Hva gjør dere hvis det ikke blir noe barn?

[Miztery]

Man prøver og prøver, man får medisinsk hjelp, akupunktur, drikker hostesaft, står på hodet etter samleie, men ingenting skjer. Den forhatte tante Rød kommer innom hver eneste måned, og man blir like skuffet hver gang.

 

Etter å ha holdt på en stund må man jo begynne å ta stilling til hva man gjør om man ikke får det til på naturlig måte..

Hva nå? Prøverør, adopsjon, eller bare slå seg til ro med at man ikke får barn/flere barn?

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Vi vil prøve all mulig medisinsk hjelp først. Hvis ikke prøverør el.l. hjelper, så blir det adopsjon. Barn skal vi ha!!

[Miztery]

Får håpe det slår til snart da!

 

Selv ønsker ikke jeg noen medisinsk hjelp, ikke engang for å sette EL i gang.. Men nå har jo vi ei fra før da. Ville aldri adoptert. Men mulig jeg hadde fått meg en hund til om det skulle vise seg at vi ikke kan få flere..

[blirjegsnartmamma]

Da kjøper vi hund og lever livets glade dager!!

 

Neida, bare tuller

 

Hvis vi ikke får det til naturlig, så prøver vi prøverør.. Men det blir nok ikke mer enn de 3(?) forsøkene vi får støtte til..

Og hvis ikke det skulle fungere så har vi adopsjon som et alternativ..

Og innen vi kommer dit, så er forhåpentligvis støtten til adopsjon økt litt, for det er skrekkelig dyrt nå.

 

Og ellers må vi bare være lykkelig med hverandre, mannen min og jeg.. Fortsette å være kjærester og holde kjærligheten i live. Blir det ikke barn, så har vi hvertfall hverandre!

[oneLone]

Haha jeg og sambo snakket nettopp om det.

Først prøverør så klart, vil prøve alle metoder før adopsjon.

Om det viser seg at vi faktisk ikke kan få barn, så kommer vi til å se på saken for og adoptere, og det lønner seg og forbrede det litt. Det er en lang prossess som kan ta opp til to år.

Så ja, jeg har heldigvis med sambo på alt for å få et barn sammen ja!

[blirjegsnartmamma]

Det er allerede adoptert barn i familien til mannen min, så de er veldig åpne og forståelsesfulle på det at ikke alle kan få barn..

Vårt vil evt bli det første barnebarnet, så det er jo veldig interesse..

Da er det godt at de har adopsjon som en veldig reel mulighet der også

[Miztery]

Så alle er positive til prøverør og adopsjon?

 

På akkurat dette området er jeg veldig gammeldags, jeg mener at man ikke skal tukle med naturen, selv om metoden er der. På samme måte mener jeg at fødsler på mest mulig måte skal være naturlig, uten smertelindring. Det har kvinner gjort i uminnelige tider, og da burde vi også greie det!(så fremt alt er normalt, og det ikke innebærer fare for barnet).

 

Adopsjon er helt utenkelig for meg, vet ikke helt hvorfor, men ser ikke for meg at jeg ville fått noen morsfølelse for en annens barn..

[blirjegsnartmamma]

Hverken jeg eller mannen min har barn fra før..

Så vi er villige til å gjøre det som trengs, innenfor rimelighetens grenser.

Men vi vil ikke engang vurdere egg/sæd donasjon, det blir feil for oss.

 

Jeg har ønsket meg barn siden jeg lekte med dukker.. Hvis jeg en dag får beskjed om at det ikke kommer til å skje - uansett metode - så vet jeg ikke... Det har liksom vært livsplanen min, hvis du skjønner

[Silje med marsgull i magen<3]

Jeg har i utgangspunktet lyst til å adoptere, men jeg er jo ikke mer enn 21 år, pluss at det er forferdelig dyrt. Men uansett om vi til slutt får egne barn eller ikke, ønsker jeg å en gang kunne adoptere.

 

[monca*84*j12]

Jeg er villig til og gjøre ALT.. For meg er det og få barn kjempe viktig, om det eradoptert eller biologisk har ikke noe og si.. Vi har snakket om at vi har lyst og kanskje adoptere eller bli fosterforeldre etter hvert når vi er ferdig med egene barn uansett...

 

Jeg vet IVF osv er og tukle litt med naturen, og at det og få barn ikke er en menneske rett.. men for min del trur jeg ikke at jeg ville følt meg hel om jeg ikke fikk et barn, så jeg vill nok gått gaanske langt ja...

 

Lykke til alle, og dette er jo ikke en reel problemstilling, vi SKAL alle få barn!!! hehe (prøve og være litt optimist da vet dere=)

[Gjest]

Jeg vet ikke jeg, hvor langt jeg er villig til å gå for å få barn...

 

Vi har ikke prøvd så veldig lenge, men jeg har mistet to ganger i løpet av 2 år(ikke planlagt gravid), og det frister ikke til gjentagelse. Har alltid trodd at barn "kom av seg selv", om dere forstår meg, men etter at jeg fikk PCOS forstår jeg jo at det sannsynligvis ikke kommer til å skje "av seg selv" for vår del.

 

Jeg kan tenke meg å prøve alternativ medisin først. Har startet opp med akupunktur, noe som (forløpig) har gitt meg 28 dagers syklus, og jeg hadde EL forrige måned. Skal forhåpentligvis ha EL i løpet av de nærmeste dagene, og denne måneden er vi skikkelige prøvere.

 

Jeg kan også tenke meg å prøve Pergotime, for å få fart på eggene. IVF vet jeg ikke... Jeg er ikke glad i sykehus og leger generelt, og tanken på å putte i seg masse hormoner gjør meg ikke så oppstemt, akkurat... Adopsjon er også et alternativ for oss, men det blir nok en gang i fremtiden.

 

Dersom ikke vi får barn, så får vi ikke det. Men jeg er sikker på at vi får et godt liv, likevel. Som mannen min sier: "Jeg har levd i 30 år uten barn, så jeg klarer nok å gjøre det 30 år til".

 

Lykke til, alle sammen!