Syk bestemor, mange tanker

[Anonym bruker]

Vi venter på svar på celleprøve. Bestemor har vært syk en stund, og nå mistenker de kreft i lungene. Hun er en god støtte å ha, vi er der mye med våre 2 barn og hun og bestefar passer den eldste når vi trenger barnevakt. Nå ligger hun på sykehus. Og ting er snudd veldig på hodet.

 

Det er tungt å ikke vite hva resultatet blir, men jeg har en veldig vond klump i magen. Jeg lurer på hva vår eldste skal få av informasjon, og hvordan. H*n er 3 år og skjønner jo en del.

 

Dessuten kjenner jeg at her må jeg ta meg sammen. Vi fikk barn for bare noen måneder siden, og jeg er ganske sliten av nattemating og å holde huset i orden. Mannen min er flink til å hjelpe til, men nå føler jeg et ansvar for å avlaste han litt. Det er moren hans som er syk.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om, men har ikke noen å snakke med. Min venninne i mange år har sklidd litt unna etter at sistemann kom. Og jeg føler ikke for å utlevere alt til henne lenger. Dessuten faller det ikke naturlig for meg å bare ringe henne for å snakke om det som skjer om dagen. Da blir det så virkelig, nå er det som en vond drøm. Og man ønsker at klumpen i magen ikke skal bety noe, og at alt går bra....

 

 

[Anonym bruker]

Ta godt vare på mannen din i tiden fremover du. Hadde en bestemor selv som var veldig syk å satte veldig stor pris på at mannen min var der om jeg trengte det å ikke maste om alt som måtte gjøres hjemme. Nå har min mann begynt å mase om at jeg ikke er hjemme, ikke gjør noe hjemme osv, å det er ikke en god følelse! Jeg trengte å være med min mor å mine søsken mens hun var syk å nå etter at hun har godt bort, å skulle ønske han enda spurte meg om hvordan det gikk eller bare hadde gitt meg en klem!

 

Får håpe mistanken til legene er feil å bestemoren til mannen din blir bedre.

 

[Anonym bruker]

Da har jeg tenkt riktig, så han skal få all den tid og frihet han trenger fremover. Takk for svar og hjelp. Det er ikke så lett å vite hvordan man best kan støtte, man blir tom for ord.

 

Og dette er moren til mannen min, bestemor til barna... Men jeg burde vel kontakte helsestasjonen eller noe for å høre hva som skal sies og ikke. Vår elste er ganske nært knyttet til bestemoren sin.

 

Jeg tror vi kanskje får vite mer i dag, og vi prøver å være så positive vi kan. Men det er bare noen dager siden vi fikk høre om mistanken legen har, så man er litt i sjokk ennå.

[Anonym bruker]

Mistet svigermoren min i desember.

Hun fikk og kreft for 6 år siden.

Har hatt mye smerter de siste årene..vanskelig å få henne til å ta imot hjelp...bare tenkte på andre.

Min mann hadde det veldig tøft siden hun ikke tok imot hjelp. Mannen er og litt krevende pga sykdom så han såg ikke hennes behov for hjelp alltid.

Vi fikk baby i april 2008..hele permen gikk opp i sykdom og fortvilelse.

Jeg var på besøk flere ganger i uken for å passe på..min mann og.

Det har vært et dystert år og babyen har kommet i andre rekke. Han har ikke merket noe av det..men ting som babysvømming,musikklære, lesestunder o.l har det blitt lite av. Når hun døde og fikk fred ble en`byrde lettet fra skuldrene`. Nå har hun det ihvertfall ikke vondt lenger.

Svigerfar klarer seg og bedre enn vi hadde trodd. Han ble nok ekstra hjelpeløs da hun var syk..han fikk ikke slippe til. Hun styrte absolutt alt..til hun ikke klarte å snakke lenger.

Nå kan vi planlegge ting og leve vanlig.

Hun var ett fantastisk menneske som bare tenkte på andre.

Hadde en sinnsyk smerteterskel. Hun hadde de tre siste årene kreft i bryst,lever,lunger og hele skjelettet.

Min mann har det bedre nå så lenge hun har fred.

Sorgen er sterk og savnet. Men det var faktisk vondere da hun levde.

Jeg hjalp min mann med å være der for han og hadde forståelse for at han var litt fraværende og pessimistisk.

Han ble naturlig klagete over andre ting og situasjoner....orket ikke engasjere seg så mye i andre ting.

Han orket ikke å snakke så mye om det heller.

Nå går det veldig bra og gnisten kom fort tilbake.

Nå har vi fine stunder med barna på kirkegården og tenner lys.

Vi involverte de veldig mye og det har vært godt for de. De er 6 og 10 år.

Vi la ikke sjul på noenting for de merker jo at noe skjer. Syntes det var riktig og fortelle de Hva som skjedde slik at de ikke gikk rundt å lurte og ble engstelige. Er veldig glad for at vi forberedte de og tok de med på slutten og etter at hun døde.

Bildet de har i hodet er at hun ligger med blomster på brystet i finjkolen sin.

Lykke til med din svigermor. Trenger ikke være så alvorlig.