hvordan forberede seg til førstemann?

[ZineEddineMadeInMe]

finner meg selv i en situasjon der jeg ikke helt tør å glede meg til barnet mitt er født. har termin neste måned og de fleste tingene er kjøpt inn. men jeg forstår på en måte ikke at jeg er gravid og vet ikke hvordan det kommer til å bli å få ansvaret for en baby. jeg vet at det kommer til å bli en stor forandring og masse stress og jobb, men det kommer vel også gode tider. det tror jeg på. men tror på en måte jeg må forberede meg på det verste. og innerst inne er jeg livredd for å ikke skulle takle den nye rollen. men en kan da ikke bare fokusere på det som er skummelt. er bare så forvirret. hvordan forbereder jeg meg?

[*toppris*]

det går egentlig automatisk... tro meg, med en gang du får den lille i armene har du bare lyst til å gråte, felle gledestårer... denne lille herlige skapningen er ditt kjøtt og blod, 100% avhengig av deg, elsker deg ubetinget og har full tillitt til deg.,

 

ja det vil være tungt og tøft til tider, skal ikke legge skjul på det... noen dager kan man kanskje ønske barnet aldri var født! men så ser du den lille og bare smelter, blir sint på deg selv for å kunne tenke slike tanker og vil bare holde og kose hele tiden;)

 

så vokser barnet, bli mer og mer uavhengig, trenger ikke deg til alt lenger, og du skulle ønske barnet var en baby igen, helt avhengig av deg;)

 

og duften av den lille er det beste i hele verden, sukk... første gangen det får bryst, ligger inntil deg.. sukksukk...

 

ønker deg lykke til fremover,..og husk, du er ikke en dårlig mor selv om du kanskje har noen kjipe og dårlige tanker, elelr hvis du er lei grining, føler du ikke strekker til, ikke får alt gjort osv... du har et barn som elsker deg uansett og som vil forgude deg;) selv om du tar genseren på feil vei osv;) hehe..

[<3 Sander og Marco <3]

Hei.

 

Skal prøve å gi deg et fornuftig svar...

Hvordan du forbereder deg? Er vanskelig å forberede seg til noe man ikke har en ANELSE om hvordan er.

Ja, babyen trenger rein bleie innimellom, mat, bad, skift osv. Det er jo ting som sier seg selv, og som går av seg selv.

 

Det du bør forberede deg på er det psykiske.

Mange opplever det *toppris* beskriver over her, total lykke og umiddelbar forelskelse fra første stund. Men ikke alle opplever det, og det er like vanlig!

Jeg blei ikke umiddelbart forelsket. Jeg var så sliten etter fødselen, så jeg var bare glad den var over. Ikke før vi fikk barselrom og jeg fikk spist litt så orket jeg å se på den lille, kose med den lille og bli kjent med den... Men irriterte meg mer over blodet i håret hans enn jeg koset meg med lukten av håret.

Men det er greit! ALT er lov til å føle! IKKE tving deg til å føle noe du ikke føler fordi det er det du tror er vanlig. Det kommer når det kommer.

Hos meg så kom det før vi dro fra sykehuset. Og det ER en utrolig følelse som du kan glede deg til!

Å skulle amme var rart i begynnelsen, men etterhvert så var det bare kos... Tok noen dager å venne seg til det.

Klart blir du lei og sliten innimellom! Men da er det viktig at du tenker over hva du har å gjøre med. Lille babyen din, som er hjelpesløst avhengig av deg. H*n går ikke inn for å irritere deg, h*n trenger deg. Om du kjenner at du trenger noen min for deg selv, så ber du pappa om å steppe inn og ta den lille litt så du kan få roet deg, tatt en dusj og koblet ut.

Du har oxo et støtteapparat du kan henvende deg til om du trenger det, og det er helsestasjonen i ditt nærmiljø. De vil ta deg på alvor og gi deg veiledning og støtte om du trenger det. De er oxo gode å snakke med.

 

Jeg er helt sikker på at du klarer deg fint. Det at du tenker disse tankene viser jo bare at du allerede nå er opptatt av at barnet ditt skal ha det bra når det kommer ut.

 

Om du vil snakke mer rundt dette, send meg en pm...

 

LYKKE TIL!

[Gjest]

Jeg må komme med en motvekt til Toppris, for jeg opplevde overhode ikke denne morslykken da bbyen var ute. alt jeg klarte å føle var en lettelse over at smertene var over, at jeg var sulten, tørst og måtte vledig tisse. Ingen glede, ingen tårer eller noe. Å komme hjem med babyen synes jeg var uhyre skummelt de første timene, men så letnet det etterhvert. Jeg var litt uheldig og var blandt de ca 10% av føstegangsfødene som fikk fødselsdeprisjon. En lett grad heldigvis, og jeg var ikke klar over det før etterpå fordi jeg egentlig ikke følte meg deprimert. Jeg bare følte meg utilpass imorsrollen, gjorde alt jeg skulle og var svært glad i den lille, men hadde ikke noen morskjærlighet for ham før han ble 7-8 mnd gammel og fødselsdeprisjonen gav seg. Og å ha det slik jeg hadde det er også helt normalt, ikke like valig, men like normalt.

 

Er ellers enig i at ting går seg til ganske mye av seg selv, man blir vandt til lite søvn og liten egentid, man blir tryggere på seg selv og man venner seg til morsrollen. Med de to andre barna har det gått kjempelett sånn sett. Du skal se det kommer til å gå veldig bra å være mamma enten du nå opplever full morslykke fra dag 1, eller det kommer etterhvert :-)

[ZineEddineMadeInMe]

takk, jeg syntes alle svarene jeg fikk var bra:) det er vel helt individuelt hvordan en føler når en blir mor for første gang, og det er kanskje ikke noe vits i å prøve å forberede seg på noe man ikke vet noe om før den tid kommer. Kanskje ikke mulig. Alt er normalt... håper bare ikke jeg blir så uheldig å få fødselsdeprisjon som Alva. Ååh, det verste er lissom når folk kommer å snakker sånn babyspråk når de ser på babyklær og prøver å få meg med seg på det der tullet. Så flaut når utenforstående ser ut til å glede seg mer enn meg over min graviditet, og man må lissom komme med sånne falske smil som at alt bare er fryd og gammen. tror jeg forbereder meg på det verste, men det kan vel være ok. så kan man heller bli positivt overrasket hvis erfaringen viser seg å være bedre enn forventet. det virker som at enkelte kvinner bare er moderlige allerede før dem får barn, mens andre virker ikke så typisk moderlige, som meg f.eks. og det er ikke så betryggende. men jeg håper det er et instinkt som hopper frem etterhvert i enhver mor. det ser ut til at alle damer forandrer seg etter at de har fått barn og virker tryggere på alle måter. og når man forandrer seg til det bedre er det jo pga av erfaring som du ar tatt lærdom av, kanskje noen litt tøffe erfaringer. så ser egentlig frem til å bli forandret. av og til tenker jeg på de gangene jeg glemte å gi mat til husdyra, men en baby er vel ikke noe en bare glemmer vekk at en har... det kan vel ikke bli på samme måte?

[Gjest]

Jeg er alt annet enn moderlig av natur. Var sånn at der venninner ville passe babyer når vi var i 10-14 års alderen, ringte jeg på hos de andre naboene og ba om å passe hundene, der andre dillet med babyer og ville holde, fikk jeg lettere panikk om noen la en baby i armene på meg osv.

 

Nå skal jeg snart bli mamma til 4 barn, og det går faktisk kjempeflott! Jeg er fortsatt ikke ut av meg av begeistring for små babyer og små barn, men det er noe helt annet med sine egne. Man blir vandt til morsrollen og vokser inn i den, og jeg tror da jeg er en god mamma for de 3 barna jeg har. Elsker ungene mine og vil alltid deres beste, men er heller ikke sånn som føler at barna er absolutt hele livet mitt og alt jeg puster og ånder for, jeg har ikke glemt meg selv midt oppi alt slik jeg føler endel venninner har (altså glemt seg selv). Å være mamma er en berikelse og en erfaring. Når første barnet blir født skjer det noe med en, hjertet vrenger seg fra innsiden og ut og sånn blir det nok for resten av livet, man blir utrolig sårbar når man får barn, men også mye klokere, mer uselvisk og får andre verdier. Jeg tror du vil klare mammarollen din helt supert når du bare gir det tid og lar ting gå seg til av seg selv.

 

Mitt beste råd er å ikke stresse. Ikke stress med å rekke alt til rett tid. Blås i om huset ikke ser helt topp ut, om du må avlyse en og annen avtale. Ikke kav for mye med rutiner (det der med at man må ha faste rutiner fra dag 1 er veldig oppskrytt etter min mening), passer det dere best å amme ofte og ha babyen oppe om kvelden i starten, ja, så gjør du det slik, babyen vil tidsnok bli klar for å kunne legge seg i sengen. Babyen styrer, du følger dens minste vink i starten, den blir ikke bortskjemt av den grunn. Først etter den er 4-5 mnd ville jeg begynt å tenke mer på rutiner osv. Lykke til da! :-)

[ZineEddineMadeInMe]

tusen takk, jeg finner mye trøst i det du sier:D seriøst.