Bare dårlige foreldre sender ettåringer i barnehage

[Anonym bruker]

http://www.aftenposten.no/foreldreogbarn/article2960664.ece#articleComment

 

Ok, så mener jeg kanskje ikke det. Fikk likevel lyst til å legge ut mitt svar på dette i en egen tråd.

 

Jeg ser at en del ikke helt klarer å ta ut essensen i denne artikkelen, og oppfordrer dere alle til å lese HELE artikkelen før dere uttaler dere. Husk at utsagnene er tolket av en journalist som ikke har faglig kunnskap. Jeg tviler på at han har sagt at barnehage fører til AD/HD, men at utrygghet gir et dårligere utgangspunkt for barn med AD/HD. Disse barna føler seg mindre trygge enn andre barn, og setter ofte spørsmålstegn ved egen verdi og om noen liker eller er glade i dem.

 

 

Jeg jobber med disse aller minste barna i en gruppe jeg mener er for stor. Jeg er også eneste førskolelærer av fire voksne, og det merker jeg godt i forhod til de minste. Mine medarbeidere er veldig flinke, men hadde nok pga. manglende kompetanse på småbarn passet bedre med eldre barn. Våre perspektiv på disse små er så ulike at jeg noen ganger ikke får dem til å forstå hva jeg mener. Jeg synes de ofte er for strenge med de små, og at det frarøver dem medvirkningsretten de faktisk har. Jeg synes ikke vi kan vente at ettåringer tilpasser seg barnehagen, det må være omvent. De fleste dager har vi ikke bemanning til å ta slike hensyn, men jeg prøver å få dem til å forstå at når vi har muligheten til å la et barn som trenger det ha en rolig stund alene med en voksen mens de andre f.eks har samling, så gjør vi det. Jeg synes vi i utgangspunktet er for dårlig bemannet til å gi ettåringene den omsorgen de skal ha fordi vi må prioritere å få dem helskinnet gjennom dagen. Jeg liker meg veldig godt sammen med ettåringene de dagene vi har ekstra bemanning eller svært få barn. De andre dagene går jeg hjem med svart samvittighet.

 

Barn er forskjellige, og for noen er tilbudet godt nok. Jeg synes bare at de som trenger mer må være utgangspunktet, for i den alderen er det mange. I en verden der folk ikke har økonomi til å være hjemem lenger, synes jeg vi skulle hatt egne grupper for ettåringer. Der skulle en hatt maks to til tre barn pr voksen, aller helst to. Og foreldrene skulle vært mer opptatt av omsorgen barna trenger, enn om de har laget nok julepynt. For jeg opplever faktisk at foreldre måler min kompetanse som pedagog i hva og hvor mye barna produserer.

 

Dere foreldre må stille krav til myndighetene om at det må komme spesifikke regler på voksentetthet i barnehagen. For de aller minste skulle en kanskje også hatt ren pedagogbemanning. Når vi som jobber i yrket påpeker dette, tolkes det ofte som latskap, for i barnehage er det jo lett å jobbe.

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg enda mindre lyst til å sende ungen min i barnehagen=(

Ush !! Det nærmer seg med stormskritt og jeg merker panikken begynner å komme, for jeg har ingen annen mulighet =(=(=(

[Anonym bruker]

Skjønner at du synes det er vanskelig. Jeg kan trøste deg med at de fleste barn har det bra i barnehagen, jeg synes bare ikke det er bra NOK. Det eneste som hjelper er at du og andre foreldre stiller krav. De ansatte vil aldri kunne dele sine bekyringer for bemanning og innhold med deg helt fritt. Det har de ikke lov til.

 

 

Har du fått plass til barnet ditt? Det finnes jo barnehager med 1 til 3 bemanning som er åpne i 9 timer. Det gir mye bedre voksendekning enn barnehager som er åpne i 11 timer.

[Anonym bruker]

99 % av alle unger har det koseli i barnehagen. ikke la det stresse deg. min startet han var litt over året og storkoser seg.

de lærer mye og leker med andre barn.

sosiale egenskaper er nummer 1 i barnehageverden, og dette er noe alle barn lærer seg.

vær trygg på at barnet ditt får det godt.

det er tryggere med barnehage enn med dagmammma.

[Anonym bruker]

Du har rett i en del ting anonym 11.21, men du rosemaler til de grader. Alle barn lærer seg ikke sosiale koder og engenskaper i barnehagen, for noen går det faktisk skeis fra dag én. De barna hadde kanskje hatt godt av en gyllen middelvei. En tid hjemme for å bli trygg på seg selv, for så å få sosial trening i barnehagen.

 

Jeg synes også en god barnehage er bedre enn en dårlig dagmamma. Så er spørsmålet om en kan være så sikker på at barnehagen er god for ettåringen. Hva trenger ettåringen egentlig? Jeg har sett vennskap mellom ettåringer, men de fleste utvikler ikke slike forhold før de er over to år. Før det oppfatter mange de andre som konkuranse, for det er jo nettop det de er. Konkuranse om de voksnes oppmerksomhet. Jeg vil tørre å påstå at for ettåringen, så er de voksne s udelte oppmerksomhet alfa og omega. De har glede og nytte av andre barn, men om de skal velge bort noe blir det ikke de voksne.

[Anonym bruker]

Min datter var heldig og begynte i en liten barnehage med bare en avdeling (0-6) og hun var den eneste som var under 3 år lenge. De aller fleste i barnegruppa var 5 og 6 åringer. Datteren min fikk masse oppmerksomhet og omsorg fra voksne og de andre barna fra dag en.

Hun stortrivdes!

 

Nå har vi flyttet til en by (fordi jeg studerer) og hun går nå på en 0-3 års avdeling med totalt 12 barn og 4 voksne. Jeg veldig fornøyd med barnehagen generelt sett og spesielt ped leder. Her er de ikke så opptatt av å produsere mest mulig pynt heldigvis. Når jeg henter henne i på ettermiddagen så kan de fortelle hva HUN har gjort, og ikke bare hva den totale barnegruppa har hatt av aktiviteter. Likevel var det en tøff overgang for datteren min Nå er hun en i mengden og hun er ikke like ivrig på å være i denne barnehagen som den forrige.

Jeg har selv jobbet på en 0-3 åras avdeling i mange år og har mange ganger tenkt det samme som deg HI. Så små barn konkurrerer om de voksnes oppmerksomhet og jeg er litt motstander av store barnegrupper for de aller minste (1 åringer).

 

 

 

[Anonym bruker]

Har ikke fått plass enda, men har søkt (på første valget) i en barnehage med kun en avd. med barn fra 0-6 år. De er 10 barn i barnehagen, med en pedagogisk leder og 2 assistenter. Jeg håper jo hun får plass der, men sjansen er vel relativt liten...hilsen anonym 11.14

[Anonym bruker]

Jeg har jr i en liten familiebhg. 0-6år.Han trives veldig godt sammen med de andre barna. Han var litt over året når han startet og det er et barn til på samme alder. De er veldig gode venner (om man kan kalle det det) og mitt barn snakker om dette barnet konstant når vi ikke er i bhg og hver gang bhg nevnes så spør han etter dette barnet. Samtidig er han i følge bhg veldig opptatt av å være sammen med de store guttene, og de store syntes det er stas med lille minime som dilter etter de og hermer alt de gjør-

Jeg er stor fan av bhg. Jeg var ikke det før jeg fikk barn...da mente jeg at 0-3 da burde man så langt det lot seg gjøre være hjemme med barna..Men så har jeg fått en supersosialt unge, som overhodet ikke trives med å være hjemme med meg dag inn og dag ut, uansett hvor mye jeg finner på.vi leker, går turer, lager ting, men det er ikke så mange andre barn å være sammen med, så å ikke ha han i bhg føler jeg ville frarøvet han muligheten til å vidreutvikle seg sosialt-

 

Men ikke alle barn er slik. Jeg har venninner som har barn som ideelt sett hvertfall ikke burde starte før de er 2, kanskje tilogmed 3..

Alle barn er forskjellige,alle voksne er forskjellige - syntes det er veldig feil ¨å dømme noen etter om de sender barna sine i bhg eller ikke når de små.. Det er faktisk sånn her i landet at ikke alle har noen annen muliget... kanskje skulle de gjerne vært lengre hjemme, kanskje de ikke skulle det.. det er uansett ikke oss som medforeldres ansvar å dømme eller gi noen dårlig samvittighet enten det er et valg eller man ikke har noen annen mulighet..