Hvordan bevare/redde ekteskapet....Dine beste råd/tips...

[Crazywoman]

Vi er i en fase der vi bare krangler. Det er først og fremst fordi vi er supertrøtte. Har en 8 mnd gammerl tass som aldri sover. videre er ikke jeg flink til å skjule at jeg er døssliten og oppfattes vel av min kjære som en sur kjærring. Han er MYE borte i jobben og jeg er veldig sliten av det også. Videre føler jeg meg som et dasslokk (dvs ikke uten videre attraktiv) etter to barnefødsler og så sliten at jeg føler jeg bare overlever slik at jeg aldri føler jeg får gjort noe med det. Det setter ikke akkurat et piff i sexlivet for å si det sånn. Han er til desl veldig flink med barna, men føler at han rett og slett ikke tåler trynet på meg... Dette er kort fortalt...

 

Hva kan jeg gjøre????????????????

[Gjest]

Jeg er ikke noen samlivsekspert, men har vært gift i 4 år, hehe.

 

Forhold går i bølger, noen gode og noen dårlige.

Vi hadde også en fæl periode da yngste var baby. Mannen jobbet hele tiden (brukte gjerne jobben til å komme seg bort), jeg fikk for lite søvn og for mye ansvar. Jaja, jeg vet at det er slik det har vært i alle år, men jeg var utslitt.

 

Angående med søvnen; gutten vår sov ikke før han ikke eget soverom. Han var 9 mnd da han flyttet inn der og det var suksess! Vanligvis sov han ca 2 timer i strekk og plutselig sov han 12! Jeg våknet før han om morgenen og var sikker på at ungen hadde dødd i løpet av natta, for dette hadde aldri skjedd før. Men neida, han koste seg i fred og ro på eget rom =)

 

Angående jobben; etter mange krangler så skiftet mannen min jobb. Og det gjorde også et stort utslag. I den forrige jobben hadde han 250 reisedøgn i året. Nå har han han bare 180 (ca). Himmelvid forskjell!

 

Og med bedre søvn, fikk jeg bedre overskudd. Og når jeg følte meg bedre, så smittet det over på mannen. Dårlig humør/stemning smitter fort! Og jeg vet at jeg var hovedsakelig skyld i den dårlige stemningen vi hadde da.

 

Og selvsagt; man må snakke sammen. Totalt klisjè, men det er sant. Dere må fortelle hva dere føler, hva dere ønsker og finne en måte hvor dere kan oppnå det dere vil i felleskap.

 

Og ta dere gjerne en kveld sammen uten barn. Vi tok oss en helaften når lille var 9 mnd gammel, kino og drinker og drakk oss morsomme og snublet hjem, fulle, lykkelige og nyforelskede.

 

Dette var min erfaring av en nokså lik situasjon. Jeg husker hvordan det var og jeg vet hvor maktesløs man føler seg. Men det er lys i enden av tunnelen! Yngste er ikke baby for evig og alltid, heldigvis =)

 

Lykke til!

[Crazywoman]

TUSEN takk for svar. Det er første gang jeg griner fordi jeg føler at noen forstår meg.......... Du har HELT rett i alt du sier, det bare føles helt uoverkommelig akkurat nå. Dessuten får jeg dårlig samvittighet av å ønske at minsten skal bli større og at jeg bare teller dager i stedet for å nyte permen...sukk.

[Gjest]

Uff, du må jo ikke gråte da! Jeg skulle liksom virke oppmuntrende, skjønner du! ;-)

 

Jeg trodde selv at vi ville skille oss før minste var bikka året mens det sto på, men vi kom oss gjennom det. Er du klar over at mange skillsmisser skjer innen barnet er halvannet år? Selv om man allerede har barn fra før av, så kommer "sjokket" ved en baby like brått på og man må igjen gjennom nattevåk, gråting og bleieskift.

Og mor blir gående hjemme alene og far er på jobb. Om situasjonen hjemme er vanskelig, så er det lett for å "flykte" inn i jobben. Jeg skjønner godt at mannen min gjorde det, jeg hadde gjort det samme selv om jeg kunne! Hehe

 

Mitt råd er å få gjort noe med søvnen til den lille først. Mange søvnløse måneder spiser både deg og forholdet opp.

Jeg tror at når lille sover natta gjennom, så vil veldig mye av det andre løse seg i samme slengen.

 

Og det er veldig trist at disse følelsene preger permen din =( For babytiden er så utrolig kort! Min perm med yngste husker jeg ikke så mye av, annet at jeg var trøtt, sliten, frustert og ensom. Og det er ikke _slik_ det skal være!

[Crazywoman]

jeg vet:) Er bare det at jeg gråter hele tiden for tida.. Er trøtt sliten frustrert og ensom jeg også...

 

Jeg jobber veldig med søvnen til småtten, men vi har ikke et rom han kan legges på så det er ikke løsningen her.

 

Innbiller meg at alt blir bedre når småtten sover og jeg får sove, men er redd at alt er blitt forsuret til den tid om du skjønner. Kranglene fra hans side er nemlig blitt type du er en vanskelig dame, du har vært vanskelig siden jeg traff deg angrer på at jeg giftet meg med deg, du er så sur og stygg, etc............ jeg tenker ikke på annet enn at han ikke liker meg og han er selvsagt av typen om vi skal snakke om det blir han sint sur og mutt og forstår ikke vhorfor vi må snakke om det.

[Gjest]

Jeg skal sende deg en pm, må bare få ordnet med profil først. Slettet den i går da jeg ble sint fordi jeg ikke fikk til å endre den, hehe :-p

[Gjest]

Uff, det der høres helt utrolig slitsomt ut...

 

Etter 12 år sammen med mannen min, 6 år som gift, og med mange bølgedaler har jeg igrunnen konkludert med at et lykkelig forhold er noe begge parter må være villig til å jobbe med å få til. Kommunikasjon er et nøkkelord, og også å tolerere at man er ulike og reagerer ulikt på situasjoner. Klare å bite i seg litt edder og galle og heller få ut frustrasjonen på en skikkelig måte etter å ha bedt om å få snakke sammen en dag. Prøve å ikke anklage, men lete etter mulige løsninger. Ja, rett og slett snakke sammen, dele tanker og følelser og finne ut hva som kan fungere for begge parter. I deres tilfelle ville jeg jo tro at mindre jobbing fra hans side ville hjulpet på, er det noe han kunne klart å få til for en periode?

 

Snakk sammen. Og du har min fulle sympati for barn som ikke sover, har hatt 3 stykk slike babyer som på det verste vekket med minst en gang i timen hele natten over flere måneder...

[erteposen + 4]

Det er mange gode råd over, og jeg har igrunnen ikke noe å tilføye. Reagerte mer på innholdet i deres krangler og hva som blir sagt! Det blir bedre når en får mer søvn, og tar barnet flaske og dere har mulighet til at besteforeldre/venner tar barnet en natt eller to så kan det være en god investering.

 

Jeg kan bli en megge om jeg får lite søvn, og spesielt i perioder når jeg har aleneansvar for barna våre. Jeg lar min frustrasjon gå utover mannen min, selv om det ikke alltid er hans feil. Det er mange som går fra hverandre første året de får barn. Det er en stor belastning på forholdet, og barnet oppfører seg jo ikke alltid slik en vil. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, og du har min fulle sympati. Det er lett å si hva jeg ville ha gjort siden jeg ikke er i din situasjon nå. Det er dumt dere ikke kan legge barnet på eget rom, men ta kontakt med t.d Karin Naphaug slik søvnen kan bli redda. Skaff dere/deg avlastning og søk hjelp på familivernkontoret. Om dere ikke finner ut av det, så må dere uansett forholde dere til hverandre resten av livet.

 

Masse lykke til!!

[Lille Kolibri]

Du ser jo problemet: dokke er slitne, særlig du. Jobben hans skaper frustrasjon. Og dokke gnisser på kvarandre.

 

Som sagt over, ting går opp og ned. Det som er vanskeleg å sjå når ein er nede er at om eit halvt år er situasjonen antakelig ein anna.

 

Eg ville ha prøvd å vere konkret i korleis ein kan lette situasjonen, det er jo overskudd dokke trenger:

- Sex-livet f.eks. må kanskje offisielt på vent ei lita stund sånn at det ikkje blir eit press.

- Kan familie eller vennar hjelpe med barna? Det er lov å vere svak overfor andre òg!!!

- Kan jobben tilpassast bedre familiesituasjonen?

- Kjem du deg ut av huset eller får sove når han er heime?

 

[¸.·´¯`·.¸><((((º>]

Mitt beste tips:

 

Når roen har senket seg og barna sover skal du sette mannen din og deg selv ned, og spørre han direkte hvordan han syns han har det med deg, og hvordan har opplever forholdet deres. Si at du ser han sliter, og fortell ham at det samme gjelder for deg, og at det gjør deg veldig vondt å oppleve at forholdet har blitt sånn.

Ta det derfra, stille og rolig hvis dere kan. La han snakke ut, og prøv å ikke forsvar deg eller komme med motargumenter.

SÅ er det din tur, fortell ham hvordan du opplever situasjonen. Det letter utrolig mye bare å få sluppet katta ut av sekken, og ved å ta frem problemene, belyse dem fra begges syn, gjør det det lettere å gjøre noe med dem.

 

Nå avr jeg veldig direkte, håper ikke det det ble feil for deg. Dette er ca. sånn jeg ville gått frem, men det er meg:-)

[Crazywoman]

¸.·´¯`·.¸><((((º>: tusen takk for bra tips. Det triste er at vi har gjort det tuuuuuuuuuuuuuuuusen ganger før.... og det blir liksom aldri bedre for det om.. er så redd for at det ender med at vi går fra hverandre. Vil ikke det, men dersom han bare er sammen med meg pga barna er det vel det beste....?

[Gjest]

Jeg har opprettet profil og har sendt deg en pm, Crazywoman ;-)