Hva skal jeg gjøre med mannen min?

[Anonym bruker]

jeg går hjemme i fødselspermisjon, og får fortiden fødselstipend fra lånekassen (er student) mannen min er arb.ledig, å får kun ca 6000 fra nav i mnd...

 

Han orker ikke ta seg jobb. vi bor på en liten plass så det er ikke mye å velge mellom. han vil liksom ha den perfekte jobben, men siden den ikke finnes så gidder han ikke søke på ny.. han har gått hjemme nå i 6 mnd.

 

jeg får bare fødselstipend t.o.m april. da får jeg ingenting lengre (bortsett fra barnetrygd)

 

Jeg skal jo begynne på skole til høsten, og skal da ut i praksis (helserelatert) jeg har fått praksisplass på hjemplassen, men får ikke jobbe der før etter jeg har jort ferdig praksisen på høsthalvåret en gang.

 

så valget mitt er jo å si opp den praksisplassen å søke et annet sted slik at jeg kan jobbe der, men da blir det mye reising fra gutten. er snakk om en 7 uker, og jeg får ikke reist hjem hver dag.

 

jeg ønsker jo egentlig ikke jobbe, da jeg så gjerne vil nyte den siste tiden med barnet mitt før jeg begynner på skole igjen. for da blir det temmelig hektisk, med skole, eksamener, og praksis.

 

men det virker ikke som om jeg har noe valg når gubben ikke orker søke jobb..

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. er så sinnsykt kei av å mase på ham..

[Anonym bruker]

Habn trenger jo tydeligvis et realt spark i ræva. Det sier jo seg selv at for at det skal gå rundt økonomisk så må en av dere jobbe. Og det bør ikke være deg siden du skal på skole. Er bedre og ta utdannelse enn en random jobb for og ha penger.

 

Kanskje dere burde flytte fra hverandre en god stund, sånn at du slipper ansavr for han og da får du jo og litt ekstra i mnd, kanskej han tar hintet da.

[Anonym bruker]

Høres ut som dere trenger et spart i ræva begge to! Han mest, men du vil nå ha det på din måte du også..... Hvis dere ikke har penger så må du gjøre det som må gjøres. Sånn er det bare.

[Anonym bruker]

ja vi trenger kanskje et spark i ræva begge to.. men jeg er i det minste villig til å ofre meg litt, om det måtte bli nødvendig.. det er ikke han.. han vil jo leve det søte liv, å ikke gjøre noen ting føles det ut som..

 

å flytte vekk er ikke noe alternativ..

[Anonym bruker]

Jeg er 13.17 og var litt vel krass. Jeg mener at han burde tatt seg sammen mest, da. Og jeg vet at det ikke er bare, bare å flytte heller.

 

Lykke til!

 

Men når pengene tar slutt sier det seg selv at noe må gjøres!

[Anonym bruker]

ja jeg skønner godt hva du mener, men syns det blir så urrettferdig at jeg må ofre meg hele tiden, for at han skal gå hjemme å ikke bodra til noe på den økonomiske fronten.. hadde han bare vært villig til å søke etter jobb.. men han har ikke sett etter en jobb på 6 mnd.. det er litt irriterende..

 

jeg elsker jo ham, og han er en flott pappa og mann, men akkurat på jobbfronten er han håplaus... er det noe jeg kan si eller gjøre for å oppmuntre ham til å ta en jobb??

[Anonym bruker]

Kanskje du kan prøve å si at han gjør livet veldig vanskelig for de han er mest glad i. Ta det en dag han er i godt humør... Si at du synes det er vanskelig slik situasjonen er. Du får også prøve å si at man ikke kan være kresen når det gjelder jobber på små plasser. Si at han kan ta den og den jobben, og at det bare er midlertidig. Han kan jo søke på bedre jobber hvis de dukker opp selv om han har noe han ikke trives så godt med. Du kan jo også forsiktig si at de fleste av og til må gjøre ting de ikke trives så veldig godt med, men at det er lettere å komme ut av problemene hvis han har jobb. Hvis han går for lenge arbeidsløs spør arbeidsgiverne; hvorfor. Da viser det mer styrke å ha tatt noe man egentlig ikke ville hatt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

takk for svar... har prøvd å sagt det meste ovenfor men det går ikke inn...

 

han har hatt en del dårlige erfaringer med tidligere jobber, der sjefen/ arb.kollegaer har vært noen drittsekker, så jeg tror det er derfor han ikke vil ta hva som helst..

 

men en av oss må jo jobbe..