Mannen min dum i hodet eller jeg overfølsom?

[Anonym bruker]

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk pga svangerskapsdepresjon. Tiden før jeg reiste var helt jævlig, og jeg greide ikke å gjøre husarbeid eller noe. Jeg ringte til og med mannen for å be ham bytte bleie på babyen, men han nektet å gjøre noe som helst, siden jeg bare var hjemme likevel. Han var som oftest hos kamerater, siden han hadde permisjon pga depresjonen min.

 

Men iallefall, det var derfor jeg ble innlagt, for han ville ikke hjelpe til i det hele tatt. Det så ikke ut hjemme, det var mat på gulvet og do hadde ikke vært vasket på mange uker. Jeg er fullt i stand til å skjønne at jeg burde gjort noe, fordi barn ikke skal leve i skitne hus, men jeg var helt ekstremt deprimert, så jeg synes han burde hjelpe til. I stedet kjeftet han på meg fordi jeg var lat.

 

Nå er jeg ute fra sykehuset og det går bedre. Har bodd hos mor i noen uker. Tør ikke helt å reise hjem, fordi jeg er redd han blir som før. Han har mast i evigheter om at naboene snakker om meg fordi jeg aldri gjorde husarbeid og at jeg var en elendig kone og ikke minst elendig mor. Han sier det fremdeles.

 

Er jeg overfølsom som tar meg VELDIG nær av at han sier at naboer snakker om meg? Jeg får helt angst av å tenke på å reise hjem igjen pga det...

[Anonym bruker]

Jeg syns mannen din burde ha stilt opp for deg når disse naboene farer med snakk. Forklart dem hva som foregår, at du har vært syk pga. depresjoner, noe som ikke er barebare, og et resultat av sykdommen er at husarbeid ikke ble gjort. Så syns jeg i samme slengen han skulle bedt dem om å passe sine egne saker når de ikke vet hele historien.

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg så hadde jeg blitt hos min mor, kost meg der med babyen min og lagt den mannen bak meg.

Etter å ha samlet krefter hadde jeg konfrontert han og sakt at jeg ikke vil komme tilbake til en som ikke kan støtte meg under en vanskelig tid. Så hadde jeg skapt et nytt og bedre liv for meg og barnet.

Og aldri i livet om jeg ville ha trodd på alle unnskyldningen fra ham i ettertid, gjort er gjort. Ord kan ikke gjøre om på det.

Selv om han hadde lovet bot og bedring hadde jeg ikke vært så naiv og trodd på det. For det er i tunge tider man ser sannheten og hvor var han da. Hvis en mann ikke kan sette barnet sitt først i allefall da er han ikke å samle på i mine øyner.

 

Men det var meg da. Håper du velger noe av det samme. Og drit i hva naboene sier. Er nok sikkert han som mater de med slike historier og sier at det er de som sier det.

[Anonym bruker]

 

Synes ikke han høres ut som en god støttespiller i en så vanskelig tid.. Faktisk virker det som han trykker deg ned og har null forståelse for hva fødselsdep innebærer.

 

Jeg hadde blitt hos mor så lenge jeg trengte for å komme meg på beina igjen (så lenge det er greit for dem). Går du til psykolog/psyk. sykepleier ville jeg bedt dem kontakte mannen for en samtale slik at han kanskje får litt forståelse for at det er et reelt problem og ikke "latskap"..

 

Naboene hadde nok ikke snakket om deg om de ikke fikk informasjonen sin fra et sted... Jeg vet iallefall ikke om så mange naboer som titter inn vinduene for å sjekke om husarbeidet blir gjort (selv om de sikkert fins)

 

Mannen din bør filleristes og slutte å slenge med kjeften utenfor husets fire vegger ang din private diagnose.

[Anonym bruker]

Ikke dra tilbake til han. Om han behandlet deg sånn når han selv hadde permisjon for å ta seg av deg og babyen, tviler jeg på at han kommer til å forandre seg. Få noen til å bli med deg om du ikke tør/har lyst til å snakke med han alene. I en slik situasjon trenger man folk rundt seg som støtter og hjelper til ikke en som drar deg lenger ned. Det høres brutalt ut men jeg synes du bør bli hos din mor og ta godt vare på deg og babyen din. Det som er best for babyen er at du har det bra!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Han begriper jo ikke hva en fødselsdepresjon innebærer! Har han ingen kunnskap? Får han ikke informasjon? Henter han ikke informasjon? Kanskje han rett og slett er litt uintelligent? For ikke å snakke om mindre empatisk?

Jeg ville ikke gått tilbake til denne mannen. Livet byr på tøffe tider i ny og ne, og hvis han skal falle fra hver gang, blir det et særdeles vanskelig samliv. I tillegg ville jeg mistet respekten for ham.

 

[Anonym bruker]

Herregud, damer!

"Gå ifra han med en gang!"

Skjerp dere, det er ikke lett å leve med noen som har depresjoner, og han har tydeligvis lite info om hva som skjer da. Hva med å informere han og forklare han? Ikke kaste han ut....

Jeg hadde kanskje også tenkt at selv om man er litt deppa, så må man jo klare å rydde litt når man ser at huset er en helseskade. Selv om han SELVSAGT burde gjort det selv også.

Tror nok denne saken har to sider, slik som alle, og å kaste han ut og kutte alle bånd tror ikke jeg er løsningen.

 

Er det ikke viktig for babyen at far har det bra også?

Eller er det bare vi mødre som teller nå for tiden? Gi faen i faren, vi trenger ikke menn!!!

 

Kanskje babyen burde bo hos far siden mor er syk?

[Anonym bruker]

Herlighet! Mannen burde jo begripe NOE når han har fri fra jobben, nettopp frodi kona er syk! Det burde da ringe en bjelle for de fleste. Det er jo ikke han som er syk, det kjenner han vel? Så hvorfor er han da hjemme fra jobben?

 

Jeg hadde ikke villet fortsette samlivet med en slik mann, helt ærlig, samme hvor mye en skal prøve på å holde sammen. Der er grenser for hva en skal prøve å ordne alene i et forhold. Ja, alene. Begge må vise vilje til å innse problemer og ville ordne opp. En som er syk skal hvertfall ikke være den som tar hensyn til den friske.

 

Å ikke takle å leve med en som er deprimert, gir en ikke lov til å opptre slik denne mannen gjør. Uansett hvor vanskelig det er.

 

Kan ikke tro at menn er SÅ dumme at en ikke kan forvente et snev av forståelse. Ikke alt kan bortforklares med at menn er dumme.

[Anonym bruker]

"Selv om man er litt deppa". Du har åpenbart heller ingen peil på fødselsdepresjon, 11.23. Det handler nemlig ikke om å være "litt deppa". Fødselsdepresjon er en veldig tung tilstand, der man ikke fungerer i dagliglivet. Følelsene forvrenger seg, og for enkelte mødre er tilstanden så alvorlig at de ignorerer og i visse tilfeller fantaserer om å skade sitt eget barn.

Og - uten hjelp fra noen kant, blant annet mannen, eskalerer sykdommen.

Sjokkert over enkeltes kunnskapsløshet.

 

Argumentet om at et barn trenger far er greit nok så lenge det er en far som stiller opp. Et barn trenger derimot ikke en far som ikke er sitt ansvar bevisst.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke blant dem som roper ut at man bør gå fra mannen for den minste ting. Tvert i mot mener jeg at man skal forsøke i det lengste.

Men denne mannen hadde jeg mistet både tillit og respektfor. Og uten tillit og respekt hadde jeg ikke klart å fortsette forholdet.

Det finnes virkelig grenser.

[Anonym bruker]

"Kanskje babyen burde bo hos far siden mor er syk?".

Mener du virkelig at denne mannen er i stand til å ta seg av et barn alene? Når han ikke engang er i stand til å støtte samboeren sin, og heller ikke viser vilje til å ta seg av barnet i denne situasjonen. Mener du virkelig at han innehar den omsorgsevnen og empatien som må til for å ta vare på et barn? Eier du ikke gangsyn?

 

HI, vær glad du har moren din i denne vanskelige tiden, du.

[Anonym bruker]

Den var til 11.23.

[Anonym bruker]

Veldig spesielt at han hadde sykemelding fordi du var deprimert, men likevel lot deg være alene med babyen som om han jobbet. Sier ikke at du skal gp i fra ham, men kanskje han burde vært med deg til lege eller psykolog for å høre dette fra andre enn deg.