1. barn og mannen vil ikke ha flere:(

[Anonym bruker]

I utgangspunktet ville han ikke ha et barn heller, men vi ble til slutt enige der..Trodde liksom det ville gå seg litt til, men han er 100% sikker sier han..Kan, og skal ikke klage, for jeg har jo på en måte vært klar over det hele tiden..

Jenta vår er 15 måneder, og han er en helt fantastisk pappa til henne.. Han sier det er det beste som har hendt han, og dette ser jeg at han mener også..Likevel vil han ikke ha flere..

Skal ikke gå inn på grunnene her, for det er på en måte ikke poenget heller, men jeg lurer litt på om noen av dere er/har enebarn?

Er det så ille som mange vil ha det til..Trist og ensomt foreksempel..De blir bortskjemte osv osv..

Huff, min store skrekk er at det en gang skal skje henne noe..Det er jo selvfølgelig heeelt grusomt uansett hvor mange barn en har, men likevel..?

En venninne sier til meg "man kan ikke satse alt på en hest"..

Deres tanker omkring dette...??

[Anonym bruker]

Jeg hadde desverre ikke klart å godta ett slikt valg, enebarn er for meg skrekken.

[Anonym bruker]

Jeg har to venninner som er enebarn... Hun ene har heller ingen kusiner og fettere da både moren og faren var enebarn.. Hun syntes det var stusselig.. Hun andre, som hadde mange kusiner og fettere, pluss at foreldrene var flinke til å ta med vennepar med barn på ferier osv syntes det var helt supert å være enebarn.. Jeg tror det avhenger veldig av hva man gjør det til selv, men jeg tenker at det krever litt mer av foreldrene i forhold til å organisere lekekamerater osv..

 

Hva er grunnen til at mannen din ikke vil ha flere barn? Det kan jo tenkes at det er mulig å få han på glid hvis du synes det er trist med bare ett barn.. På den annen side, jeg tror det er fullt mulig å bli svært lykkelig som enebarn..

[Anonym bruker]

Kan det være fordi han er redd for at forholdet deres skal gå istykker? Er det noe som ligger under, som gjør at han ikke tør satse på flere barn med deg? Har du snakket skikkelig ut med han? Kan det være at han er redd for at han ikke greier å strekke til som pappa til flere enn kun denne ene?

 

Jeg tror ikke du skal gi deg enda. 15 mnd er ikke mye, og han kan fremdeles snu tankene sine, og få lyst på søsken til datteren sin.

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn så jeg vet litt om hvordan det er å være enebarn. Jeg må si at det aldri har vært noe problem for meg å være enebarn, og jeg ble heller ikke bortskjemt som mange tror alle enebarn er. Mine søskenbarn som var tre søsken var mye mer bortskjemt enn meg. Jeg hadde heller ingen søskenbarn på min egen alder, men vi bodde i et boligområde med mange barn, så det var nesten alltid noen å leke med. Jeg tror faktisk aldri jeg ønsket meg søsken så veldig heller når jeg var liten. De eneste gangene det kunne være litt kjedelig og ensomt var når jeg var hos besteforeldrene, men der hadde jeg også en lekekamerat, så når han var hjemme var det ingen problem. Det er mer nå som jeg har blitt eldre at jeg skulle ønske jeg hadde en søster eller bror, og selv om jeg har klart meg helt fint som enebarn så ønsker jeg at mitt barn skal få et søsken. Men det går helt fint å være enebarn uten å være bortskjemt og alt det der.

[Anonym bruker]

Jeg er i voksen alder veldig glad for å ha en storebror. Men når vi vokste opp synes jeg det var pyton! Vi kranglet hele tiden, og ble ikke "venner" før jeg var 17 år og havnet "litt på skråplanet". Da møtte jeg han tilfeldig på byen og han sa han var litt bekymret for meg og skulle passe på meg. Da var han storebror, da.. :-)

Ellers så kjenner jeg faktisk ingen som er enebarn, men det kan da ikke være så ille heller. Kommer vel an på foreldrene og hva de gjør det til.

Å reise på ferier med vennepar med barn rundt samme alder hjelper nok på.

Og jeg synes det er litt voldsomt som en skriver over her at det hadde aldri hun godtatt. Du har vært klar over det hele tiden, og et barn er jo veldig mye bedre enn ingen. Hvorfor se det negative i alt hele tiden?

Vær glad for det du har fått :-)

[Anonym bruker]

Her har vi samme problematikken.

Mannen ville først ikke ha barn, men jeg fikk ombestemt han til slutt!!

men han har hele tiden sagt at et barn er nok..

Etter et slitsomt svangerskap, en hard fødsel og kolikkbarn, så har han nesten sagt daglig at det ikke blir flere barn på oss.. Han er super glad i sønnen sin, så det er jo ikke der det ligger.

Men jeg blir veldig såret av dette, iallefall når han drar det opp i tide og utide.

Mitt håp er at han etterhvert vil ombestemme seg igjen, og velge å få et barn til med meg! Men jeg er jo slett ikke sikker på at det er det som vil skje.. Trist, for jeg har alltid ønsket meg to barn!

 

Selv er jeg enebarn. Og jeg synes det har vært helt greit, jeg har jo ikke visst noe annet egentlig.. Det er nå de senere årene jeg kunne tenke meg å hatt søsken. Og mange sier at det er godt å være fler når foreldrene dør, f.eks. Og det tror jeg nok er veldig sant!

 

Min mann har to søsken, og i mine øyne er de noe spesielle.. hehe.. ikke vondt ment. men det er mye intriger, fighter og spesielle meninger rundt disse to andre søsknene. Så tror nok han synes det er blitt mye med disse søsknene. Selv nå når de er i 20-30 årene..

Men det er jo de, og det vil ikke si at andre søsken blir på samme måte.

Selv mener jeg også for min del at to er bedre enn tre...

 

Så jeg kjenner frustrasjonen din HI.

Det er sårende... Ta tiden til hjelp, kanskje kan han bearbeides?

Iallefall må vi være takknemlige for det barnet vi har!!!

[lillefot]

Ta tida til hjelp er mitt beste råd. Hun er bare 15 mnd, så mye kan forandre seg. Her er det 4 år mellom, og det var jeg som holdt igjen. Svangerskap med bekkenløsning hele veien gjorde at jeg var redd for å gå gjennom det flere ganger. Men da snuppa var drøye 3 år var jeg klar for å få en til. Kan hende det skjer med mannen din og. Ikke mas på han, la han få sige inn i det på egen hånd. Så løser det seg nok. Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Siden du var klar over det før dere var sammen og fikk dette barnet så syntes jeg at du bare må godta det.

Er ikke som om han har lurt deg og sagt han ville ha mange for så å sette seg på bakbena.

 

Mulig at han forandrer mening om noen år men ville nok ikke satset på det.Da kan du bli veldig skuffet.

 

Og man trenger ikke bli fryktelig bortskjemt av å være enebarn.

Det er helt opp til dere, og deres oppdragelse.

 

Har et par venninner somer enebarn ingen av de er bortskjemte i hele tatt.

Hun ene savnet litt å ha søsken, syntes at jeg var så heldig som hadde 3.

Hun andre har aldri savnet søsken i hele tatt.

 

Elsker du mannen din så er det dumt å begynne å tenke at du skal finne en annen for å få et barn til.

 

[Anonym bruker]

HI, egentlig er jo grunnene hans (som du ikke går inn på her) poenget.

[Anonym bruker]

Storebror var 7 da han fikk søsken, og dda hadde han hatt lyst lenge. Vet ikke hvordan det er å ha større enebarn.

 

Jeg var 3 og 10 år da jeg fikk søsken. Vi hadde ikke så veldig god kontakt i oppveksten, men i voksen alder, særlig etter at mamma døde, har vi fått veldig god kontakt. Tror det må være ensomt å gå gjennom livet uten søsken, bl.a. for å dele på ansvaret når foreldrene bli gamle og svake.

[Anonym bruker]

HI, hvor mange søsken har mannen din? Har han alltid ønsket å være enebarn kanskje? Fikk han ikke det han ønsket i sin egen barndom, og har kanskje laget seg en fantasibarndom i sitt eget hode, som han skal skape for sitt eget barn?

[Anonym bruker]

Hi her...

 

Tusen takk for alle svar! Mannen min har en bror, som han har et greit forhold til. Ikke nært, men de snakker sammen daglig..(Kanskje mest fordi vi er naboer)..

I oppveksten krangla de mye, men hadde også mye moro sammen, som søsken flest...Så tror kanskje ikke dette er en av grunnene til at han kun vil ha et barn..

I utgangspunktet ville han som sagt ikke ha noen barn..Mest fordi han var redd for at livet ville forandre seg, og vi ville få mindre tid til hverandre og egne interesser. Vi har alltid vært aktive, funnet på mye i helgene, turer, fester, aktiviteter, og vi har et stort sosialt nettverk(med venner) rundt oss. Vi hadde vært sammen i 10 år før vi fikk barn, mye etter press og mas fra meg..Han har alltid hatt den innstillingen at barn er masse jobb, og kanskje ikke slik jobb han trodde han interesserte seg for.

Konklusjonen hans nå, etter 15 måneder sammen med tulla vår, er som sagt at det er det beste som har hendt han..Han er kjempe flink med henne, og har nok mest sannsynlig vært mer på banen enn den gjennomsnittlige pappaen..(Mye pga at jeg var syk en stund etter fødselen, og vi desverre aldri fikk til amminga..Ble flaske fra første stund)..Han sier også at alt har gått mye greiere enn han noen gang hadde forestilt seg... Samtidig er han av den oppfatning at " nå er alt så koselig", og han er livredd for at "får vi 2 barn, blir alt bare pes og stress, og kanskje ikke koselig lenger". Det å få barn er et STORT ansvar og krever tid, og han han skjønner ikke helt hvor vi skal få den tiden fra..

 

Han er en mann som tenker og grubler mye m.a.o.

Når jeg skrev i HI at poenget ikke var grunnene hans (en av dere som påpekte at det nettopp var det, over her), var det litt fordi jeg mest lurte på hvordan det var å leve som/ha enebarn.. Jeg håper selvfølgelig at mannen min ombestemmer seg, men føler ikke jeg kan presse eller mase mer, da jeg jo har vært klar over dette fra dag 1 vi ble sammen

[Anonym bruker]

Ikke press og mas mer. Det kan skape splid og ennå mer motvilje hos ham. Forson deg med at det blir bare ett barn.

 

Du vet jo aldri, kan jo hende han ombestemmer seg om noen år. Men greit likevel å innstille deg på å kun ha ett barn.

 

En jeg kjenner hadde bestandig sagt han ikke skulle ha barn. I dag har han to, som var frivillige :-)

 

Søsken er ingen forutsetning for en lykkelig oppvekst eller tilværelse. Nære venner, søskenbarn eller lignende er like viktige personer og ha i livet sitt. Du skal ikke bekymre deg over det. Enebarn savner ikke søsken på samme måte som vi med søsken forestiller oss. De vet ikke like godt hva det betyr å ha søsken. Jeg savner f.eks ikke en bror, men tanken på å ikke ha en søster er helt fryktelig...

 

De som ikke har søstre tenker nok neppe sånn :-)

 

Jeg var enebarn til jeg var 8. Hadde en fin oppvekst uten søsken. Jeg hadde venninner med på helgeturer og ferier. Det viktigste er nok at man har relasjoner til andre mennesker. Må nødvendigvis ikke være i slekt.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvios du vil overtale han, får du bruke det som argumentasjon at hvis han ikke hadde hatt broren sin, så hadde det vært temmelig stusselig!

Like stusselig som jenta deres kommer til å få det, om hun ikke kommer til å få en søster eller bror.

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke levd med det valget. Da hadde ønsket om flere barn gått foran. Jeg hadde satt hardt mot hardt.

 

Hadde ALDRI ønsket med enebarn... Stakkar unge, tragisk å være alene om alt ansvaret for syke foreldre, ingen å dele sorger/gleder meg, ingen å snakke om barndommen med, ingen å reise på ferie med, alltid eneste ungen osv.

[Anonym bruker]

Bryt med mannen din, og finn deg en ny en..Kan godt være mannen din vil ombestemme seg, men det vil mest sannsynlig ta flere år..Ikke noe greit med for stor aldersforskjell på barna heller!!

Istedet for å kaste bort tid med å gå å vente, kan du like gjerne hoppe i det..Det vil bli slutt før eller siden uansett, når dere tenker så forskjellig på et slikt viktig punkt i livet

[Anonym bruker]

Noe så TÅPELIG å si!! Du må for all del ikke høre på disse fjottkjerringene som råder deg til å forlate ditt barns far for å skaffe det søsken...

 

Da vil jeg faktisk påstå at barnet har det MYE bedre når mamma og pappa er sammen (så fremst dere har det bra da), enn å få en bror eller søster!

 

Man må da kunne være uenige på enkelte punkter. Har man evnen til å inngå kompromisser kan man likevel få et godt liv sammen.