Om mannen/samboeren din hadde slått deg.....

[Anonym bruker]

Hadde du tilgitt han eller pakket sakene dine og flyttet?

[Anonym bruker]

hadde aldri, under noen omstendigheter godtatt å bli banket av mannen min!

 

lekeslåssing er noe annet.

[Anonym bruker]

næsj, jeg har banka han så mange ganger, så fortjener vel egentlig et dask tilbake...

 

Nei, seriøst, min mann er ikke sånn og hadde han slått hadde jeg tenkt at han måtte ha svulst på hjernen, hatt feber eller noe. Men skulle han mot formodning gjøre det i sinne en gang ville jeg ikke gått. Etter to ganger ville jeg kanskje vurdert det ja...

[Anonym bruker]

De aller fleste seier nok det samme, før det første slaget kommer.

[Anonym bruker]

hadde sagt "fuck off", og flyttet på flekken!!

[Anonym bruker]

Antakelig ikke.

[Snikskytteren er storebror!]

spørs hvorfor han hadde slått meg det... JA til likestilling!

[Anonym bruker]

har opplevd dette... nn 19.10

[Anonym bruker]

kasta han ut på flekken akkurat som jeg har gjort fordi dattern min sa han hadde slått henne. null toleranse for slikt! fatter ikke at noen kan finne seg i å bli slått også tilgi det.

[Anonym bruker]

Når vi ble sammen så jeg klart fra at det er to ting som ville resultere at han kunne pakke og dra med en gang. Om det skjedde da eller senere når vi muligens hadde barn i bildet spilte ingen rolle.

 

Det ene var vold, selv ikke det å klappe til meg hadde vært akseptabelt.

Samme når barn kom om han slo eller på annen måte var voldelig mot barna. (vet at moren hans banket han og søskna gul og blå hvis de gjorde noe galt.Viktig at han ikke tror at det er rett og overfører til sine barn.)

 

Den andre tingen er er utroskap.

 

Dette er ting som ville gjort det ikke mulig for meg å leve med han.

 

Idag har vi to barn men er ikke sammen. Men heldigvis er ikke disse grunnene til brudd da.

Og jeg vil uten tvil gi samme beskjed om jeg blir sammen med noen ny.

 

Jeg har møtt for mange kvinner som har blitt der etter første slag og hørt deres historier til å kunne velge å bli. (jobb i krisesenter.)

Godtar man en gang er sjangsen stor for at de gjør det igjen, og det er mye enklere å gå ved første slag en om det har foregått i mnd eller år.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg kom meg unna ,flyttet etter 2 gang han slo .Det var kjempe vanskelig å flytte og han lovte gull og grønne skoger ,men jeg fant meg ikke i å bli truet og banket og godt var det ,for 2 mnd etterpå fløy han på meg på åpen gate .Dyttet meg ned en trapp ,tok kvelertak og knakk fingeren min.Men den gangen tok jeg igjen og klorte han opp i ansiktet og ga han et blått øye .Han har ikke plagd meg etterpå .Men angrer som en hund på at jeg ikke andmeldte han dusten.

 

Takk og lov for at jeg ikke fikk barn med han.

[Anonym bruker]

Jeg hadde først og fremst slått tilbake.

Om jeg hadde flyttet eller ikke kommer litt ann på. Om det bare hadde vært et slag og ikke noe mer(kommer litt ann på grunnen også) så hadde jeg nok tilgitt. Men hvis han ved en senere anledning hadde slått igjen, så hadde jeg tatt sakene mine og reist ja.

 

Hvis det første slaget hadde ført til flere slag/ at han hadde dengt meg så hadde jeg reist uten å tenke meg om.

Men er ganske sikker på at det ikke vil skje. Han har hatt mange gode grunner for å si det slik, men han har aldri slått meg.

 

[blond]

Nevn et eksempel på en god grunn til å slå.

[Anonym bruker]

dama slår først og er hysterisk og i sinne og delvis forsvar langer han ut tilbake... Ingen god grunn kanskje, men ville fortstått det på et vis...

 

man bør jo ikke slå uansett da. Men alle kan gjøre en feil. Jeg har selv slått til mannen. Angret veldig etterpå og har ikke gjort det siden.

 

hvis man egentlig ikke er en voldelig person men har glippet en gang, betyr det jo ikke at man er notorisk mishandler for det...

[Anonym bruker]

Jeg liker å tro at jeg selvfølgelig hadde pakket sakene hans og flyttet ham ut, men jeg vet at vold i parforhold slettes ikke alltid begynner med et slag. Dersom du en dag har et greit forhold - og den neste dagen får juling er det jo en temmelig brå overgang, og de færreste kan vel forestille seg at de kan godta det?

 

Men tenk deg at du gradvis psykes ned. Du vet kanskje at du har noen feil og mangler, og mannen din spiller på dette - og du vet jo at han har rett, selv om han kanskje ikke hadde trengt å si det... gjentatte ganger... i forskjellige situasjoner. Kanskje psyker han deg så ned at du begynner å tro alt han sier - du er verdiløs, ingen bryr seg om deg, ingen liker deg - og alle du liker er fryktelige mennesker. Kanskje mister du gradvis alt nettverket ditt, og kanskje sørger han også for at du gradvis mister kontakten med familien din - for det var viktig for ham at dere hadde minst mulig kontakt med ham, kanskje påstår han at de ikke liker ham og barna?

 

Så er det kranglene. Du lærer fort at du ikke skal si ham imot, og du har ikke noen problemer med å skjønne det - for du er både stykk, feit, ekkel, ingen liker deg - og alt det andre han har innprentet deg gradvis. Så slår han. Mange ganger. Og kanskje drar du ingen steder fordi du ikke vet hvor du skal dra - hvem vil ha deg og barna dine? Hvor kan du få hjelp?

 

Når du endelig får hjelp; den ene gangen du kommer deg bort - kanskje får du endelig anmeldt ham også - så kommer han krypende. Kanskje til sykehuset - eller uansett hvor du er, han lover bot og bedring - og er en knakende kjekk fyr som forteller deg at han vet han har vært stresset og sinna - men du vet jo at du ikke må irritere ham når han er slik! Det var jo din egen feil, du vet jo det? ....og ja, du vet jo at det var din egen feil at han slo... igjen.

 

Nei, jeg har ingen problemer med å skjønne at noen ender opp hos disse drittsekken om og om og om igjen. Og jeg håper at jeg har vett nok til å dra om mannen min slår meg, og ønsker at alle som lever med psykisk eller fysisk misbruk får styrken de trenger til å ta barna med seg langt, langt bort.

[Anonym bruker]

Jeg hadde heldigvis ikke rukket å få barn eller å flytte sammen med idioten som fant ut at han skulle legge hånd på meg. Han måtte forlate åstedet med øyeblikkelig virkning, og siden har jeg ikke snakket med ham. Han sendte nøkkelen i posten.

[Anonym bruker]

Jeg hadde grisabanka han først, så hadde jeg hivd'n på hue og ræva ut!

[Anonym bruker]

Min samboer er god og snill. Vi har vært sammen i seks år nå, og har to deilige barn sammen og koser oss med nytt hus og livet generellt.

Vi er på bølgelengde når det gjelder det meste, men har vært litt sure på hverandre når vi nesten ikke har sovet.

Han lager kaffe til meg, og kommer ut på trappa og henter hjelper meg med unger og bæreposer når vi kommer hjem. Jeg kan snakke med han om alt som gjelder familie, venner eller jobb. Jeg kan også snakke om meg selv og mine følelser og vår supre lille familie.

Skulle han ut av det blå slå meg så hadde jeg nok tenkt at han var midlertidig sinnsyk, og tilgitt det. Men hadde han slått igjen, eller forandret seg til en ustabil person som var stygg med meg både fysisk eller psykisk så ville han nok ha flyttet ut temmelig raskt.

Jeg kan ikke se for meg at det skulle skje. Det hele er så fremmed t jeg ikke kan forestille meg det.

[Anonym bruker]

Mannen min slo meg en gang (slo, ikke banket, det er stor forskjeld synes jeg) da vi var relativt nygift. Nå har vi vært gift i flere år og det har aldri skjedd igjen.. Jeg har faktisk slått etter han et par ganger i sinne og veldig glad han ikke har reist fra meg likevel:)

[Anonym bruker]

Vanskelig spørsmål. Vil liksom tenke at jeg ville flyttet på flekken.

Føles svært usannsynlig at han ville gjort noe slikt, så hvis han virkelig hadde slått meg så tror jeg at jeg ville ha dratt. Jeg ville i hvert fall ha dratt for en periode, tatt med sønnen vår også selvfølgelig. Om jeg hadde tilgitt han og det skjedde igjen - that's it! Da ville det vært over, det mener jeg og det løftet skal jeg holde meg selv til!

[Anonym bruker]

Min klapsa til meg i fylla for 13 år siden. Jeg var svært urimelig, provoserte og kjørte på i rent hysteri. Han var utrolig full og jeg var in his face. Han klapsa til meg med flat hånd/dytta meg bort, og jeg ble lyn forbanna. Han kan ikke huske det og gikk rett i bakken selv fordi han var dårlig. Ikke skjedd før og aldri igjen. Kommer helt an på situasjonen. Denne gangen gikk jeg laaaangt over streken selv, men han har aldri gitt meg skylden.

[Anonym bruker]

for å direkte svare på overskriften, jeg ville slått tilbake.

Uvisst hvorfor, men det har vært min naturlige reaksjon de gangene jeg har blitt slått i tidligere forhold.

 

Litt avhengig av utløsende faktor, setting osv tror jeg dog mannen ville fått bli, om det noen gang skulle gå så i spinn for ham. (han har aldri slått noen i hele sitt liv tror jeg... Selv ikke eksen som banka ham, flaut nok, men sant...)

[Anonym bruker]

Alle vil vel si at de ikke aksepterer slik oppførsel og at de flytter på dagen. Allikevel tilsier all statistikk at 9 av 10 lyver. Og blir.