Jeg elsker min samboer, men...

[Anonym bruker]

Jeg ha kommet i en helt forferdelig situasjon, og nå har jeg det veldig vondt.

Det er jeg som skrev innlegget "samliv og løftebrudd", der jeg forteller om hordan jeg etter 1,5 år med avstandsforhold, tok med ungene mine og flyttet til samboers hjemplass. Han har barn her som han ikke ville flytte fra. Han lovte at hvis dette ble for tøft for ungene mine, så skulle vi vurere å flytte tilbake så de fikk være i nærheten av faren sin.

Vel, det går ikke så bra med ungene, de savner faren sin veldig. Men sambo har gått helt tilbake på det å vurdere å flytte. Han vil ikke snakke om det en gang. Så jeg har bestemt meg for å gå.

Problemet er bare at jeg elsker han! Og vi må bo sammen til vi får solgt huset, noe som ikke er lett i disse økonomiske nedgangstider..

Min eks har sin familie, og en liten på vei. Noe jeg unner han!

Men jeg har vært singel i en del år, vært borti noen menn som ikke akkurat har behandlet meg så bra, og nå blir jeg alene igjen. Singel og ensom, og med halen mellom beina flytter jeg tilbake etter nok et mislykket forsøk (ikke at jeg har flyttet før, men har prøvd forhold før).

 

Er vel to problemstillinger som kverner og går oppe i hodet mitt. For det første, gjør jeg det rette? For sambo har mange positive egenskaper også, og var det ikke for dette med ungene så tror jeg vi kunne jobbet oss gjennom ting ved hjelp av familievernkontoret etc.

For det andre, hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg klare å holde humøret oppe og bevare fremtidsoptimismen? Det er så vanvittig nederlag, og jeg føler meg så ensom! Dessuten plassen jeg skal flytte tilbake til er en liten plass, der jeg ser på sjansene til å treffe en annen som begrensede.

Hjelp, har ikke lyst til å bli en av de som kun lever og ånder for ungene sine, og som sitter og gråter bitre tårer når de er hos faren, eller når de blir større og selvstendige.