Samvær når biofar er borte

[Anonym bruker]

Hvordan gjør dere det dersom biofar skal være borte når det er samværshelg/uke? Er stebarnet/a likevel hos dere eller ordner dere da med bytte eller at barnet/a bare blir hos biomor?

 

[Anonym bruker]

Er det snakk om en hel helg prøver vi å bytte. Er det kun deler av helgen holder vi på rutinen.

[*-*]

Vi har 50/50, sånn sett bor ungene her også og vi bytter vanligvis ikke selv om far er borte en natt eller to. Det er jo ikke så ofte, og skjer det, så kan det også bare være hyggelig at jeg og barna får litt tid alene. Hadde vi bare hatt dem annenhver helg kan det hende vi hadde byttet mer, ikke fordi det ville vært så problematisk for meg å ha dem alene en natt eller to, men fordi det er fint for både pappan og barna å se hverandre. Men på samme måte som vi ikke bytter om min mann er borte noen dager av uka nå, så ville vi vel ikke bytta om han bare var borte litt av helgen. Noe annet om han var borte hele samværstiden. Og hvis det var noe som skjedde ofte så måtte man jo endret samværsrutiner.

[Anonym bruker]

Dette har jeg lurt på til tider også.

Hos oss pleier vi ikke å bytte av den grunn. Enten stiller jeg eller besteforeldre opp. Å ringe biomor er liksom "siste utvei".

Noen ganger får jeg nesten følelsen av at det blir sett på som et nederlag og måtte blande innn henne i våre samværsuker.

Personlig synes jeg dette er rart !!

Jeg er selv mamma, og hadde jeg vært i en slik situasjon, ville jeg faktisk heller i mange tilfeller hatt ungen min hjem ! Hadde gjort det klart for barnefar at det bare hadde vært å ringe meg. Ungen min er jo aldri i veien for meg...Men jeg sitter dessverre med et annet inntrykk når det gjelder stebarnet...

[Anonym bruker]

HI her.

Vi pleier normalt ikke bytte vi heller, men denne gangen skal faren være borte tirsdag-søndag og jeg blir nødt til å bytte vakter på jobb skal jeg få organisert med bringing og henting til skole og barnehage. Har jeg bare fellesbarnet vårt kan jeg samarbeide med en nabo som skal levere unger i samme barnehage. Jeg foreslo derfor å høre med biomor om min manns barn kunne få være der mens han var borte, men følte ikke det ble tatt så godt i mot...

[Anonym bruker]

Vi bytter ikke. Dersom det er snakk om sykehusinnleggelse har vi avtale om at den andre skal ha ungene.

[Anonym bruker]

Jeg sluttet med å "passe" ungene hans da det bare ble krøll hver eneste gang, de oppførte seg som ungene fra helvete mot meg. Si sikkert at det var min feil, at jeg ikke satte meg i respekt, at jeg ikke var flink med unger og alt det der, og det er sikkert sant. Men jeg fikk ikke kustus på dem, og det ble for slitsomt.

Ikke hadde jeg unger og ikke var jeg vant til unger. Når jeg fikk unger selv, så var det innarbeidet at de er hos mora si om faren ikke kan. Eller det blir ordnet noe med naboer, skolekamerater, besteofreldre og annen slekt.

Nå når jeg har egne unger så må jeg jo oppdra dem og holde styr på dem, barneoppdragelse er jo en utfordring, men det er jo mye lettere med egne barn, enn det er med andres, samt at en har jo et mye større mandat, dessuten er de ikke i konstant oposisjon mot meg, fordi om de trasser av og til, så er det på en helt annen måte.

[Anonym bruker]

Vi bytter helg:)

Det synes både pappa'n og jeg (med respektive samboer og ektefelle) er veldig greit.

Dette går begge veier også da, hvis vi trenger å bytte en helg er ikke det noe problem heller. Føler ikke at gutta våre tar noen "skade" av det, men vi har heldigvis hatt en grei dialog på akkurat dette hele veien.

[Anonym bruker]

Tror de har de bedre hos mamaen sin enn meg. Så det er ikke aktuellt at jeg tar samvær med dem i en hel uke. Har hatt dem en dag når jeg har hatt fri i ferie og han har vært på jobb. Men det stopper også altså der. Jeg har jobb og unger og hus å ta meg av, og det er mer enn nok for meg alene, jeg har ikke da behov for ytterligere unger å passe på. At han reiser bort en hel uke er unntaksvis, og da kaller jeg gjerne inn forsterkninger, dvs min mor, tante eller annet slik at jeg skal få kabalen til å gå opp. Det er ikke så enkelt å være alene, og det bare med eget kjøtt og blod. Trenger ikke flere. Er ikke i stand til det, over tid.

[Anonym bruker]

Jeg tror at jeg som biomor faktisk hadde satt stor pris på at far/stemor hadde spurt om barna heller kunne være hos meg. Jeg hadde nok følt meg "dum" hvis jeg ikke kunne stilt opp såpass for mine egne barn, og jeg skjønner godt at du ikke orker det over lengre tid. Hadde jeg nok ikke orket selv heller.

 

Dessuten så har jeg den oppfatningen at samværsavtaler er vel til for at bioforeldre skal ha samvær med barna sine??

[Anonym bruker]

hadde det vært snakk om hele samværsperioden hadde jeg ikke gjort det. enkelt og greit.