virkelig ingen her med fødsels angst ???

[Anonym bruker]

skrev ett innleg litt lengre nede... forundrer meg om det bare er jeg som har det ....

[Anonym bruker]

Dette blir min første. Så har ikke hatt noen skrekkopplevelser, men jeg bekymrer meg ikke for fødselen. Jeg gleder meg på en måte, og håper jeg slipper å ta keisersnitt ( Jeg er veldig liten og samboer er ganske stor). Jeg vil oppleve det.

[Anonym bruker]

Hei!! Hva er det du er redd for ang fødsel da??

 

Det er andre gang jeg skal føde nå, men er 11 år siden sist. Vet at smertene ikke vedvarer og at de er helt borte når fødselen er over.

Og jeg brukte 36 timer sist.

 

Som regel er du rimelig klar får å få ut ungen når det nærmer seg.

 

Men er litt bekymret for at det kan skje ting under fødsel. (komplikasjoner osv).

 

 

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har det!! Blir nå hendvist til prosjekt på sykehuset, har vurderet å ta konakt med lege ifht. keisersnitt, men har i samråd med jormor avtalt å snakke med jordmødrene på sykehuset først.

Jeg har gått frem og tilbake på dette, var egentlig ikke klar for fødsel i det hele tatt når jeg ble gravid, så har jeg tenkt at jo det skal jeg, nå er jeg litt tilbake igjen på nei dette går ikke! Synes det er et vanskelig tema, og spesielt når man er med andre gravide. Føler ofte at de bagatalliserer frykten, den er virkelig så reell, og jeg anser meg selv til ellers å være en tøff jente!

 

[Oieoie]

Jeg vil helst ikke tenke på fødselen enda. Er litt redd for at jeg skal få litt angst dersom jeg dveler for mye ved det, så foreløpig bare dytter jeg det foran meg.

[L84,Snart mamma til2<3]

hei!' jeg har fødselsangst og går til samtale hos to jordmødre ca hver tredje uke på sykehuset jeg skal føde og fødte sist. Imorgen har jeg ny time, da skal jeg prøve å ta det som har vært det vanskeligste for meg, nemlig det store steget over dørstokken og inn i fødestua jeg fødte en velskapt vakker gutt sist. Så jeg krysser fingrene, og anbefaler alle andre som sliter å snakke med noen!! det hjelper!!

[Vero85]

Jeg har ikke fødselsangst, men jeg er kjempe redd for å gå over tia... Ettersom det er mange sein komplikasjoner i familien min..

Redselen har alt startet nå.

1.Tanta mi fødte i uke 27. (890g 35cm. Babyen overlevde)

2.Tanta mi mistet plutselig i 7mnd.

3.Mamma holdt på å miste søstra mi pga morkake infarkt..

 

Så jeg går i konstant frykt med dette i tankene... Synes ikke JM på helsestasjonen eller fastlegen bryr seg noe særlig om dette, så veit ikke helt hvem jeg skal snakke med... Med fødselen gruer jeg meg ikke til (enda).

[Anonym bruker]

Tro det eller ei, det er faktisk sunt med litt fødselsangst. Det er kroppens måte å forberede seg på. Før forrige fødsel gikk jeg til samtale hos jordmor p.g.a. fødselsangst. Hadde 3. grads totalruptur ved første fødsel og grudde med i hel til neste. Traff heldigvis en god jordmor som hjalp med gjennom samtale på sykehuset.

 

Ellers prøver jeg å tenke positivt (når jeg klarer det). Tenker på alle som har født og at det går jo som regel godt. Kjenner jeg gruer med av og til når jeg tenker på at det bare er to mnd igjen, men gleder meg faktisk mest, takket være jordmor.

 

[Anonym bruker]

Joda, jeg har fødselsangst, så du er nok ikke alene her inne med det.

Var ikke redd for å føde før forrige fødsel, men utviklet fødselsangst etter en litt problematisk fødsel med komplikasjoner sist - jenta satt fast og ble tatt med kopp og tang uten smertestillende. Revnet skikkelig. Hadde heller ikke smertestillende etterpå...og det er vondt å gro en totalruptur!

 

Heldigvis tar st.olavs dette alvorlig, og jeg har fått mye hjelp der med samtale med jordmor for å forberede denne gangen. Anbefales!

 

Så dere andre med fødelsangst: Snakk med jordmor og få hjelp, så kanskje dere også kan føle dere litt mer forberedt og få kontroll over angsten!

[mamma]

HUff da dette hørtes ikke noe greit ut, jeg tror alle har litt frykt for fødselen og kanskje er det ikke bare smerten man gruer seg til heller, kanskje er det andre komplikasjoner og senarier som utspiller seg oppe i hode på en som gjør at man får en sterk uro om fødselen. De fleste skyver det nok litt vekk noe som kan virke som bagatellisering, men jeg tror alle tenker på det, men jeg tror kanskje vi frykter forskjellige ting? Defor blir det litt vanskelig å snakke om.

Selv har jeg vært veldig redd for at mannen min skal såre meg under fødselen, han har ingen vane for å gjøre dette, men det har blitt en reel frykt for meg, at han i en sårbar situasjon skal gjøre ting verre, vi har snakket mye om dette og det dreier seg nok ikke om han, men andre ting i livet mitt. Ellers har jeg tenkt mye på at jeg kan dø, og har begynt å gi innstruksjoner om hvordan jeg vil ting skal være hvis det skjer. At jeg skal bli deprimert og ikke orke barnet er også noe jeg tenker mye på. Alle disse tingene virker absurd for folk rundt meg og vil nok i etterkant gjøre det for meg også. Og det er nok ikke de samme tingene som andre gravide gruer seg til. Men nå er det reelt for meg, men ved å sette ord på hva som plager meg og hva jeg tenker på, så har frykten blitt litt mindre og litt lettere å leve med!

[Fru_HK]

Jo, men jeg tror det er mange som ikke vil, eller tør, å inrømme det.

 

Jeg har, og sammen med fastlege og jordmor på sykehuset, kom vi frem til at keisersnitt er den rette forløsningsmetoden for meg.

 

Håper du kommer over den kneiken, og finner den løsningen som fungerer best for DEG

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan enkelt og greit ikke tenke på fødselen, for da får jeg angst... holdt på å gå ganske dårlig når jeg var på omvisning på fødeavdelingen nå nylig, bare ved at vi ble fortalt om tilbudet der, og jeg er ikke klar for dette. Men samtidig er dette noe kvinner gjør hele tiden, så det er ingen grunn til at det ikke skulle gå bra for meg heller, og jeg er enda mer redd for keisersnitt, så jeg later som ingenting helt til fødselen starter. Orker bare ikke å tenke på det...

[SPIREN32]

åneida. det er ikke bare du som gruver til fødselen....har vært gjennom det 3 ganger før. helt greie fødsler, men klart jeg gruver meg for smertene........

[vesle og lille]

hei. jeg er ei jente på 23 år, og har vert gjennom en fødsel tiligere, vi har ei datter på 4,5 år, og denne gangen gruer ejg meg til fødselen, min tiligere fødsel varte i 52 timer, så det var litt slitsomt.men jeg hadde epudural, men jeg tør ikke ta det denne gangen, for jeg er livredd for nåler, og nå er det bare 6 uker gjen, men har heldigvis ei jordmor og en fastlege som er veldig gode og snakke med=) så jeg klarte det sist og da klarer jeg det vell gjen=)

[2609]

å joda, i massevis. Jeg har født to barn tidligere, uten smertestillende, og den siste var veldig tøff. Den sitter i kroppen enda, og jeg får helt panikk når jeg tenker på den forestående fødselen. Er egentlig mest redd for å få panikk underveis, selve fødselen vet jeg at jordmødrene og legene på sykehuset vil hjelpe meg med å få overstått. Jeg har vært til mange samtaler med jordmor og fødselslege på sykehuset underveis i svangerskapet, og det har hjulpet endel. Er fortsatt ganske så redd, men nå er jeg iallefall litt åpen for å føde naturlig også denne gangen, med en del forutsetninger og selvsagt med epidural og alt annet som må til. Har ingen planer om å føde uten smertelindring en gang til. Det har sine fordeler å gjøre det, men jeg vil ikke anbefale deg det dersom du er redd for fødselen. Min erfaring er at fødselen langt på vei styrer seg selv, og at det er viktig å lytte til og jobbe med kroppen underveis. Det jeg syns hjelper mot fødselsangsten er å snakke med noen med mye erfaring, gå gjennom fødselsforløpet skritt for skritt og legge en konkret plan. Skriv et ønskebrev, slik at du vet at de på sykehuset vet hva som er viktig for deg. Husk at du er bygd for å føde, og skjer det noe uforutsett eller vanskelig underveis hjelper legene og jordmødrene deg. Lykke til!

 

Ingunn

[Lillemus&mamma'n]

Jeg er egentlig ikke redd for fødselen i seg selv, men derimot for at det skal skje noe i forbindelse med fødselen. Dette er fordi jeg har hatt blodpropp i hjertet fornoen år siden, og faktisk var død et minutt eller så, og jeg er kjemperedd for at påkjenningen av fødselen skal bli for mye for kroppen min, selv om alt ser veldig bra ut nå. Fødselen i seg selv orker jeg ikke å bekymre meg for, for den må jeg vel igjennom uansett, håper bare jeg overlever...