Ang hjernehinnebetennelse og symptomer (Langt)

[Pusur_mor]

Vil bare dele min historie med dere ettersom det var et innlegg ang dette i går. Håper noen orker å lese det, for ble visst litt langt.

 

Da min sønn nr 2 var 4,5 mnd våknet vi en tidlig morgen av et hyl som gikk gjennom marg og bein. Nakkehårene reiste seg. Jeg tok opp lillegutt, og prøvde å amme ham. Han var til vanlig en storspiser. Han hadde ikke spist på noen timer, men virket uintressert i puppen, og lå å laget et skremmende lydmønster. Det var liksom et ul som med jevne mellomrom gikk opp i skjærende hyl. Plutselig sto spruten ut av nese og munn med en voldsom kraft, før han gikk tilbake til ulinga si. Målte tempen, og den var da 39,7. Ringte legesenteret, og hun hørte lyden pr tlf. Jeg forklarte alt som hadde skjedd. Klokka var da ca 8.30. Fikk beskjed om å gi ham paracet, og se det an. "Skulle få snakke med lege. Var ikke det, men........". Gutten var slapp, men feberen gikk ned og ulinga stoppa.

 

Hadde time til tannlege kl 12, som jeg måtte ta. Pappan var hjemme med ungene, så skulle egentlig gjøre noen flere ærender. Dro hjem etter å ha vært hos tannlegen, og samtidig hentet ut baby-bildene hos fotografen. Var borte ca 1 time, og da jeg kom hjem lå han fortsatt å sov. Hadde mme om han skulle våkne mens jeg var ute. Hadde hele tiden gått med en ekkel følelse om at noe var veldig galt.

 

Plutselig begynte han å ynke seg igjen, og samtidig startet det å rykke i ene hånda. Dette spredde seg raskt, og snart rykket hele den lille kroppen i kramper og øynene rullet bakover. Målte temp og den viste 40,7. Ringte legevakten (legesentret hadde ikke tlf-tid, pga at legevakt var kobla dit), og traff på samme dama som jeg snakka med om morgenen. Fortalte henne hva som skjedde samtidig som jeg sto ute på verandaen (juni) og vrengte av ungen klær. Nå ble vi tatt på alvor. De sendte lege hjem til oss, for det gikk hurtigst. Mens vi ventet prøvde jeg å holde blikk-kontakt med gutten. Tror aldri jeg glemmer det bedende og livredde blikket han ga meg. Legen kom og satte stezilid(?). Måtte gi to doser for det første kom ut med bæsj etter bare 3-4 min. Han satt hos oss nesten en time før krampene begynte å avta.

 

Vi fikk beskjed om at det var feberkramper, og tur på sykehuset var unødvendig for vi ble bare sendt hjem til kvelds likevel. Jeg vill dra for sikkerhets skyld. Det tar ca 50 - 60 min å kjøre dit. Var innom legen og fikk med rekvisisjon, og kjørte innover. Etter ca 15 min kjøring så vi ikke om han pusta. Vi satte på nødblink og ga bånn gass. Vurderte å ringe til politi og si vi kom fort, men dette var i 98. Vi hadde nettopp fått mobil. Mannen min var opptatt med å kjøre, og jeg var så redd for gutten,og opptatt med å sjekke etter livstegn at jeg ikke klarte det. Satsa på at om vi ble stoppa, så fikk de hjelpe oss.

 

Turen til sykehuset tok ca 30 min. Jeg tok gutten og løp inn, mens mannen min parkerte og venta på min mor som kom imot for å overta storebror. Da vi kom inn var baby'n i koma. Han var lam i halve kroppen, og fontanellen var veldig forhøya. Crp var på nesten 300. De tok ryggmargsprøve uten å måtte blåholde ham. De la ham til, og han lå bare stlle. Ikke så mye som et rykk når de stakk. MR viste at det var vevsendring på hjernen, og det var de som var årsaken til uling og krampene.Denne type uling/hyling var typisk ved hjerneskade. Det samme var krampene. Vi fikk å høre at feberkramper bare varer ca 10-15 min, og at 1.gang skal ungen ha konstant legetilsyn i 24 timer. Vi skulle også hatt ambulanse innover. De var helt sjokkert over at vi måtte kjøre sjøl.

 

Nå gikk det heldigvis bra ham. Jeg fikk et matt smil av ham neste morgen, før han igjen sovna. Han sov mye de første 2-3 dagene og likte ikke at vi tok i ham. Han måtte bytte til antibiotika etter 3-4 dager pga av at den sterke penicillinen rett i blodet ga ham allergiske reaksjoner. Endringene på hjernen gikk tilbake, og han ble utskrevet etter 16 dager. Da han var 3 år viste MR at nesten all endring var gått tilbake. De var bare mikroskopiske områder tilbake. I dag er han en frisk og aktv gutt på 11 år.

 

Dette ble langt men det jeg vil med dette er å si at dere må stole på dere selv. En sykdom har ikke bestandig et typisk sykdomsforløp. Er dere usikker eller føler at noe er galt, så ikke nøl med å ring legen. Jeg stolte på magefølelsen, og det redda gutten vår. Legen fikk en skarame av både oss og sykehuset. Han jobber på samme legesenter som vår fastlege, men jeg ser helst at vi slipper å inn til ham om vår lege er borte.

[♥♥mortil4♥♥]

Huff, jeg får tårer i øynene av å lese innlegget ditt. Forstår hvor redde dere må ha vært! Har en jente som hadde feberkramper da hun var liten, og vi måtte alltid ha med oss stesolid etter dette. Var ingen fare med henne - kun feber. Men hjernehinnebetennelse er bare så skremmende, og farlig =(

Så godt at det gikk bra med gutten deres!

Er helt enig med deg - vi må ta megefølesen vår på alvor, det er vi som kjenner barna våre best.

[Bolla Pinnsvin]

Uff..får helt vondt i hjertet av å lese dette!

Takk for at du ville dele historien din.Godt det gikk bra!