Er foreldre med barn med spesielle behov dumme?

[Anonym bruker]

Skulle nesten tro at enkelte mente det. Kjenner flere der barna har spesielle behov og som dermed gjør at foreldrene må gjøre ting annerledes enn det som er vanlig. Andre synes dette er rart og spør gjerne om hvorfor. Det er i utgangspunktet bra at de spør slik at man kan forklare. Det er nemlig ikke alle barn som har sin annerledeshet synlig.

 

Men i stedet for at disse foreldrene får sympati så ristes det på hodet. Man sier gjerne rett ut til disse foreldrene at de gjør er feil/dumt/hysterisk. Dette tiltross for at råd fra leger/HS/psykologer/fysioterapeuter ofte er veldig klare på hva som er riktig. Andre foreldre mener at de vet best tiltross for at de ikke har erfaring selv. Noen av dem har kanskje vært litt borti noe tilsvarende, og tror automatisk at det kan sammenlignes.

 

Foreldrene til disse barna blir da stående å forsvare seg selv og blir ofte trakket på til gjengjeld og snakket om bak sin rygg.

 

Hvorfor kan man ikke stole på at disse foreldrene vet hva som er best for sine barn? Hvorfor kan man ikke stole på at råd fra ekspertisen (som regel) er riktig? Hvorfor er det så mange som automatisk tror at de vet bedre?

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sett eller opplevd det du beskriver her.. Er du sikker på at dette er noe som skjer så veldig ofte?

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke sett eller opplevd det du sier her. Men det jeg ser er at mange flere får diagnoser nå enn før og at mange (meg selv inbefattet) ikke har kunnskapen om alt. Og jeg tror folk leter mer etter diagnoser nå enn før. Der tror jeg det kan være en del fordommer fremdeles. Har opplevd foreldre som leter etter diagnoser på ting som ikke er så veldig alvorlig. Så kan de liksom slappe av. Men har også sett foreldre som ikke for noen pris vil ha en diagnose på barnet og dermed ikke får hjelp. Tror dette går begge veier. Det finnes vel både dumme og kloke foreldre i alle kategorier.

[Anonym bruker]

Tror ikke det skjer ofte, håper i alle fall ikke det. Håper vel nesten de jeg snakket med var uheldig. Hun ene hadde vært lenge på sykehuset med babyen sin og det var ganske dramatisk. Når de kom hjem så fikk de mange spørsmål fra andre om "hvorfor gjør dere slik?" Da hun fortalte hvorfor omtrent fnøs de av henne. Hun synes det var så slitsomt oppi alt sammen å måtte forsvare seg hele tiden. Synes veldig synd på henne. Etter at hun fortalte dette har jeg hørt andre fortelle lignende historier om andre besserwissere som ikke viser forståelse

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er mor til et barn med spesielle behov. Og jeg kan ikke si annet enn at vi har møtt på mange med de holdningene som du nevner opp gjennom årene.

 

Sønnen vår trives best med tydelige grenser og klare forventninger,da vet han hva han skal forholde seg til. Det er ikke det samme som at han ikke protesterer på grensene. Men vi har veldig ofte opp gjennom årene fått ekle kommentarer om at vi er altfor strenge, at det kan vel ikke være nødvendig å være så bestemt "for han er jo så grei" (han er grei når han er trygg - han blir trygg av kjente rammer), at han må jo få lov til å bestemme selv. Jeg vet at vi har ord på oss for å være de "grusomme" foreldrene.

 

Det svært få forstår, er at det er ingenting jeg ønsker meg mer enn å slippe å være i forkant, være bestemt, korrigere, forberede og guide sønnen min gjennom dagene. Jeg skulle gjerne ha lent meg litt tilbake og latt han gå litt på "selvstyr", men DET hadde vært slemt mot han.

 

Men jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvorfor ting må være som de er. Hvis man kun ser sønnen min noen timer eller en dag, så er det en helt annen ting enn å leve med han i hverdagen. Han er flott og fantastisk, men han er krevende og vanskelig, og av og til skulle jeg ønske at vi møtte litt mer forståelse og aksept.

[Anonym bruker]

Til NN 15:29. Tror min har samme diagnose som din;) Du beskriver våre dager:)

[Anonym bruker]

Takk Hi for at du setter ord på det.

 

 

 

Klem

[Anonym bruker]

Foreldre til disse barna må stadig vekk stå på så kraftig for sine barn, at de blir ofte sett på med argusøyne.

Jeg har opplevd mye, og sett det selv, siden sønnene min er slike barn. Jeg må alltid forklare oppførselen deres, siden ved første øyekast de ser "normale" ut. Dette er slitsomt. Jeg vil ikke at mine gutter skal bli sett på som raringer, og derfor vil jeg forklare hva som er "feil", sånn at andre folk skjønner dem bedre.

 

Jeg har nok blitt sett på som standhaftig og pågående, og kanskje hårsår. Noen ganger har jeg måttet sett på urettferdighet når det gjelder barna mine, og det pga voksnes uriktige behandling. Jeg har vært veldig lei meg, men aldri sint. Jeg har snarere tvert imot grått mine modige tårer pga feilbehandling av voksnes ukloke behandling av mine gutter. Pga uforstand.

 

Jeg er ofte overbeskyttende. Men det er jeg fordi ingen andre er det. Hvis jeg ikke er der for mine gutter, kommer ingen andre til å være der for dem. Og hvis noen ser rart på meg pga det, ja, da får de bare se rart på meg. Mine gutters følelser kommer først.

 

Jeg er ikke dum, iallefall. Bare en mor med ekstra stor kjærlighet til to gutter med spesielle behov, som ved første øyekast ikke vises for andre.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ønsker meg en forening som skulle hett;

Vi som har barn med handicap som ikke vises.

 

Jeg ønsker meg fred på jord, men aller mest at de verste slarvkjerringene ikke "melder" meg til barnehagebestyrer fordi jeg har "ristet" ungen min på butikken, når sannheten er at ungen fikk et grand-mal-epilepsi-anfall, og jeg sto der med en ristende unge, telte sekunder, og lurte på om jeg skulle ringe ambulanse eller ikke........;/

 

Dum er jeg ikke sånn til vanlig, men jeg er sikkert mer enn mega-dum som ikke har skrevet til samtlige andre foreldre i barnehagen og bedt om unnskylding for at mitt barn med spesielle behov desverre går sammen med deres "sunne, friske og normale" barn.........

[Anonym bruker]

Ja, ikke sant? I fjor fikk ikke min sønn være sammen med andre barn, fordi han ikke "passet inn" i lekegruppen. Jeg fikk rett og slett beskjed om å ikke bringe han dit mer. Sånt river i et morshjerte. Han er bare annerledes enn de andre barna, og dette kan han han ikke noe for.

[Anonym bruker]

Litt enig med HI. Det er alltid mange som mener. Og jeg vet , for jeg vet at til og med innad i familien snakkes det.. Men så har jeg nå fått bekreftet fra "høyeste hold" om at det man gjør er riktig, men det tar tid! Og deter så ufattelig godt få den bekreftelsen!!!