Vil du dele dikt med meg i natten?

[Anonym bruker]

Et litt morsomt dikt av André Bjerke

Syndefall

Slangen sa

til den første kvinne:

“Du synes å trives og ha det bra

bak ditt fikenblad.

Du eter deg Sund

og lubben og rund

på alt hva du finner av frukt her inne.

Men noe, noe mangler du dog,

kjære venninne,

for jeg er litt av en psykolog -“

 

Eva sa:

“Jeg har vel alt som en kvinne kan ha,

mat og klær

og alt det der,

er det no´mer mellom havens trær,

så si hva det er!”

 

Den listige slange slynget seg da

om kvinnens kne.

Den pekte på kunnskapens brennende tre

og sa:

“Se.

Kvinne, du er ifra skaperens hand

ennu en ånd.

Eplet på treet er brusende rødt,

et og bli kjøtt!”

 

Hun sa: “Du er grov.

Du fører et sprog

som man ikke har lov

til å fore i første Mosebog.

 

Jeg må jo begjære

den skinnende frukt.

Jeg vilde ha brutt den,

men Gud har forbudt den

med trussel om tukt,

og da får det være.

Jeg blir I freden

og spiser en pære

med Adam isteden -“

 

Men slangen var kjent

som en dyktig dosent,

han aktet å vinne

sin første debatt

med den første kvinne

og hvisket betatt:

“Vel er det smukt

å drikke uskyldige veksters vin,

men husk at bare forbuden frukt

har C-vitamin!

 

Kunnskapens tre

er livets fornyer-

Dets saft går deg hett

gjennom blodet

og hodet,

og se, du blir lett

som den fallende sne

og de drivende skyer-

 

Eva, bli kvinne

og kropp

og sjel,

klyv opp

og stjel

mens tiden er inne -!”

 

Og Eva ble underlig myk I kne.

Blodet sang.

Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre

og tittet på skrå

mot eplet som hang

I det blendende blå.

Hun tenkte som så:

skitt la gå.

 

Bare en bit,

og Eva var ild.

“Adam, kom hit!”

og Adam kom til,

og Adam gjør som hans Eva vil.

 

Da er det han kommer,

den straffende ånd

med flamer og trommer

og domsbasuner og sverd og sånn.

 

Herren kremter sin gane tørr

og spør:

“Hva har dere gjort?”

men Eva vender sitt åsyn bort.

 

Og skapningens herre blir rød som en laks

og sukker tungt

og tenker: den gamle er gammeldags

på dette punkt!

“Har dere spist

av kunnskapens tre?”

“Javisst

har vi det.

 

Jeg var ikke klok,

men hun fristet meg jo”.

“Nei, den er god!

Du ville jo ha.”

“Det var deg som sa: ta.”

“Det var deg som tok.”

 

Herren sa med formaning og tukt:

“Vi kan ikke drive almind´lig bespisning

på kunnskapsfrukt.

Ifølge lovens paragraph 3

straffes det med

paradisforvisning.”

 

Herren gav, Herren tok –

Og hermed ender det første poem

i den første bok.

De jagdes fra Eden i evighet,

og således oppstod, som alle vet

livets problem.

 

Og dette var myten om syndefallets farer

fritt efter Moses. Med små kommentarer.

 

Og dette har hendt mangfoldige ganger

med kvinner og guder og menn og slanger –

 

O, kvinner og guder og slanger og menn,

kom, la oss gjøre det om igjen!

[Anonym bruker]

Har et som jeg aldri glemmer.....

 

Tanker ved en barneseng ~

 

~ Det er kveld, jeg står ved sengen til den lille gutten min.

Jeg ser undrende,- har du sovnet alt, sovnet før jeg rakk inn å be kveldsbønn med deg - og si godnatt?

 

Det er bare en liten stund siden du ropte :

"Kom inn til meg pappa, det er noe jeg vil si deg".

Stemmen min var vel litt trøtt, litt hard da jeg svarte:

"Ja da, vent litt, - jeg må rydde etter deg først".

 

Det lå leker, bøker og klær overalt. Jeg ryddet og sa:

"Se nå er jeg ferdig, - nå kommer jeg til deg".

Da svarte du ikke, nei for du sov.

 

Jeg blir så liten, så fattig og veik, der jeg står ved lille sengen din.

Du trodde vel det nå, at pappa svek deg.

Hvorfor gikk jeg ikke med det samme du ropte?

Jeg kunne vel ryddet etterpå, da du hadde sovnet. Nå får jeg ikke vite

hva det var du ville si. Var du sorgfull for noe, ...eller glad?

Skulle du fortelle om den vesle døde fuglen du fant på veien, ...eller

hvor katten gikk hen da du slapp ham ut i sta?

Skulle jeg fortelle om engler, om himmelen, ...eller om stjernen som

tindret så klart?

Jeg får ikke vite det nå, du sover.

 

Snart er du stor, blir voksen, drar ut. - Da trenger du ikke lenger rope

på pappa. Du er ikke lengre min vesle gutt, ...jeg vet vel knapt hvor

du drar, her jeg sitter alene i stua. Den er ryddig og fin nå.

Det ligger ikke lenger leker og slenger.

 

Da tenker jeg: Hvorfor maste jeg slik ?

Hvorfor hadde jeg så liten tid ?

 

Hva gjorde vel rotet mot det å kjenne to barnearmer om halsen min,

og en munn så varm hviske imot øret: "Pappa, jeg er gutten din".

 

Jeg bøyer meg ned. Da ser jeg en tåre som ligger på kinnet ditt. Den

bevrer og skjelver før den renner.

Jeg stryker deg så forsiktig over luggen din. "Tilgi meg, gutten min".

Da våkner du brått og slår øynene opp. Du drar meg så fast ned til deg.

Munnen hvisker mot kinnet mitt :

 

"Jeg er så glad i deg pappa, det var det jeg ville si deg

[Anonym bruker]

Huff, nå begynte jeg å sippe...

[Anonym bruker]

Signe deg, ungen min,

du er så liten!

Jeg stryker deg over hodet,

mamma er så sliten.

Ikke gråt,

sov nå stille,

vennen lille.

Mamma elsker deg.

[Anonym bruker]

Å så vakkert det i midten var!!!! Nydelig. Her er mitt bidrag :

 

 

You are the one who should have guided her way

and along the road, helping her grow.

Yet you were the one always bringing her down,

making her feel so small and alone.

 

You are the one she depended on, to make her

feel good about herself..

Yet you were the one taking proudness away, and

leaving her sad and unsafe.

 

You are the one who should've dried all her tears, when

the world would turn cold and unfair.

Yet you were the only one taking her strenght, She'd do

better if you never were there..

 

You are the one that should've cheered her on, telling

her she's the best she can be. Yet you were the one causing

her heart to bleed, and she always forgave, didnt she...

 

Always there when you needed her help. A hand just a second away.

And all though you never deserved it, whatever words you would call her, she stayed.

She always showed you she loved you. Never a "no" when you asked.

And I bet she would still help you, despite what you did in the past.

 

All those years just to impress you, just wanting to hear she did good..

But whatever she did, never pleased you.clearly nothing ever could.

 

There are days when her heart feels so empty. who knows if it ever will heal.

But you really dont care, and you'll laugh just the same, whenever she show how

she feels.

 

In the depth of her soul always struggeling. She kept climbing but never achieved.

The feeling of wanting to hold on, against the feeling just wanting to leave.

 

Did it feel good making fun of her progress? Were you afraid she'd get something through?

Using her mistakes against her, you made sure she stepped back, didnt you.

 

Now from others she's craving attention, though it never seems to be enough.

The people who love her is hurting, cause this struggeling of hers, never stops.

 

A lifetime of guilt and denying, But in her deepest she always knew..-

You destroyed her big heart, yet by knowing: - she will never be good enough for you.

 

 

[-MtG-]

Her er et flott dikt jeg skrev i første klasse på barneskolen:)

 

Kanskje, kanskje ikke

Kanskje får jeg hikke

Kanskje ikke

Kanskje, kanskje ikke

 

 

[Anonym bruker]

0011, magen min vrir seg med dette diktet. Så fælt, så vakkert takk for at du delte.

[Anonym bruker]

Du bør kanskje ikke si opp jobben din helt ennå, MtG- pǝu ddo ʇןǝɥ ɹǝ???

[Anonym bruker]

Jeg er ikke noen diktfan, men dette diktet har satt seg hos meg når jeg fødte prematur baby for en stund siden :

 

Mauren

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

av Inger Hagerup (1905-1985)

 

 

 

[Anonym bruker]

Det blæs.

Det er stille.

Det blæs.

Himmelen er blå.

Sola er rød.

Fuck..nå skal alle dø.

[Anonym bruker]

Jenta ut i sjøen skritta

vannet nådde heilt til knærna

Dette rimar ikkje no,

men bare vent til det blir flo!

[Northernlights]

http://saltis.net/terjevigen.html

 

Mitt favoritt dikt