lettelse å gi opp??

[aube]

Nå har jeg vært prøver i snart tre år. Har hatt to MA og en senabort og fortsatt ingen barn.

 

Helt siden den første MAen har jeg vært mer eller mindre lei meg og frustrert. Jeg har hatt håpet i perioder og har vært sikker på at det ikke skulle gå i andre. Til tider har alt vært helt svart.

 

Nå i det siste har jeg faktisk klart å tenke en tanke som jeg ikke har fikset å tenke før - nemlig at jeg kanskje kan få et godt liv uten barn. Helt fra vi begynte å prøve og fram til nå har det vært forferdelig tungt å tenke på at vi kanskje ikke får det til og jeg har sett på livet uten barn som et ulykkelig liv. Men kanskje det ikke er sånn?

 

Jeg kjenner nå at det går mot lysere tider både ute og inni meg og jeg tror kanskje (og håper inderlig) at denne besettelsen som det jo blir når man så fryktelig gjerne vil bli gravid, er i ferd med å slippe taket. Kanksje jeg kan komme til et punkt der det ikke føles som et slag i magen å få høre at andre er gravide. Kanskje jeg kan treffe venninnene mine som har små barn igjen uten å bli kjempetrist. Jeg håper virkelig det. Denne sorgen har tatt enormt stor plass i flere år. Jeg kjenner at jeg ikke klarer å gi den så mye plass mer.

 

Jeg har ikke tenkt å slutte å prøve riktig ennå, det klarer jeg nok ikke. Men jeg skal prøve å fokuserer anderledes og prøve å ikke la dette ødelegge livet mitt sånn som det har gjort så alt for lenge. Håper jeg får det til og at ikke denne plutselige forandringen i tankegang er forbigående..

[Lillesøster/bror til tulla?]

Hei, jeg kjenner meg faktisk litt igjen i dette. Totalt sett holdt vi også på en god stund, men ikke på langt nær 3 år, kanskje 2 år. Hadde først et avbrudd svangerskap pga store avvik - det var fryktelig tungt, måtte faktisk føde, og visste at fosteret kom til å dø under prosessen. Jeg var 20 uker på vei, og hadde allerede kjent liv.

Etter det hadde jeg en MA, og etter det tok det litt tid før jeg ble regelmessig igjen. Men, det rare var, da vi nesten hadde gitt opp håpet, og tenkte, vel, det er kanskje ikke ment at vi skal ha barn, så plutselig satt det, og idag har vi verdens nydeligste tulle.

Kanskje det hjalp å ikke være så veldig opptatt av det det MÅTTE gå bra. Man blir jo mindre stresset av det, og stress virker jo bare negativt.

[Liza Leonore]

Forstår veldig godt hvordan du har det - vi er flere som blir besatt av denne tanken. I mange år var jeg ikke særlig opptatt av å bli gravid. Men så ble jeg gravid for tre år siden etter at vi hadde forsøkt en stund, men dessverre var det en exu og jeg mistet en eggleder. Et halvår etterpå ble jeg gravid igjen og var jublende glad, men det viste seg å vøre utenfor livmoren atter en gang og eggleder nummer to røk. Nå var IVF eneste vei til graviditet. Har hatt flere IVFforsøk men har ikke lyktes (kanskje jeg lykkes denne gang, har uttak av egg i morgen)

 

Tror jeg ble besatt ved første graviditeten som jo endte i exu. Selv om embryoet satt fast i eggleder og aldri hadde kommet frem til livmoren, så hadde det vokst en god del og jeg kunne se et bankende hjerte på ultralyden.

 

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Også jeg blir tidvis veldig trist av venner med små barn. Fremdeles er jeg ikke klar for å gi opp men resten av livet er jo på hold på grunn av alt slitet med å bli gravid. Det hadde vært en lettelse å gi opp og fokusere på karrieren, reiser, kjærligheten (den går faktisk veldig bra oppi det hele) og andre gleder ved livet.

 

[A1973 har råtne egg :-/]

Hei dere,

 

jeg er jo ikke helt i samme situasjon som dere. Jeg vet at jeg mest sansynlig ikke kan få flere barn, pga. for tidlig overgangsalder. Vi hadde prøvd i ca. 6 måneder da jeg fikk vite det. De første månedene etter at vi fikk vite det følte jeg at jeg fortsatt prøvde, testet osv... Nå har jeg forsonet meg med tanken og det er faktisk ganske ok. Klart det var ille i begynnelsen. jeg gråt meg i søvn i flere uker, men tristheten slapp taket og jeg har klart å finne andre positive ting i livet mitt.

 

For MEG var det verst med håpet og skuffelsene hver måned. Jeg klarte ikke å se fremover og jeg klarte ikke å planlegge mer enn noen uker av gangen. Alt annet enn prøving og babylaging var uvesentlig. Jeg kan tenke meg at dette må være fryktelig slitsom over mange år....

 

Nå har jeg det, som sagt, veldig bra. Jeg tester ikke og jeg håper ikke i det hele tatt. Nå har det nesten snudd, nå VIL jeg ikke ha flere. Føler meg nesten litt overfladisk, det som betød alt for meg for noen måneder siden, betyr ikke noe lenger... Tenker at jeg kanskje ikke fortjente flere barn siden jeg nå tenker at det ikke passer lenger... MEN jeg vet jo at det ikke kommer til å skje, så da er det jo liten vits i å håpe...?

 

JEG har det ihvertfall bra nå og jeg gleder meg til våren og mye reiseaktivitet det kommende året! (Noe jeg hadde lagt på is siden vi prøvde å bli gravide.) Har mange planer både privat og jobbmessig og synes det er godt å se fremover igjen!

 

Mange klemmer

[chung]

Hei, takk for innlegget ditt. Jeg kjenner meg godt igjen, det er godt aa lese dette. Vi har provd i flere aar, men jeg har ikke blitt gravid. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten barn, men har begynt saa vidt aa akseptere at vi sannsynligvis ikke kan faa biologiske barn. Det er fremdeles vondt, men paa en maate nodvendig for aa fungere. Vi har begynt aa tenke paa adopsjon, og mer og mer foler jeg at barnet vaart er 'der ute' et sted.

 

Det er vanskelig naar det foles som alle andre klarer aa bli gravide og faa barn, og har et liv og erfaring som vi ikke kan ta del i. Men i det siste har det blitt litt lettere og jeg kan faktisk glede meg mer over tantebarn og venners barn.

 

Dette har gjort meg mer bevisst paa hva jeg faktisk har. Vi har ihvertfall hverandre. Jeg slutter nok aldri aa haape, men prover aa gi det mindre plass.

 

 

 

 

 

[lindynatt]

Hei

 

vi prøvde i flere år å få barn, hadde masse lege timer, flere sykluser med sprøyter og hormoner, en inseminasjon sov.

 

Så møtte jeg veggen, orket ikke mer, orket ikke flere behandlinger og alt maset, forhåpningene, hormonene osv.

 

Først var planen å ta en pause, på ubestemt tid, men et knapt år senere fikk jeg påvist slitasjegikt i begge knær og i ryggen.

 

Jeg er i dag lettet over at vi ikke fikk barn og at vi ikke skal ha noen.

 

Synes livet er godt, reise når det passer oss, kunne planlegge livet slik vi ønsker det og ikke minst, den fysiske helsen min er ikke bra nok til å takle en graviditet eller småbarns tid.

 

Selvfølgelig drømmer jeg av og til om å gå gravid, dette å glede seg, dette å få oppleve å få barn.

Men jeg merker jeg er blitt mer og mer uinteressert i barn og er helt sikker på at vi aldri skal ha noen.

 

Livet går videre, det å få barn er ikke bare en dans på roser og livet uten barn har mange fordeler...

[snøfilla - mamma til 2]

Akkurat nå ligger det en liten sjarmis og sover formidagslur. Han ble født på Sri Lanka for snart 6 mnd. siden, og han ble vår i forrige uke. Vi kom hjem på søndag, og nå storkoser jeg meg som mamma. Etter 5 ICSI-forsøk som ikke resulterte i annet enn en SA var det godt å legge "magebarnet" på hylla og konsentrere seg om "hjetebarnet" i stedet.

 

Hvis det å stifte familie, bli mamma og oppleve alle foreldres store gleder (og små sorger) er det viktigste for deg, kan jeg anbefale adopsjon på det varmeste. Men er det gener og det å før seg selv videre som er det viktigste, så kan jeg forstå at det ikke føles som noen lettelse å gi opp.

 

Lykke til :-)

[Liza Leonore]

Hei Snøfilla!

 

Først av alt, gratulerer så mye med barnet.

 

Skulle ønske jeg kunne gjøre som deg, men min kjære er slettes ikke klar for å gi opp. Hans største ønske i verden er et biologisk barn og fordi jeg elsker ham, strekker jeg meg langt for at genene hans skal videreføres. Men selvsagt har også jeg en romantisk idé om et kjærlighetsbarn som ligner oss begge.

 

For meg er likevel det å stifte familie viktigst og jeg har alltid tenkt på adopsjon som fullverdig. Håper at min kjære også tenker slik etterhvert, dersom vi mislykkes med IVF-forsøket vi holder på med nå.

 

Dette IVF-kjøret er slitsomt...ingen tvil om det. Når i prosessen tok dere beslutningen om å adoptere?

[snøfilla - mamma til 2]

Hei Liza :-)

 

Hos oss var mannen mye tidligere klar for adopsjon enn meg. Ingen av oss var/er spes. opptatt av biologi og gener (eller kjærlighetsbarn, for den saks skyld - kjærligheten blir jo satt veldig på prøve når man holder på med IVF/ICSI...) For meg var det sårest å gi opp tanken på magen som skulle vokse, kjenne liv, fødsel og amming. Men da jeg klarte å slippe dette, var det en befrielse å konsentrere seg om adopsjonen.

 

Vi tok beslutningen om adop. etter 3 mislykka forsøk på Riksen. Vi sendte søknad til barnevernet samtidig som vi ble enige om å prøve noen priv. forsøk i utlandet (Finnland). Vi kjørte m.a.o. dobbelt løp et års tid, men for et år siden (da jeg mistet i SA 5+5), satte vi kroken på døra for flere ICSI-forsøk og gikk 110% inn for adopsjonen.

 

Hvis vi etter hvert får lyst på søsken, kan det være at vi prøver ICSI igjen. Jeg er "bare" 37 år, så vi kan jo fortsatt lykkes med magebarn også. Men akkurat nå er det en veldig fjern tanke :-)

 

Klem

[aube]

Hei snøfilla

Gratulerer så masse!

Kan du ikke fortelle litt mer om adopsjonsprosessen? Vi tenker mye på å adoptere nå og jeg har tenkt å begynne på papirmølla nå snart.

Jeg har vært mye inne på nettsidene til de forskjellige byråene og har blitt litt demotivert fordi kravene virker så strenge.

Vi er jo litt gamle (37 og 38) og har i tillegg bare vært gift i et halvt år. Det ser ut som om disse to tingene kan gjøre det litt vanskeligere?

 

Jeg har ingen problem med adopsjon. Jeg tror ikke de vil være forskjellig for oss å få "egne" barn og å adoptere. Mannen min er heller ikke opptatt av at barna skal ha våre gener. Syns det høres litt merkelig ut at det er viktig for folk. Tror uansett at barn blir formet mye mer av familien det havner i enn av gener.

 

Hadde vært supert om du ville fortelle litt mer.

[snøfilla - mamma til 2]

Hei aube :-)

 

Anbefaler deg å ta kontakt med Verdens Barn eller Adopsjonsforum for å undersøke hvilke land som er aktuelle når dere har vært gift i 1/2 år. Alderen deres er ingen problem - i adopsjonssammenheng er dere fremdeles unge :-)

 

Vi startet med å melde oss inn i Adopsjonsforum og sendte søknad til barnevernet. Etter 3 mnd. venting fikk vi en veldig koselig dame på besøk som intervjuet oss 3 ganger. Så skrev hun sosialrapporten og den ble sendt til Bufetat sammen med politiattest, likning, helseattest osv. 3 mnd. senere ble vi godtkjet av Bufetet, og 3 mnd. etter det igjen gikk søknaden til Sri Lanka. På det tidspunktet (juni 08) var det kort ventetid på SL, så vi fikk tildeling etter bare 7 mnd! Det vanlige er å vente i ca 2 år, så vi har vært veeeeldig heldige :-)

 

Bare spør om du luere på noe mer.

 

Klem