Da har jeg fått mail fra Jon hausken

[Tryne_ nr.3 på vei]

det har lenge vert snakk om at jeg skulle ta en synachen test for å se hvor problemet mitt egentlig ligger. Jon hadde snakket med flere leger ang min historie og diagnose. De mente at det hadde ikke noe for seg å ta undersøkelsen. de mente også at det hadde ikke noe for seg å prøve å hjelpe meg å bli gravid. Jeg er ett håplaust tilfelle som ikke kan gjøres noe med.

 

¨å nå sitter jeg her da. Vet ikke helt hvordan jeg skal ta dette. har hørt det før, har jo klart å motbevise det en gang før. Men jeg vet jo samtidig at det er sant det de sier. Jon var ikke klar for å gi meg opp, så jeg skal til samtale med han på mandag om hva vi skal gjøre videre. Men jeg føler at det lille jeg hadde av håp er borte nå. jeg kommer meg faktisk ingen vei. Det finnes ingen medisiner, ingen undersøkelser eller noe som kan hjelpe meg. Jeg er å blir i overgangsalderen for resten av livet:( Å jeg som berre er 22 år

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Sååå trist!!:´-( Verden er så urettferdig mot deg, jeg synes du han vært gjennom alt for mye motgang! Håper Jon vil fortsette å hjelpe deg. Du har jo klart det en gang før, så da burde det kunne skje et mirakel til. Krysser alt jeg har for deg, masse lykke til!

[monca*84*j12]

ÅÅÅ så dritt.. Men du må ikke gi opp.. Han har jo ikke gitt deg opp... så det er jo håp.. Jeg håper så inderlig det ordner seg... Du får nok lille gutten din skal du se=) Husk du har jo tulla di som bevis på at det ER mulig!!!

 

Her er alt på stede hvil.. fortsatt mensen og tjo og hei... 9uker nå=(

Men jeg har blitt satt på provera da, for og kanskje få ting under kontroll etter hvert.. en må jo håper...

 

Stor trøste klæm til deg

[grysom Knut-Elias og lillebror]

hei har du sett på behandling for dette i utlandet?

vet at de i danmark gjør mye mye mer en hær i norge.. har en bekjent som kommer derfra å hun kom i tidlig overgangs alder når hun var 28 .. legene i norge ga henne opp.. men hun var på en helsefarm i danmark å fikk god oppfølging fra leger der... å hun klarte på mirakuløst vis å bli gravid...

 

[Lisa,Vegard&Tarjeis*mor]

Huff da, så trist å lese... Håper virkelig noen kan hjelpe dere. Hvis ikke er jo den lille prinsessa dere allerede har, et mirakel!

 

Kanskje vi ses snart? Hvis du snart skal nedover på besøk til venninnen din som er søskenbarnet mitt;) Det skjer kanskje ikke i nærmeste fremtid, nå som dere nettopp var nede i solen sammen:) Men når det skjer, hadde det vært kos å sett deg og den lille igjen.

 

Klem

[Tryne_ nr.3 på vei]

takk alle sammen. Er lenge siden jeg fant ut at livet ikke er rettferdig. Jeg har fått så mye negative svar fra legene at det biter snart ikke på meg. Ikke en eneste gang kan de komme å si noe bra til meg. jeg er lei å sliten nå. Er dritt lei av denne diagnosen min som de ikke kan noen ting om. Ikke har jeg noen på min alder som har det samme problemet fordi det skjer 1 av 10 000 på min alder. har levd med denne diagnosen siden jeg var 18 år og er dritt lei den.

 

stolt*mamma*til*2*ønsker*seg*3

 

Så til deg. Sjønnte med en gang hvem du var;) er godt mulig vi ses neste gang jeg kommer ja. har en plan om å komme meg ned innen noen mnd har gått. lenge siden dere har startet prøvingen?? Vi har nå prøvd 2 år og 3 mnd denne gangen, sist gang var det 2 år. føler jeg har brukt hele livet på dette opplegget

[Lisa,Vegard&Tarjeis*mor]

Jeg vet dere har prøvd lenge. Den felles venninnen vår oppdaterer meg litt med gjevne mellomrom. Syns det er så forferdelig at noen må gjennom sånt som du er oppi. Hjerteskjærende urettferdig!

 

Nei vi har ikke prøvd lenge. Dette er første pp. Vi vil gjerne ha nr3, eller jeg vil og da er han bare med:) Jeg har ikke fortalt så mange at vi er i gang. Vil ikke si noe før jeg eventuelt er gravid. Så ikke fortell noe til Lene:)

[Tryne_ nr.3 på vei]

munnen er lukket, sier ingentin for å si det sånn. er ganske go på å holde hemmeligheter ; )

 

ja, det føles urett ferdig det gjør det.jeg er mitt i alderen hvor alle mine venniner blir gravid i ett bankende kjør. Å jeg tuller ikke når jeg sier det. 20 stk har blitt gravid de siste 4 mnd, er det rart jeg føler meg alene??? Å det er vanskelig å akseptere at jeg kanskje må ha det slik de neste 20 årene, helt til mine venniner slutter å få barn. jenten min er VELDIG (unormalt) opptatt av babyer og barn. Hun er akkuratt som meg da jeg var liten. Ergo så vet jeg at det blir veldig viktig å skaffe henne søsken. det gjør meg vondt i sjelen å vite at dette egentlig blir ett ganske umulig prosjekt (frem til vi evt får ett adoptiv barn, men da er hun nesten 10 år). Jeg kan heller ikke gi min mann flere bilogiske barn, å jeg vet det ikke er lett for han: det er vondt å være den som er skyld i alt sammen

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Nei Tryne da!!! DU er IKKE skyld i noe som helst!!!! Åhhhh, sånn får du ikke lov å tenke vennen min!

Det gjør meg utrolig vondt å lese hvilke beskjeder du har fått og jeg VET at dette ikke er noe greit for deg nå. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe for deg... Jeg kan i alle fall høre på deg, men det er vel en mager trøst akkurat nå...

Jeg skjønner at det gjør vondt å ikke kunne gi din mann flere biologiske barn, men prøv å snu litt på det da (jeg vet det ikke er lett....); Du har virkelig gjort ALT som står i din makt for å klare dette og dere har jo klart på mirakuløst vis å lage lille-tulla deres:) Tenk så mye fint hun bringer inn i livet deres sammen og hun har gjort dere til en familie. Det er dessverre slik at ingen vet hva fremtiden bringer og det kaaaaan jo hende at Hausken kan hjelpe deg likevel vet du.... Men hvis han nå ikke kan hjelpe deg og dere får beskjed om at det ikke blir flere biologiske barn på dere; vil dere kunne klare å legge det bak dere til en viss grad og prøve å nyte det vakre dere har sammen? Jeg håper virkelig det, for dere har det i alle fall ikke noe godt nå og jeg kan tenke meg det blir mange vonde tanker og følelser for dere begge slik det er nå. Og hvis det blir slik at det ikke blir flere biologiske barn på dere; har dere et ønske om å adoptere? Det tar jo lang tid å adoptere, men tar det så mye som 10 år da? Jeg trodde 2-5 år jeg..... Men det avhenger vel av om man er gift, hvor gammel man er og hvor i landet man bor. Men skulle jo tro at med deres historie, ville dere stått som prioritert?

Kjære Tryne; du har virkelig gjort alt du kan og det vet vi alle her inne og det er jeg helt sikker på at din kjære også er veldig klar over. Jeg vil tro han elsker deg mer enn noen gang med tanke på hvor mye jobb du har lagt ned og kjempet mot legene i så lang tid. Du er en fighter det står stor respekt av! Jeg ser opp til deg og beundrer pågangsmotet ditt! Det skal du vite!

Tenker masse på deg og håper av hele mitt hjerte at Hausken kan finne en måte å hjelpe dere på! Det har dere virkelig fortjent:)

Stooooooor klem

[Lisa,Vegard&Tarjeis*mor]

Jeg er helt enig i det Maddemor skriver! Det e IKKE din feil, og det er jeg sikker på at mannen din vet. Du har ikke valgt dette selv og gjort det du kan for å kjempe i mot. Håper denne legen din kan hjelpe deg. Det håper jeg virkelig. Men hvis ikke, er adopsjon et veldig godt alternativ. Tenk så heldig det stakkars barnet som har vært uheldig i starten av livet, ville vært hvis det fikk komme til deg og mannen din som går og bærer på sååå mye kjærlighet dere ville øse over det. Denne prossessen vil ikke ta 10 år, og den kan dere jo starte nå mens dere fremdeles prøver å lage bilologiske barn. Dere må ha vært gift mer enn to år, og det har dere jo. I tillegg bør dere være 25 år. Det er dere ikke helt enda, men prosessen kan startes likevel. Det kan hende dere får adoptere før dere er 25 også, i alle fall med deres historie.

 

Jeg forstår at det ikke er gøy å høre om adopsjon når dere egentlig vil ha "egne" barn,men det kan hende at det ville vært sundt å vurdere dette. I alle fall få tankene over på noe annet. Jeg forstår at det må være smertefullt å oppleve at alle venninnene dine blir mødre, men det er rett og slett livets harde realiteter. De må nesten få lov. Har du noen venninner som er litt i samme situasjon som deg? Ikke samme diagnose, det er ikke det jeg mener, for du er sannsynligvis den eneste i byen med den diagnosen. Men andre opplever jo også å ikke kunne få egne barn av andre grunner. Du er ikke helt aleine om dette. Kanskje det hadde vært godt for deg å ha en venninne på "din side."

[Tryne_ nr.3 på vei]

takk maddemor og stolt*mamma*til*2*ønsker*seg*3

 

Jeg klarte jo ikke la vær å gråte da jeg leste innleggene deres. jeg vet at dere har rett med at jeg ikek skal føle skyldfølelse, men det er vanskelig å la vær:(

 

Når det gjelder adopsjon så kan prosessen ta så mye som 10 år for oss i og med at vi må vente så lenge. Vi har allerede ventet i 1 år på å komme nærmere 25 år, men vi må vente mange år til. den norske prosessen kan man begynne før man er fyllt 25 år, men dete r ikke den som tar lang tid desverre. den lange ventetiden som ofte kan ta opp til 3 år (som er ca. gjennomsnittlig), den kan vi ikke begynne på før vi er fyllt 25 år. men man skal bli godkjennt i landet før denne ventetiden begynner. Så alt i alt er vi minst 28 år før vi får barnet, noe som tilsier at jenta vår er vertfall 8 år. jeg har hørt om det er mulighet for at vi kan bli godkjennt før, men det er det ikke. de norske lover går ikke utenfor kravene.

 

jeg er ikke der lengre hvor jeg nødvendigvis trenger bilogisk sett mine egne barn, adopsjon er fint. Men så lenge vi må vente så mange år, så er det per dags dato ikke noe trøst: jeg vet vi får, men veien dit er så lang å kronglete.

[Lisa,Vegard&Tarjeis*mor]

Så idiotisk! Av og til er byrokratiet helt idiotisk. Det burde vært sånn at de som var under 25 kanskje burde sjekkes enda mer nøye for å være sikker på at de var hundre prosent klar for å adoptere, men å si at det er umulig før man er 25, er jo rett og slett diskriminerende!! Da har dere ikke noe valg.

 

Dersom legen ikke kan hjelpe dere, får dere rett og slett legge familieforøkselsen på is, skaffe dere en hund og konsentrere dere om den lille skatten dere allerede har. Kanskje dere skal reise litt og pleie hverandre. Dersom dere får den triste nyheten om at det rett og slett er umulig for dere, må dere jo legge fokuset et annet sted.

 

Det setter virkelig ting i perspektiv å lese om historien din Tryne. Jeg har flere venninner som har strevd med å bli gravide, men ikke på samme nivå som deg. Venninnene mine har pcos. Den ene har fått hjelp og har i dag to barn, mens den andre er midt i hormonkurer og styr. Det er vondt å oppleve smerten hennes over stadig negative tester. Men din historie er rett og slett hjerteskjærende. Vi må virkelig være takknemlige vi som ikke må gjennom dette. Det er virkelig ikke en menneskerett å bli mor, men mange av oss får det til lett og glemmer at dette er et vanskelig tema i manges liv. Nå når jeg ønsker meg nr3, håper jeg selvfølgelig at det skal være like enkelt som de andre gangene, men uansett hvor lang tid det tar, må jeg bare være takknemlig for de to jeg har.

[Tryne_ nr.3 på vei]

ja, det er ikke så greit når lovene er så strenge.. det føles urettferdig fordi jeg vet at vi er to voksne som virkelig har ressurser til at ett barn skal kunne få ett godt liv. Vi er ikke personer som går ut å fester, vi har det økonomiske på plass, vi er bevisst på vår barneoppdragelse osv... Synes det kunne sett på hver enkelt om de var kompetente til å oppdra ett barn. men vi har ikke noe valg, vi må vente...........

 

måtte nesten le litt da du begynnte å snakke om hun. jeg liker ikke dyr, å mannen er allergisk;) Så det blir ikke noe alternativ.

 

Når det gljelder det å være takknemlig for å ha barn så vi alle være det. hver eneste dag ser jeg på min jente å jeg takker Gud for henne. ikke en dag glemmer jeg å gjøre det. det å slite gjør vel at jeg tenker mye mer på det enn kanskje de som får barn veldig lett. jeg tror vertfall det selv. jeg mener ikek at jeg er mer takknemlig, men at jeg tenker på det mer (sjønner du hva jeg mener)????. for meg er ikke ønske om å få barn nr.2 berre ett øsnek fordi jeg vil gjør meg selv tilfreds, men det er rett å slett blir veldig viktig for meg at jenta skal få seg ett søsken. jeg vet selv hvor viktig det er. derfor er det veldig sårt å ikke kunne gi henne dette.

 

ja, du må virkelig være takknemlig for dine barn. Du er heldig som slipper å gå gjennom dette h...... Jeg ønsker ikke noen så vondt.

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Uff, er det virkelig sååå firkanta i norge altså? Hadde jeg vært deg, vill jeg ha sendt en mail til rette statsråd og forklart deres situasjon fra a-å og sette på dagsorden dette med adopsjonsprosess. Det er jo utrolig diskriminerende og jeg mener av hele mitt hjerte at adopsjon må vurderes for hvert enkelt par; uavhengig av alder! Det samme gjelder jo hvis man finner den rette i godt voksen alder også og man da ikke kan få egne barn, men så blir man fort for gammel for å bli godkjente adoptivforeldre.....

Hååreisende spør du meg!

Jeg kan på ingen måte sette meg inn i situasjonen din Tryne, men jeg vet hva det vil si å slite!!!! Og alle vonde tanker som dukker opp etterhvert som pp-ene flyr avgårde og ingen spire i magen. Jeg har jo som du vet pcos, endo, delt livmor og deformert livmorhals, så det er ikke gjort på bestilling hos oss dette med barn heller:(

Forrige gang tok det 18 pp og denne gangen er vi vel i 8. pp så langt tror jeg. I alle fall 8 mnd.... Pergo hele veien denne gangen, men det har ikke hjulpet så langt... Vi er jo utrolig takknemmelige for gutten vår og vet at det kasnkje blir bare han... Men vi gir oss ikke før vi har prøvd alt! Vil jo også så veldig gjerne gi han søsken og han er også utrolig opptatt av babyer for tiden....

uansett; det jeg ville si er at jeg vet mye om de tanker og følelser du har og lytter gjerne på deg vennen:)

Stoooor trøsteklem

[Tryne_ nr.3 på vei]

det er ikke så lett nei. det å sette en nedre aldersgrense gjør at setter folk i bås. En 30- åring er feks ikke nødvendigvis eldre i hode enn en 20-årin (har tusen eksempler på dette). man er berre eldre på papiret. Jeg anser meg selv som eldre enn det jeg egentlig er, da tenker jeg i hodet. Å jeg tror at dette er grunnen til at jeg hver eneste gang blir venner med folk som er mye eldre enn meg selv. dette skjer uten at jeg veldger det slik. Jeg har mer tilfelles med de.

 

jeg husker deg maddemor, å jeg husker at du også slet. det er ikke lett dette her. Både du og jeg lykktes med pergo, stemmer ikke det?? Som det såå har det ikke vert så greit denne gangen hos meg heller. Negative IVf forsøk taler for det. vet ikke hva som blir det neste.

 

Jeg sjønenr godt at du ønsker søsken til gutten din, det er noe med det å slippe å være alene. det er faktisk veldig viktig.Håper dere lykkes så dere slipper å holde på i all evighet

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Heeeelt enig med deg Tryne!

Joda, det stemmer at vi lyktes med Pergo sist. DA lyktes vi på 2. kuren. Nå har jeg tatt 4 kurer med pausemnd i mellom og fortsatt ingen spire. Hadde vel egentlig trodd at det skulle være så lett denne gangen, men men. Jeg får i alle fall god oppfølging fra sykehuset og er inne til innvendig UL for hver kur jeg tar for å sjekke EL og evt antall egg. Har bare hatt EL de to siste mnd, så det kan jo være at kroppen begynner å reagere på pergo nå da:) håper det.

Her sitter jeg da med IKM egentlig 26.02, men da hadde jeg visst EL jeg, så da er vel IKM ut i neste uke istedet...

Har vært flink å holde meg å ikke tatt tester for jeg er så dritt lei av å brenne av blendahvite tester!

Så jeg venter og ser.... Skal inn til ny UL 23.03. så da får vi se om det er spire eller EL da:) Hos oss blir vi vel søkt til IVF over sommeren tenker jeg dersom det ikke har skjedd noe. Jeg kommer til å be om henvisning til lap neste gang jeg skal til gyn, for jeg er sikker på at noe er tett der inne siden jeg reagerer dårlig på pergo.

Ja ja, Tryne... det er vel meningen at vi skal slite litt vi to sikkert...

Tenker masse på deg og håper dere kommer dere gjennom dette på et eller annet vis.

Stor klem

[Tryne_ nr.3 på vei]

siden du berre har hatt EL på de to siste kurene så er det jo heldigvis stor sjanse for at pergoen kan hjelpe dere litt:) da har dere på en måte berre hatt to ganger det har vert mulig:) Og hvem vet, kanskje klarer du det denne gangen. jeg håper virkelig dere slipper IVF, er tøffe tak. Jeg orker ikke tanken på det3. IVF forsøket. men det er nok noe med at jeg får de største dosene av medisiner pga diagnosen min. Å det er ikke noe kjekkt:(