortsatt middag, henger opp klær osv også kommer svigermor og hjelper meg innimellom.

 

Blir så lei meg for jeg klarer ikke se noen positiv ende på det her. Alle småtingene har begynt å krype over hodet på meg. Han har det jo topp. Hushjelp, kokke, sexpartner, ei som alltid tar seg av barnet og nesten bare sitter hjemme, jeg handler, jeg betaler det meste og sitter igjen med å spinke og spare hver mnd. Han eier ikke pengekontroll heller og kjøper det som faller seg inn.

 

Jeg har prøvd å ta opp ting, men føler det ikke når frem eller bare fungerer en liten stund. Vi lever på en måte to liv sammen. Eneste gangen vi egentlig snakker sammen er når vi har lagt oss. Da virker ikke ting så ille lenger. Men det er jo også på hans premisser. Da har han tid til det, noe som igjen går utover søvnen min. Jeg er kronisk trett og sliten.

 

Finnes det håp for å klare å ordne opp i det? Det ser svart ut, men jeg skjønner heller ikke hvordan jeg skal klare å stikke...

 

Uansett er det godt å skrive ut litt av tankene her...

[Anonym bruker]

HUff det er akkuratt som jeg skulle skrevet det selv... blir utrolig sliten! Grunnen til at jeg blir er at jeg tross alt er glad i mannen min og han er pappaen til gutten vår.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i historien din.

Jeg har det ganske så likt her hjemme, en mann som aldri gjør noe uten at jeg ber om det, elsker sitte oppe til langt på natt og sove til langt på dag. Men heldigvis, etter nesten ett år har vi nå begynt å bytte på å stå opp hver sin morgen hver helg og hver ferie. Så begge får sove ut. Men det tok lang tid, og det har vært mye masing.

Til tider er det som å ha to "babyer", når en hele tiden må pirke å passe på at han gjør sitt osv. Så travelt er det iallefall, men han min sin har ofte sine gode glimt og det gjør til at jeg ikke gir opp håpet. Han er bare 24 år, så jeg har et håp om at dette bare er en umoden oppførsel, at han en dag veldig snart våkner opp og tar litt mer ansvar.

Men det skal sant sies at viss jeg ikke hadde opplevd store forandringer fra vi ble sammen og frem til nå, hadde jeg ikke orket, men hele veien har det gått litt og litt oppover, noe som holder motet mitt oppe.

Men jeg tar det veldig ofte opp med han, at det går ikke ann å være så lat, treig, ego osv, har snakket om å reise til familie terapaut, sånn man får en tredje person som fortelle hvordan et forhold skal fungere og hvordan man kan lære seg å dele på alt, snakke om ting osv. Kanskje det kunne vært noe? Gi et klart uttrykk for at om han ikke forandrer seg står han i fare for å miste deg, så han forstår alvoret.

 

Lykke lykke til iallefall. Ikke gi opp helt ennå, viss det er ekte kjærlighet dere har. Men ikke finn deg i så mye mer heller.

[Anonym bruker]

Anonym 09:43:

 

Det er vel akkurat sånn jeg har det også. Han har bedra seg litt etter litt! Nå har han "gått med på" at vi såver lenge hver vår dag i helgene og det er hans jobb å støvsuge. Han har tilogmed begynt å vaske klær og ta ut av oppvaskmaskinen uten at jeg må si det! Det jeg savner er at han tar litt mer ansvar med lillegutt. Han er en kjærlig far, men ungen er liksom MITT ansvar føles det som. Jeg står opp om nettene, bytter bleier, mater og legger. Det er slitsomt å føle at en er helt alene om hovedansvaret. Men han har bedra seg mye på andre måter så det kommer vel kanskje med tiden håper jeg...

 

Jeg er ikke HI

[Anonym bruker]

Godt å høre at det ikke bare er jeg som føler det slik, selv om jeg ikke unner noen det.

 

Har jo blitt litt forbedring her med tiden, men ikke nok. Det som er vondest å føle på er at jeg føler jeg blir tatt litt forgitt på en måte. Jeg er bare her og gjør det jeg skal. Han er jo en del med barnet vårt, men jeg blir liksom ikke gitt den oppmerksomheten jeg trenger... Før var det da et kyss i ny og ned, men det blir sjeldnere det også.

 

Uff jeg har ikke lyst til å gi opp uten å virkelig vite at jeg prøvde alt jeg kan. Skal gjøre det klart for han hvordan det ligger ann. Jeg orker ikke lenger være i dårlig humør på grunn av dette, jeg var jo den som alltid var blid, fornøyd og positiv...

 

Han er over 30 forresten og jeg synes at man da burde klare å tenke på andre enn kun seg selv og sine behov..