Hjelp! Jeg savner mannen min, Trenger råd!

[Anonym bruker]

Vi bor fortsatt i samme hus men jeg kunne kanskje hatt det bedre alene?? Situasjonen er slik:

Er lei og fortvilet. Har vært gift i et par år og har to barn.

Mannen min vil ikke lenger snakke sammen med meg. Bare snakk du, sier han. Ikke mulig å føre en konstruktiv dialog om samlivet og familielivet vårt, får bare ja, ok etc. tilbake. Han er fornøyd og har det greit. Det har ikke jeg. Det eneste ha er opptatt av er jobben sin. Når han er hjemme vil han slappe av og se på tv. Han er et innemenneske og vil aldri gjøre noen aktiviteter sammen med familien i helgene heller. Han vil sove så lenge han har behov for (11-12 tida!! mens jeg er oppe med ungene kl. 7-8--), deretter stå opp og spise og se på tv resten av dagen. Eventuell familietid for han er å muligens dra en tur med sutrete unger på matbutikken for å gjøre helgeinnkjøp sent lørdag ettermiddag. Ukedagene er enda værre. Jeg savner å være kjærester, ha sex (han tar aldri initiativ), kose oss med et glass vin og småprate, gå turer og kjøre turer, gå på ski etc. med barna. Dette er ha ikke interessert i noe lenger. Er helt fortvilet her, kan ikkke forsette sånn, dette gir ingen livskvalitet for barna og meg! Har tatt opp med han hvordan jeg føler det flere ganger, men han har ikke noe å si tilbake.

Vurderer både parterapi og separasjon.

[Anonym bruker]

Uff, dette høres ikke bra ut.. Du skriver at du vurderer både parterapi og seperasjon..

 

Du er jo en alenemor som bor sammen med et menneske du ikke kan snakk med eller har noen hjelp av..

 

Hvis du ønsker å fortsette forholdet MÅ du rett og slett fortelle ham hvor mye dette plager deg. Du må være tydelig og si det som det er . Du er ikke lykkelig og hvorfor du ikke er det. Du må også foreslå for ham at det finnes måter å komme ut av dette på. Du nevnte selv parterapi. det er ikke sikkert at det er nødvendig. Muligens mannen din bare er låst i et mønster og ikke helt klarer å se hva han holder på meg, Jeg vet ikke...

 

Du gir ham en sjanse til selv å bli en bedre mann og far og om dette ikke virker har du nesten bare tre valg.

1. Blir der du er og godta situasjonen som den er.

2. Søke hjelp. Du må selvsagt ha ham med det på dette..

3. Gå fra ham..

 

Ønsker deg masse lykke til. Du må i hvert fall ta tak i dette. Du kan ikke ha det slik..

 

Jeg kan fortelle at min mann var låst i et dårlig mønster i en lang periode. Alt var et ork for ham. Han vill ealler helst ikke være med på familiære ting. Om han fikk lov, lot han være å blir med... Han ville være hjemme og helst se tv..

Jrg tok meg av det meste. Han sto opp en dag i helgen men denne morgenen besto stort sett i at barna så på tv mens han satt på dataen eller halvsov på sofaen. Da jeg våknet sto huset på hodet og ungene var sure, sultne og leie.

Han gjorde minimalt i huset.Han tok ikke initiativ til sex. Han var lat, sur, hadde kort lunte, irritabel og ikke til å leve sammen med.

 

Jeg satte hardt mor hardt. Jeg fortalte ham at jeg ikke var lykkelig. At han kom til å miste meg om han ikke tok seg sammen. Jeg truet rett og slett med å gå fra ham. Han tok tak i seg selv. Han fant ut hvorfor han var så trøtt og lat og irritabel. det hadde med kosthold, lite frisk luft og noe jobb å gjøre.

Han tok tak i dette. Han ble bedre og bedre for hver dag. vi var bevisste på å gjøre ting sammen, og å avlaste hverandre litt innimellom.

 

Han er ikke helt i mål, men han er en helt annen mann. Han er 10 kg lettere, mer aktiv, mer sosial, mer med ungene og mer med meg..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg kjenner meg helt igjen i den situasjonen du beskriver. Har fortalt han han at jeg føler meg som en alenemor og at jeg er ulykkelig. Han sier han vet ikke hva han kan gjøre med det og at jobben opptar han. Jeg har "truet" med separasjon, han sier om det er det jeg vil så får jeg bare finne fram papierene...

Jeg er heller ikke perfekt, men vil gjerne forbedre meg på mange måter, men han vil ikke fortelle meg hva han selv mener og føler, så da er det vanskelig.

 

Fortsatt litt forvirret.

[Anonym bruker]

Her i huset var det nesten slik for noen uker siden. Mannen min tok ungene likt og vi fant på masse sammen, men alt mellom oss var liksom ikke der. Etter å ha gnåla om at noe var galt i noen mnd fikk jeg nok en dag og sa at nå holdt det. Vi fikk skille lag, jeg orket ikke å jobbe for samholdet alene mer. På det tidspungtet var jeg så sliten og lei at jeg tror hele meg lyste av uinteresse for å få forholdet til å gå rundt mer. Det eneste jeg orket å diskutere med han var praktisk løsning på fremtiden og det sa jeg til han.

 

Mannen min ba om godt vær, men jeg nektet for det var ikke første gang og jeg kunne ikke helt se forskjellen på denne og tidligere ganger. Han sa da han ville oppsøke psykolog først for det var ikke slik han var han ville være. Jeg ga han tid til det og i dag har jeg en enestående mann igjen! Han jeg giftet meg med er vendt tilbake Problemet er bare at jeg fremdeles er sliten av den lange nedeperioden og ikke helt klarer å "gi etter" enda. Har liksom en vegg av beskyttelse rundt meg, men jeg håper det blir bedre på sikt

 

Ville bare fortelle min erfaring, kanskje dere kan finne løsning i det også? Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har også levd med en sånn mann, men vi hadde ikke barn. Han var inaktiv og fraværende på samme måte som du beskriver det, og det ble etterhvert slutt. I ettertid har han fortalt meg at han hadde en depresjon, og det ser jeg jo også i ettertid. Men ikke da jeg stod oppi det, da så jeg bare en lat, sur, vrang og vanskelig fyr.

 

Kan være vanskelig for menn å oppsøke psykolog, men kanskje noe å tenke på?