Svigermor gjør meg til en "eiesyk" og "slem" mor og samboer (langt)

[Anonym bruker]

Må bare få ut litt frustrasjon her, har ingen jeg kan snakke ordentlig med om dette. Har nevnt litt til søstra mi og foreldra mine om dette, men det er vanskelig å få de til å forstå meg. Det er forferdelig vondt.....

 

Helt fra jeg gikk gravid med lillegutt på 8 mnd, har svigermor stadig sagt at hun håper hun får være tilstede i livet hans. (Hvorfor skulle hun ikke det???)

Det samme sa hun når hun besøkte oss på sykehuset da han ble født.

 

Når vi en gang dro på besøk til dem da gutten var bare et par mnd og han hadde sovnet i bilsetet på vei dit, tok vi han med inn i bilstolen og håpet at han skulle få sove ut, men nei, "han kan ikke sove når han skal på besøk til bestemor"!

At det går an å si noe slikt?? Vet hun hvor slitsomt det er med småbarn som ikke får søvnen sin??

Så måtte hun og svigerfar gjørs på å snakke høyt osv slik at han selvfølgelig våknet der og da.....

Fy f.... så irritert jeg ble.

"Da går det ikke an å besøke folk da, hvis han ikke skal få lov til å sove", sa jeg da.

Da slengte svigerfar en eller annen dum kommentar tilbake, akkurat som om de ikke ser guttungen nok mens han er våken.

 

Og hver gang vi skal dra derfra, får vi høre: "Skal dere dra alt nå? Det var jo et kort besøk!"

Og da har vi vært der i ca 1,5 timer.

Jeg er ikke vant med at man sitter i timesvis på besøk hos folk, bortsett fra i bursdager og sånn da.

Så når de kommer på besøk til oss, så sitter de som regel i 3-4 timer!! Da blir jeg sprø, for hver gang svigers skal komme, har de også med to av sine litt tilbakestående voksne barn, så det blir den flokken som kommer på besøk hver gang. Og noen ganger har de også oldemor på slep.

Og sist holdt svigermor på å sovne i stolen her, og hadde allikevel ikke vett på å gå! Satt nesten en hel time til!

Guttungen hylskriker hver gang de kommer, for de er jo DEN gjengen som kommer bort til han og snakker høyt og duller med han hver gang. Jeg skjønner at de er ivrige etter å se han osv, det er hyggelig det altså, men det er slitsomt både for meg og guttungen.

 

Hvorfor kan ikke svigermor og svigerfar komme alene noen ganger??

Svigermor jobber kjempemasse, hun gikk hjemme i alle år med barna sine, så nå tar hun igjen for det. Så det er ikke så mye vi ser henne. Derfor blir det sånn at når hun først har tid til besøk, så blir det lenge og intenst, og hun har med resten av familien samtidig.

 

Men jeg ser hun har tendenser til å kontrollere den yngste sønnen deres på 20 år. Hun sier til han når vi er besøk at han skal holde guttungen, og at han får trene seg opp til han skal bli far selv en gang osv.

Det har hendt flere ganger det, at hun ber meg om å gi guttungen min til han, selv om han kanskje ikke vil noen ganger osv.

Ho skal bestemme og kontrollere alt!!

 

Og hver gang vi ser henne, legger hun ikke skjul på hva hun forventer som bestemor.

Hun vil at jeg og samboeren skal dra ut slik at gutten vår kan sove hos henne og hun kan skjemme han bort.

Hun vil låne guttungen vår en dag slik at hun kan ta han med på jobben og vise han fram.

Jeg har ikke noe behov for å sette guttungen vår bort for natten. Det har jeg sagt til henne. Og ikke kjenner han henne heller! Og da føler jeg meg ikke trygg på å sette han bort til henne.

Og så vil hun bade han en gang, slik at hun kan ta bilde av han.

 

Og 2 ganger når guttungen har snudd seg inn mot brystet hennes når hun har hatt han på fanget, så har hun greid å si:

"Ser du etter pupp? Bestemor har ikke mer melk i puppen hun. Eller, jeg hadde kanskje fått det etterhvert.........."

????????!!!!

Unnskyld meg, men......ehh.....jeg blir kvalm!

 

Når vi ser svigers så sjelden som vi gjør, og hun stadig forventer ting av meg/oss når vi først treffes, så blir jeg rett og slett eiesyk. Jeg vil ikke at hun skal ha sønnen min i det hele tatt. Noen ganger føles det som hun vil leke mamma, at hun vil ta plassen min.

 

En gang de kom hit på besøk, hadde jeg planer om å ta en tur hjem til foreldra mine utover kvelden. Hadde jeg visst at svigers skulle sitte hos oss helt til da, så hadde jeg ikke lagt de planene, men så virket det som de hadde tenkt å kjøre, så da sa jeg at jeg også skulle dra en tur ut. Da spurte svigermor om samboer og sønnen vår også skulle bli med, men nei, jeg skulle dra selv. Da skulle de brått bli sittende enda lenger, for da kunne hun mate guttungen og stelle han osv.!

Men andre ord, ble hun veldig ivrig når jeg skulle gå, slik at hun kunne ta over rollen min!

Fy, som det klikket inni meg!!!!

Da fant jeg på en unnskyldning om at søstra mi ikke hadde sett guttungen på lenge, og at hun ville jeg skulle ta han med meg hjem:-) Så jeg dro avgårde med guttungen, og svigers dro de også!!

Da gadd de ikke bli allikevel, siden jeg tok med meg guttungen.

 

Den episoden vekket noe i meg. Jeg følte meg helt desperat og eiesyk. Føler meg så fæl for at jeg blir sånn når det gjelder henne. Jeg vil ikke være sånn eller føle det slik.

 

Nå har svigermor sendt melding til samboeren min om at de vil ta seg en tur i helgen. Det blir alle sammen igjen det vettu.

Kjenner at jeg får vondt i magen med en gang.

Hvorfor må de komme alle sammen på en gang hver gang?? Det er tydligvis slitsomt for både meg og ungen.

Og hvorfor kan hun ikke bare slappe av og nyte tiden hun er her hos oss istedenfor å hele tiden nevne ting hun forventer og vil??

Jeg greier ikke bli trygg på henne slik hun holder på.

 

Jeg vet med meg selv at hvis hun holder på slik når hun kommer hit imorgen også, så kommer jeg til å si hva jeg mener om henne. Jeg kjenner at dette her sitter så langt inni meg nå at jeg ikke orker å ha det sånn mer.

Ho skyver oss fra seg slik hun holder på. Jeg går og gruer meg til hvert besøk av henne.

 

Jeg har nevnt noe for samboer, og han forstår meg, samtidig som han synes det er vanskelig siden det er mora hans. Men han sier at han ikke hadde lagt merke til det, hvis ikke jeg hadde gjort han oppmerksom på det. Han sier at hun er litt sånn at hun skal bestemme og kontrollere litt.

Nå går hun og maser på den andre svigerdattra si om å bli bestemor.

Lykke til, sier jeg!

 

[Anonym bruker]

Flytt langt unna for et års tid ;-)

[Anonym bruker]

Det blir nok bedre etterhvert. Men viktig at du setter grenser for henne. Er det første barnebarn? Da vil det som regel roe seg ned etterhvert. Ikke si til henne hva du mener om henne, det dummeste du kan gjøre er å falle ut med henne. Men sett grenser for henne på en vennlig, men bestemt måte. Ammer du? Da kan du si til henne at gutten din er for liten til å ligge over hos henne og at du ammer gutten om natten, men når han blir større og vil selv kan han sikkert overnatte en natt.

[Anonym bruker]

Nei, jeg ammer ikke, så den unnskyldningen kan jeg ikke bruke;)

Ja, det er første barnebarn, så det er nok veldig stas. Jeg skal prøve å skjerpe meg, og jeg skal la henne få gjøre noe med guttungen - på mine premisser. Så hvis hun greier å slutte å "mase" om ting hun vil, så kan jeg ta mer initiativ til å la henne slippe til.

Jeg er bare redd for at hun skal ta helt over når hun først skal få lov til noe.

[Anonym bruker]

Jeg blir kvalm og sint av å lese innlegget, den svigermoren din høres helt fullstendig ufyselig ut! Jeg hadde blitt helt gal og rabiat om noen oppførte seg så ekstremt. Jeg har en svigermor som har noen av de samme trekkene, og min mor har tendensene hun også, men i små nok doser til at jeg klarer å takle det. (Har glefsa litt fra meg til svigermor et par ganger og til moren min ganske mange ganger når de har gått over grensa da)

Jeg syns du skal si i fra jeg. På en bestemt og saklig måte.

Hun krenker deg som mor, og det skal du ikke tolerere.

Fy for et hespetre!

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du sier. Man får en følelse av å bli eiesyk og vanskelig når andre tramper over dine grenser og på en måte "prøver å overta" dine arbeidsoppgaver. Ihvertfall føles det slik for oss. Det er utrolig vondt. Problemet for meg ble når jeg sa i fra til tider...på en høflig måte. Min svigermor ble fornærmet og vi har hatt en oppvask uten like etter mange år. Nå snakker vi kke sammen. Til tross for at mannen min har full forståelse for meg og mener endelig at hun går for langt skjønner ikke svigermor at hun har gjort noe galt. Jeg tror uansett det er viktig at du velger å gjøre ting på din måte, og prøv å prat med mannen din om hvordan du har det. Det er utrolig viktig at dere "spiller på lag". Han bør ta opp problemet med moren sin og også vise henne at han har forståelse for deg. Hvis ikke tror svigermor raskt at du har overtaket på sønnen hennes og at du er den vanskelige. Det kommer ikke heldig ut. Om hun skal bli fornærmet er det lettere og tilgi en sønn enn svigerdatter. Jeg føler virkelig med deg... men du er ikke eiesyk. Bare blitt mamma... og det skal du få være på din måte synes jeg. Lykke til i helgen. Tenker på deg!

[Anonym bruker]

Hehe det her er som jeg skulle skrevet det selv.. Merkelig at det skulle være så likt da.

Min svigerfamilie er lik din. Bare at det er vi som blir tvunget til å komme på besøk til dem.

Og når vi kommer dit kommer jeg meg ikke ut før etter 6-7-8 timer. Helt forferdelig..Blir bare totalt overkjørt når det gjelder alt.

 

Kan ta et eksempel om ammingen. Jeg ville ikke sitte i stua sammen med alle å gi pupp og spør om jeg kan gå et sted. "Nei du kan sitte her sier de". Så gjentar jeg spørsmålet to ganger til og får til svar at jeg skal sitte i stua. Da reiser jeg meg bare og sier irritert: er det et sted jeg kan amme i fred???? Så går jeg bare på gjesterommet og låser døra. Så kommer faen meg svigermor og banker på og skal komme inn.. Blir helt matt jeg..

Hun skal også vekke babyen selv om han akkurat har sovnet i bilen. Det er irriterende. Jeg sier ikke vekk han. Så sitter hun og roper og bråker for at han skal våkne. Blir sprø av dama jeg.

 

Hun driver og takker meg for at jeg har gitt han til henne(altså født han) og hun prater hele tiden som at det er hun og babyen og at jeg er ute av bildet. Hun skulle passe han og skulle kjøpe alle ting han trenger der hjemme(seng,ting osv). De forventer å passe han nå en hel helg(han er under 2 mnd og får morsmelk).

Hun driver også og skal ordne plass til han i barnehagen ved siden av der hun bor(40 min unna oss). Jeg gir ikke personnr hans for alt i verden. Hun hadde begynt å styre med det uten min tillatelse hvis hun hadde fått tak i det.

 

Jeg har gått inn i en angrepsposisjon fordi jeg føler faktisk at hun overkjører meg og at hun skal "overta" barnet mitt.

Men det går desverre bare utover henne. Jeg NEKTER nemlig å dra på besøk til dem noe mer.

Jeg forstår ikke at man absolutt må ha noe med besteforeldre å gjøre når det er mennesker du ikke ville hatt kontakt med om det ikke var for at de var foreldrene til samboeren din.

På min side har barnet unge besteforeldre og faktisk to spreke oldemødre som mest sannsynlig vil være der i 10-15 år for han. Så jeg har ikke dårlig samvittighet for å kutte ut svigers..

Hvorfor skal man finne seg i alt når de gir deg mye problemer?

 

Hi, du får håpe andre svigerdatteren får barn snart. Da slipper du kanskje unna litt.

Jeg håper datteren til svigermor får seg et barn så kanskje hun glemmer mitt barn..

[Anonym bruker]

Holdningen din til svigermor er dårlig. Selvfølgelig vil hun se og ta del i oppveksten til barnebarnet sitt. Om du ikke vil ha hele hans familie på besøk, burde kanskje dere dra oftere til dine svigerforeldre. Jeg er også enig med henne i at 1,5 time er lite. Hvorfor kan ikke dere være der i for eksempel tre timer?

 

Hvorfor kan ikke du la henne få stelle ham? Han er tross alt åtte måneder. Du burde klare å gi litt slipp på barnet ditt. Om du ikke liker å være på besøk hos svigermor, så kan din samboer dra alene med babyen. Du trenger ikke å være til stede 24 timer i døgnet, babyen har også en far.

[Anonym bruker]

Her har vi tydeligvis en farmor på tråden..... eller???

[Anonym bruker]

Nei jeg er nok ikke farmor, men jeg kan tenke meg at hadde HIs mor gjort akkurat det samme som svigermoren så ville det ikke vært et problem.

[Anonym bruker]

Av en eller annen merkelig grunn så har faktisk mormor veldig ofte et mer avslappet forhold til barnebarnet sitt enn en farmor. Jeg tror en farmor er så redd for ikke å være likestilt med mormor så hun krampaktig skal delta i barnebarnets liv... på alle mulig måter. Om det så er alt fra stell, til å følge de fast på trening, ha egne farmordager ol. I hvertfall i vårt tilfelle så kommer mormor like ofte på besøk til oss for å hilse på meg og mannen min. Når farmor kommer ligger hun på alle fire med barna og viser null interesse i å prate med oss. Jeg mener hun burde balansere det bedre. Kanskje derfor at vi jenter syntes det er lettere med mormor fordi hun nødvendigvis ikke ønsker å kjøre oss mammaer ut på sidelinjen... bare få delta. Det er ihvertfall min erfaring. Jeg ønsker heller ikke å sette bort barna i helgene til svigermor. Ukedagene går så fort og helgene er for meg hellig for oss som kjernefamilie. Men jeg sender ikke bort ungene til mormor heller... av samme årsak. Bruker barnevakt når behovet er der og ellers er de hjertlig velkommen hjem til oss når det måtte være.

[Anonym bruker]

Det er det verste jeg har hørt! Du har det enda verre enn meg! At det går an, sier jeg!! Kjenner jeg blir irritert når jeg leser innlegget ditt.

Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil dra dit på besøk mer. Det hadde ikke jeg gjort heller.

Og at det skal være nødvendig å be om å få sitte et annet sted å amme så mange ganger??! Så bra at du gikk et annet sted allikevel:-) Hehe...

 

Det gikk bra med meg i helga da:) Heldigvis. Men kjente at jeg gruet meg så sinnsykt før de kom. Men jeg hadde bestemt meg for å prøve å være snill og la henne få mate guttungen.

Så jeg sa til henne "han skal ha mat om 15 min, tenkte kanskje du hadde lyst å mate han?". Og ho ble kjempeglad. Og det gikk greit. Jeg satt sammen med henne når hun matet han.

Jeg var veldig redd for at hun skulle bli overivrig og spørre om hun kunne skifte på han osv osv, men det gjorde hun heldigvis ikke.

Det må lissom skje i mitt tempo, føler jeg. Jeg er ikke helt trygg på henne. Så når han skulle skiftes på, og han satt på fanget til svigermor, så sa jeg "Kom, skal mamma skifte bleie på deg". Og heldigvis sa hun ikke noe til det, bortsett fra "Han vil ikke til mamma mer nå, vil bare være hos bestemor"........

Hun kunne droppet den kommentaren da, men jeg latet som jeg ikke hørte den.

Så noen ganger får jeg den følelsen du sa at du også får,- at svigermor vil ta over rollen min som mamma. Hun overkjører meg noen ganger. Får meg til å føle at hun egentlig ønsker meg vekk.

 

Og det med at svigermoren din vil ordne barnehageplass og sånn......Er det mulig?!

Hun driver deg/dere vekk fra seg. At hun ikke skjønner det selv.

Håper at mannen din støtter deg i dette:-)

 

Vi skal ikke godta all verden, altså!

 

Klem

 

[Anonym bruker]

Svigermor skulle gjerne fått lov til å gjøre mer med barnebarnet sitt, men når hun stadig, og helt fra han lå i magen min, har slengt fra seg hva HUN VIL og hva HUN omtrent KREVER osv, så tar man automatisk avstand fra henne.

Og når vi i tillegg ser henne så sjelden som vi gjør, så har man ikke rett på å kreve noe, syns jeg. Guttungen kjenner henne ikke.

 

Og du sier at vi kan besøke svigers oftere, det er ingen vits, for det har jeg faktisk prøvd. Jeg tenkte at da kan vi styre lengden på besøket selv. Men ho var aldri hjemme, jobber som sagt så å si hele tiden. Så tilslutt sluttet vi å spørre om de begge to (svigers) var hjemme, for da hadde det ikke blitt noe besøk på de i det hele tatt.

Så de siste gangene har bare svigerfar vært hjemme. Og da har vi fått melding fra svigermor senere samme dag om at hun vil komme på besøk til oss dagen etter!

Nei, gidder ikke.

[Anonym bruker]

Jeg trodde en stund at jeg nesten var den eneste i verden som følte at svigermor innvaderte morsrollen min og at det var jeg som var unormal som reagerte på det. Faktisk veldig befriende og deilig å lese at man ikke er alene om problemet og at jeg kan se på meg selv som ikke helt unormal....hvilket svigermor synes. Ikke det at jeg unner noen av dere andre denne problemstillingen, fordi den er forferdelig vond. Men da er jeg ikke helt alene...

[Anonym bruker]

Det er sjelden jeg svarer på innlegg, men dette kunne jeg ikke la være å kommentere. Jeg har det på akkurat samme måten! Det begynte med en gang vi kom hjem, og jeg kjente at farmors interesse for barnet ble for intens. Vi har hatt ammeproblemer i startfasen, og hun har ringt til helsesøster for å få tips. Noe som jeg selvfølgelig også hadde gjort selv! Allerede fra mini var to uker annonserte hun at hun ønsket å passe ham, og jeg føler hn har presset på dette. Fra mini var 2 mnd har hun fått sett etter ham et par timer, men kun dersom jeg skal noe da jeg har en mann som jobber turnus. Hun forventer at vi skal komme på middag 2 ganger i uken, jeg synes det holder med 1 gang. For hver gang vi er der nede tar hun fullstendig over kontrollen, og sier "når du er her skal jeg holde deg, foreldrene dine holder deg nok". Så jeg får faktisk ikke holde min egen sønn når vi er på besøk der! Og heller ikke svigerfar for den slags skyld, det er bare hun som skal holde ham. Hun kommer aldri på besøk til oss, bare vi som må komme til henne. Hun ringer og vil trille ham, selv om hun vet at jeg setter pris på disse turene med mini på dagtid. Er jo bare den planen vi har i løpet av en dag. Jeg vil faktisk være med sønnen min selv, er det så urimelig at jeg ikke vil overlevere ham fra meg uten at jeg har planer selv? Hadde det vært opp til henne hadde hun hatt ham hver onsdag og annenhver helg, det virker som hun tror hun har delt foreldreansvar.

[Anonym bruker]

Jeg må si det er godt å høre at vi er flere:) Var redd jeg skulle få veldig kritikk for innlegget mitt, for jeg føler meg jo så slem osv for at jeg føler det sånn, og jeg mottok ikke noe forståelse hjemme hos foreldra mine og søstra mi før jeg faktisk begynte å grine en dag jeg var der. Det var rett etter det besøket fra svigers jeg fortalte om hvor jeg dro hjem til foreldra mine og tok med ungen da jeg hørte at de skulle bli lenger for å mate han osv.

Da skjønte foreldra mine og søstra mi hvor ille svigermor gjorde meg. Så nå tør de nok ikke "klage" på meg for at jeg klager på svigermor....men jeg tør heller ikke fortelle så mye om svigermor lenger til de heller, har jo egentlig lært nå at de ikke forstår. Og det er forferdelig vondt!

Men takk for at dere forstår meg. Og jeg har ikke noen vanskeligheter med å forstå dere heller.

:-)

 

[Anonym bruker]

Kritikk her inne får man av noen uansett... men det er tydelig at det er en problemstilling du tar opp som flere kjenner seg igjen i. Det er en trøst i å se at man ikke er alene. Selv om det er en mager trøst. Desverre er det sjelden man får endret disse pågående svigermødrene. De ser svært sjelden de gjør noe galt. Utfordringen blir å takle de.

[Anonym bruker]

Kritikk her inne får man av noen uansett... men det er tydelig at det er en problemstilling du tar opp som flere kjenner seg igjen i. Det er en trøst i å se at man ikke er alene. Selv om det er en mager trøst. Desverre er det sjelden man får endret disse pågående svigermødrene. De ser svært sjelden de gjør noe galt. Utfordringen blir å takle de.

[Anonym bruker]

Hei jeg er "ny" her - jeg har ikke svart på denne tråden før. Men kjære deg, jeg ble så innihampen LETTET over at jeg ikke er alene! Å lese innlegget ditt var en befrielse for meg, jeg har slitt fryktelig med mine egne følelser for svigermor etter at jeg fikk barn. Før det hadde jeg et helt uproblematisk forhold til henne. Det begynte med at hun kom og bodde hos oss fem hele dager i strekk to uker etter fødselen. Hun skulle holde ham hele tiden. det skal hun fortsatt. HUn har mast om barnevakt siden gutten var to uker,. HUn tar ham opp når han sover. Og hun er full av uro og "ståker" med ham hele tiden, noe som som regel reuslterer i at gutten begynner å gråte. Han gråter veldig ofte når hun har ham og jeg må gå bort og hente ham- da klamrer hun seg til ham og ser stygt på meg som om jeg var slem og eiesyk - men jeg trøster jo bare barnet mitt som gråter og vil til mamma : det naturligste i verden! Han er bare fem måneder. Svigermor mener noe om absolutt alt : amming, soving, hvor mye, hvor, hvor fotefast føde, you name it -spesielt er hun veeeldig kritisk til at hun mener jeg ikke involverer pappaen nok i babystellet - jeg mener jeg invoolverer ham så godt jeg kan men babyen er bitte liten og jeg ammer, så det er jo helt naturlig at mamma er viktigst sånn helt i begynnelsen! Grrrr. Hun hinter hele tiden om at hun vil jeg skal gå slik at hun kan være alene med gutten. Dette fyller meg med angst for guttener ganske redd henne og jeg kunne aldri latt ham være alene med henne - ikke enda.

 

Svigermor har et enormt markeringsbehov - jeg kunne listet opp eksempler men det vil ta så mye tid. Men hunoppfører seg helt annerledes enn mormor som er mye mer avslappet og lar meg få holde gutten min selv dersom han blir redd og vil til mamma. Derfor oppfører gutten seg også mye mer tillitsfullt hos mormor og morfar. De herser ikke med ham så mye, forlanger ikke at han skal sitte hos dem i timesvis - de kan jo være sammen med ham og prate med ham selvom han sitter på mitt fang (han er en tanke redd for fremmede og alle besteforeldre er fremmede for ham hver gang de møtes fordi vi bor langt unna.) Jaja- jeg kunne fortsatt og fortsatt men i bunn og grunn ville jeg bare si TUSEN TAKK for at du fikk meg til å føle meg mindre alene i verden. STor klem

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på at farmoren ikke får bytte bleie fordi mor ikke er "klar". Det synes jeg er i overkant urimelig for å være helt ærlig.

 

Min svigermor synes jeg sliter ut sønnen hennes (beordrer ham i seng når hun kommer flere ganger i uken, han sier ikke nei og ligger gjerne i flere timer slik at han ikke får sove om natten og er trøtt neste dag og)

 

Sønnen vår er også veldig vasnkelig å gi mat, gråter en del og snur seg bort osv. Får mye skryt på helsestasjonen ford han likevel har god vektoppgang. Svigermor der i mot, tror hun skal roe ham og gi ham mat bedre enn meg, og legger ikke skjul på det. Resultatet er en hysterisk unge som er overtrøtt og oversulten. Det er jo selvsagt kun fordi jeg ikke takler morsrollen.

[Anonym bruker]

Kjære HI, du og jeg deler samme situasjon. Du beskrev akkurat slik jeg også føler det. Jeg har lyst til å vende ryggen til alle sammen, men kan jo ikke det på grunn av min samboer og barna.

Problemet her i tillegg er at de legger seg opp i alt annet også.

De er sjelden færre enn 5-6 stk. i slengen og drasser alltid rundt på Oldermor som forøvrig er en frekk gammel kjerring.

 

Jeg føler meg også eiesyk ovenfor barnet mitt og vil egentlig ikke at de skal ha kontakt i det hele tatt på grunn av måten de har oppført seg under både svangerskap og i tiden etter. De har mange issues for å si det slik. Orker ikke ramse det opp engang.

Vil bare si at jeg føler virkelig med deg.

[Anonym bruker]

Huff, her var det mye jeg kjente meg igjen i...Har selv hatt et kjempebra forhold til svigers gjennom ni år, men har noen utfordringer å takle nå som vi har fått barn og de har blitt besteforeldre...Kjenner igjen følelsen av at svigermor skal ta over min mammarolle.Det gjør ubeskrivelig vondt!!!Svigermor har et enormt behov for å få et så ekstremt nært forhold til barnet vårt, hun stresser sånn med det... Hun må hele tiden kommentere hvor lenge siden hun har sett barnet (en uke - to uker!), og så prater hun hele tiden til han på "babyspråk" og snakker og babler til han om forskjellige ting som er indirekte kritikk av det jeg gjør som mor. Og så kommer det hele veien "velmente" råd om hva som er lurt..."Han mååååå jo ha på lue nå"... og "Kan ikke ha saueskinn i vogna nå, det er såååååå varmt", osv. Hun har dessuten handlet inn alt av utstyr til babyer hjemme hos seg selv, og har en mer velutstyrt stelleplass enn hva jeg har hos meg selv omtrent...Og hver gang i kommer dit om vi overnatter der blir gutten røsket ut av armene mine og jeg sitter nærmest med smerte inni meg hele tiden mens vi er der, fordi jeg føler meg fullstendig OVERKJØRT som mor.Svigerforeldrene mine har da allerede lagt planer om at de skal gå tur med han, de skal ditten og de skal datten. Og de skal stelle, og alt gjøres uten å høre med meg engang. Og jeg er selv helt nybakt mor - jeg har selv behov for å bli kjent med han!!! Trodde aldri dette ville gjøre så vondt. Fordi han tar flaske blir maset desto større fordi de vet at han ikke er avhengig av meg, og at han derfor er lettere å passe. Så hun planla å komme og hente han da han var to uker, og så passe han hjemme hos seg i noen netter (!)(tre timer unna oss!), men da kjente jeg så smerte inni meg at jeg nesten eksploderte så da sa jeg fra at nei, han er altfor liten til å være borte fra mamman sin om natten foreløpig. JEg er ikke noe god på å si bestemt fra, er altfor snille og blid, men det må det tydeligvis bli en slutt på...

 

Æsj - dette er vanskelig å håndtere, jeg tenker og tenker på hvordan jeg skal løse dette, har mest tro på at det i det lange løp lønner se å snakke med intense besteforeldre om det. Når man nesten bobler over av sinne er det på tide å ta affære, for kommer man på kant med svigerforeldre blir det tungt mtp barn og mann...Så det skal i alle fall jeg unngå for enhver pris.

 

De som sier at: "Ta dere sammen, det er fint med besteforeldre som engasjerer seg", vet nok ikke helt hva de snakker om...For det å føle seg truet i morsrollen, spesielt når man ikke ammer, er faktisk veldig tungt og eksremt irriterende. Morsinstinktet er ekstremt sterkt og føler man seg truet sånn som flere beskriver her blir resultatet at man holder igjen og blir tverr og vanskelig mot dem...Altså en meget vondt sirkel om man ikke tar affære og snakker med dem, er jeg redd...

 

Hvis noen har hatt samme problem og funnet en god løsning, så kom gjerne med tips her!!! Jeg håper at jeg selv blir mindre følsom med tiden og at de samtidig roer seg - og at vi da igjen får det flotte forholdet vi hadde før det ble barnebarn...

[Anonym bruker]

Åh, så mange som sliter med svigerforeldrene sine..... Det er jeg som startet denne tråden, og jeg må bare si at det er godt å høre at jeg ikke er alene om disse følelsene, og jeg fikk helt vondt av å lese innlegget ditt.

Særlig det med at svigerforeldrene dine har lagt alle planer for dagen når dere kommer osv. At de skal gå tur, stelle osv. Føler sååå ille med deg på det der! Og hvorfor er de nødt til å mase om at babyn skal sove over hos dem??? Hva er vitsen med det??

Har svigerforeldre et så sterkt behov for å leke mamma og pappa?

Har egentlig ikke skjønt helt den greia der. Babyn bare SOVER om nattan allikevel. Så hvis de får være med på litt stell osv ellers når de er på besøk, så blir jo det det samme som at de skulle sovet over omtrent. Bortsett fra at de går glipp av at babyn sover.

Nok om det.

ALDRI skal gutten min sove over hos svigers. De har ødelagt for seg selv ved å holde på slik de gjør, så det skjer ikke.

Nå er det snart på tide med besøk til/av svigers for oss igjen også, kjenner at jeg faktisk GRUER meg sykt til det allerede!! Da er det noe galt vettu.

Men jeg har begynt å si fra til svigermor, og det skal jeg fortsette med. Men merker at jeg egentlig ikke har lyst å ha noe med de å gjøre mer.....

 

Det skal sies at jeg tenker tanken at jeg kan bli en svigermor selv en dag, og den tanken hjelper meg til å prøve å være snill osv, men det er måte på hvor mye overtramp man skal godta!

 

Og noe som gjentar seg i omtrent alle svarene i denne tråden, er at svigermor TAR OVER!

Hun TAR over babyn...........TAR over mating........TAR over stelling........

RETT OG SLETT BARE TAR OVER! - Uten å høre med mor. Hvorfor ikke bare spørre mor pent først??? Hvorfor ikke forhøre seg med mor før hun vil gjøre noe med babyn???

 

Hadde det vært så galt svigermor???!!

 

Nemlig! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Ser det er mange som sliter her.

Føler virkelig med dere. Det er ille når svigermor skal overta alt.

Man vil jo gjerne bli kjent med sitt eget barn først og ikke ha så mye innblanding.

Med en gang jeg kommer innenfor døren til svigers(da har lillegutt akkurat sovnet) så står de over han og roper så han skvetter til. Så hylgriner han også sier svigermor:åå så han har kolikk enda? Jeg svarer:nei han er ferdig med det. men er jo ikke så gøy å bli røsket ut av drømmeland da..

Hun skal drive å styre på med han og hun stresser noe vanvittig med det og bråker og herjer(gutten er 4mnd). Han gråter hele tiden og vil bare være hos meg eller faren sin. Men svigers gir han ikke tilbake og sier han ahr godt av å gråte. Til slutt må jeg bare si jeg skal amme fordi hun ikke vil gi han fra seg.

De siste gangene vi har vært der så har jeg holdt han på fanget uten å gi han fra meg. Men nå har svigermor alliert seg med svigersøster. Nå sier hun hele tiden:jeg kan godt holde han jeg altså så du får spist. Gjorde det engang men da bare leverte hun gutten videre til svigermor så de har nok snakket om det bak ryggen min. At jeg er gjerrig på ungen osv.

Jeg er ikke ofte hos min mor men når jeg er der så føler jeg meg helt annerledes. Jeg er avslappet, lillegutt er avslappet. Mamma leker og tuller med han og han ler seg ihjel. Men mamma ser når han ikke vil mer og sier til gutten min: vil du litt til mammaen din kanskje. Så vi slipper all gråten og at gutten blir usikker.

Hvorfor må svigermødre være så intense? De ødelegger hvertfall for seg selv.

[Anonym bruker]

Det står noe sentralt i innlegget over om forskjellen på mormor og farmor - i alle fall hos meg. Hos mormor er det full aksept for at babyen gjerne vil til mamma når han gråter. Og at han i bunn og grunn liker seg best på fanget til mor/far. Når babyen har erfart noen ganger at han får lov til det og at ingen prøver å holde ham unna mamma , slapper han mer av, blir mer blid og tillitsfull. Da er det igjen mye lettere å ha ham sittende på andres fang og prate/leke med andre. Hos farmor er det som om hun tviholder på ham i en slags desperasjon - babyer er instinktvesener - jeg tror de lukter den desperasjonen... Lillegutt begynner å gråte og blir vanskelig hos farmor men ikke hos mormor. Det er synd - det er i alle fall min erfaring. Jeg tror det er veldig viktig hvis man er farmor at man prøver å holde "desperasjonen" litt åå avstand. Barnebarnet vil bli en sentral del av livet deres ua nsett, men det første året er det jo veldig knyttet til mor og det MÅ være greit! Ved å vise seg avslappet og ROLIG vil svigermor få et mye bedre forhold til både barnebarn og svigerdøtre.