hun HATER barnehagen:-(

[lejlica]

Jenta vår på 2, 5 år begynte i barnehagen som 1-åring. Helt siden hun begynte der var det vegring, gråt og vonde følelser når hun skulle til barnehagen. Det førte til at hun ofte ble hjemme hver gang anledning bød seg (når jeg hadde fri eller når besteforeldre kunne passse på henne). Hun har vært ofte syk i tillegg, hyppige ørebetennelser, slik at hun aldri har vært i barnehangen f.eks. i to uker sammenhengende. Kan DET være grunnen til at hun ikke vil i barnehagen? Det er kjempevondt å se og høre henne gråte og be om å ikke bli tatt med dit:-( Vi har snakket med personalet og de forteller at hun koser seg der, synger, leker...

Er helt rådvill og lei meg, for sist i morges var det krokodilletårer da vi leverte henne. Er det noen som har opplevd det samme? Noen som har råd?

Takk på forhånd

[Gjest]

Men om hun koser seg, synger og leker når hun er der så har hun jo det bra?

Kanskje hun bare tester deg ut når du skal gå?

Min eldste sønn hadde en slik periode.

Men bhg personellet saat han slutter med ENGANG jeg hadde kjørt. Hehe.... Men er ikke noe kjekt det der mens det står på, det skjønner jeg.

[Helene <3 Sarah&Anniken]

 

Jeg synes det høres ut som foreldremanipulasjon ja.. Og det funker visst ofte nok, så da fortsetter det også.. Hvis hun ikke hadde trivdes i barnehagen så hadde nok de ansatte gitt tilbakemelding om at hun var mye lei seg og viste mye savn!

[lejlica]

Er bare litt bekymret for at det har pågått så lenge. Misunner de foreldrene som har barn som knapt kan vente seg til å komme til barnehagen!

[Gjest]

jenta mi trivdes heller ikke i barnehagen, begynte når hun var nesten to. Hun sluttet å sove, det første hun sa om morgenen mens hun gråt var "vil ikke i barnehagen,vil ikke i barnehagen,vil ikke i barnehagen", hun gråt når vi leverte og kjempet mot tårene hele dagen. Hun gikk bare etter de voksne med tårevåte øyne og hun gråt av lettelse når vi hentet henne. Jeg gråt nok like mye og tok henne til slutt hjem igjen. Hun sluttet etter 2,5 mnd med gråting og jeg har ikke angret et sekund. Var sykemeldt pga svangeskapskomplikasjoner, så detvar ikke ideelt, men vi kosa oss veldig hjemme ilag. Når hun ble nærmere tre år begynnte hun på nytt og da gikk det helt fint.

 

Har ikke noen råd, men skjønner hvor fælt det er for dere..Men dere må kanskje stole på de voksne når de sier at hun koer seg der likevel, selv om hun gråter.. mange "må" bare gråte en skvett for å markere at de er glad i mammaen sin, men de har det helt fint likevel. Blir nok bedre når hun får mer kontinuitet i dagene sine, at hun forhåpntligvis blir mindre syk etter hvert..

[Gjest]

Hvoedan reagerer dere på gråten, da? For det du skriver høres ut som hun prøver å manipulere (som 2åringer gjør). Og jeg ser for meg at du trøster og gir masse oppmerksomhet. Tar jeg feil?

Hvis mine antagelser stemmer så understøtter jo dere det at det er synd på henne at hun skal i bhg og dere tar jo henne ut straks noen kan passe. Lite lurt, spør du meg...

[lejlica]

Takk for svar!

Ja når sant skal sies så er hun en mester i å manipulere med oss. Jeg stoler på når personalet sier at hun koser seg i barnehagen, det har jeg sett med egne øyne også. Ble litt beroliget nå jeg, tenkte at hun kom til å få noen varige mèn hvis vi ikke gjorde noe med dette. Får håpe det blir bedre med alderen. Synes det er viktig at hun får lekt å være sammen med andre barn særlig fordi hun er enebarn. Derfor ville ikke vi ta henne ut.

[Elle melle deg fortelle]

Pass på at dere gjør barnehagen til noe positivt. At dere snakker om barnehagen med munter tone. Ikke klem barnet å si uff ja, men vi kommer snart tilbake eller lignende. Gi barnet en klem og si at nå skal du være her å leke og kose deg også kommer vi etterpå eller noe.

 

Det er viktig at dere prøver å utstråle at barnehagen er noe bra og ikke kommer ned på barnets nivå..

[Himmel og hav]

Barn gjør det som virker.

 

For jenta di så virker det å gråte og si at hun ikke vil i barnehagen, da får hun bestemme. Hun får alternativer, hun får kose seg hos besteforeldre, eller være hjemme, hun får oppmerksomhet, kos trøst, bekymrede blikk osv. Hun får rett og slett styre dagene.

 

Det er et altfor stort ansvar for en toåring å ha. Hun ser ikke konsekvensene av de valgene dere lar henne ta, og hun blir usikker og klengete. Hun har ingen forutsigbarhet i hverdagen, fordi dere vil være "snille" og la henne slippe den store, skumle barnehagen. Jeg tror nå at dere er i en vond situasjon som dere har skapt selv, ved å la henne styre.

 

Barnehagepersonalet sier at hun koser seg når hun er der, med andre ord så handler det ikke om at hun ikke har det bra. Gi henne en forutsigbar hverdag, der hun forstår at det er dere som bestemmer, og at hun ikke kan styre dere.

 

Bestem dere for at hun skal være i barnehagen hver dag i en periode (f. eks 6 uker), da rekker hun å bli vant til at det er slik dagene skal være: stå opp, spise, dra i barnehagen, leke, hentes, dra hjem osv. Trygt og forutsigbart. Hun kommer til å protestere, men ikke gi etter for ditt eget behov for å gjøre ting "bra igjen". Det er ditt eget behov for å være "snill" du dekker ved å gjøre dagene hennes uforutsigbare, ikke hennes.

 

Snakk positivt om barnehagen, ikke trøst når hun begynner å sutre, men avled ved å si ting som " tror du Ellen er der i dag?", "har du tenkt å huske masse i dag?" for å minne henne på de gode tingene hun opplever der. Hent til samme tid, skap faste rutiner, og jeg tror du vil oppleve at ting går mye bedre.

 

Når hun har slått seg til ro i barnehagen ( for det har hun ikke fått lov til av deg enda), så kan du begynne å gi henne en fridag i ny og ne.