Hjelp meg noen...! litt langt og veldig rotet..:p

[Anonym bruker]

 

Ah,vet ikke hvor jeg skal begynne... Jeg ble sammen med min nåværende samboer da jeg var 16. Da jeg møtte han var han sjarmerende,snill og god. Han tok hensyn,han var blid og jeg kunne diskutere alt med han.

 

Nå 7 år senere har vi fått en unge,selvfølgelig verdens fineste,og jeg burde ha det som plommen i egget. Det har jeg altså ikke.

 

En tid etter vi begynte sammen viste det seg at han hadde humørsvigninger og problemer med å sove. Dette har blitt værre med årene. Nå sover han kanskje bare en uke til sammen i halvåret på "rette sia av døgnet". Om kveldene tar han med seg pc,lekser ol inn på soverommet i senga. x antall ganger har jeg funnet snusflekker i senga etter han har sovna med snus i munnen. Han vet at jeg HATER snus. Han er sur nesten hver dag fra han står opp til jeg skal legge meg i 22-24 på kvelden. Vi kysser aldri mer pga snusinga, som er noe han begynte med for ett år siden.

 

Jeg er så sliten...Han gidder nesten aldri rydde etter seg. Jeg rydder nesten alt. Vi har satt opp planer for hva vi skal gjøre i løpe av en uke,me det hele ender opp med at jeg gjør min del,mens han kanskje gjør et par av sine "plikter". Jeg har møtt han halvveis på alle plan.Jeg har jenket på hygienenivået mitt, hvor ryddig jeg liker å ha det osv osv. Han er en gris av store dimensjoner.Gjør jeg ingenting er det stabler av skittentøy på badet og oppvask med matrester i på kjøkkenet.

 

Også var det tulla mi...Han våkner ikke når hun skriker.Så jeg har vær gang hun våkner på natta stått opp med henne. Han sparka han ut av sengen et par ganger,men da har han sovna igjen på stua med henne hylskrikende i armene sine. Samme har skjedd på dagen. En dag jeg skulle på jobb måtte jeg hjem å vekken han i lunsjen. Stakkars dattra mi hadde vært våken fra jeg dro på jobb kl 6-7. En gang jeg skulle få hvile ut på en lørdagsmorgen fant jeg han sovende på sofaen mens tulla mi lå i en pøl av vann på gulvet. Rundt henne var det fullt av plastikk og hun hadde spydd i sofan hvor sambo lå å sov. Så ut som hun prøvde å få hjelp fra han,men han våkna ikke. Har lyst å skrike bare jeg tenker på hva som kunne ha skjedd.

 

Hvis jeg en uke ikke gjør en av mine plikter så er det alt som betyr noe. Det betyr ingenting at han glemmer sine HVER DAG. Vi krangler om alt. Er lei at han aldri holder det han lover, at han aldri rydder opp etter seg,at han aldri tar selv kritikk, at han står å brøler og slenger ting i veggen når jeg prøver å diskutere med han, at det aldri passer å ta opp plikter med han, at han ikke liker at vi eksisterer halve dagen, at han ikke holder avtaler,at han svikter meg selv når jeg sier at jeg trenger han.

 

På en god dag kan jeg synes han er fin og snill,men som oftes synes jeg han har blitt en gammel surpeis med viker og vom. Må ha lyset av for å klare å ha sex med han,noen han klager mye på,men jeg klarer bare ikke å komme hvis jeg ser han.

 

 

Det er sååå mer jeg kunne ha skrevet, for lista er laaang! Og jeg vet ikke hvor jeg vil med dette... Nå sitter jeg her. Venter på at han skal komme meg med snuppa.Hun er 1,5 år og skulle vært i seng halv åtte... Dette skjer for n´te gang. Har mange ganger lyst å bare gå,men klarer liksom ikke å ta steget fullt ut. Tror jeg er redd for at jeg ikke skal finne noe bedre,men det MÅ jo finnes noe bedre,sant??

 

Hva skal jeg gjøre?

 

 

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

dere har vært sammen i 7 år, og har et barn på 1,5 år, så dette VISSTE du om før du ble gravid! Så hvorfor fikk dere barn sammen når han irriterer deg så mye og han gjør så mye feil?

 

Men nok om det, kanskje han har psykiske problemer? Å sovne med sitt barn hylskrikende i armene er IKKE vanlig eller riktig. Uansett om man er mann eller kvinne slår faktisk intinktene inn så fort masn hører barn gråte, det trenger ikke engang å være ens eget barn. Han sliter med søvn sier du, kanskje han har noen fysiske problemer med pust eller med hjernen som gjør at han ikke får til å sove?

 

Ta ham med til legen, kanskje han må på søvnklinikk en tur så de får sjekket søvnmønstret hans? Snakk med ham om det, på en rolig og taktisk måte, bruk din beste sjarm slik at han IKKE FØLER SEG BEKYLDT for noe. Hvis han lider av kronisk søvnmangel kan det gå utover humør, psyke, ja egentlig ALT! Får ikke hjernen ro vil han tilslutt blir VIRKELIG syk.

 

Lykke til, og prøv å snakke med ham. Det er sikkert ikke lett, men du har valgt å få barn med ham, så da må du prøve å innsmigre deg på best mulig måte... Han sliter med NOE det er klart, for ingen er slik med VILJE, dere må bare finne ut hva han sliter med:)

[Anonym bruker]

Hvorfor er det BESTANDIG noen her inne som mååå skrive 'dere har vært sammen så og så lenge, dette visste du om før du ble gravid'!! Hallo, leste du hovedinnlegget?? Hun skriver jo at han har forandret seg de siste par årene og snusingen var noe han begynte med for 1 - ett - år siden. Altså lenge etter at babyen var født.

 

HI: det finnes mye bedre enn dette. Jeg hadde aldri holdt ut med en slik slabbedask. Godt mulig at han sliter med noe som hun over her mener, men jeg synes ikke du skal dille for mye med han for å hjelpe. Han må jo ville ha hjelp, nytter ikke å hjelpe en som ikke vil.

 

Sett hardt mot hardt, enten kommer han seg til legen og kommer igang med undersøkelser for å finne ut hva han evt. feiler, og deretter behandling, ellers flytter du. Noe må du hvertfall gjøre, og det NÅ - før det skjer noe fullstendig galt. Ønsker deg all mulig hell og lykke.

 

[Anonym bruker]

takk for svar anonym. Er helt fortvilet...Må nok ta meg en alvorsprat med han når han kommer hjem. Jeg har fått helt nok.Det som er det værste av alt er at han har gjort noen spede forsøk på å dra til legen,men denne gangen burde jeg kanskje kreve å få være med? Det er vel ikke å dra det for langt. Det virker ikke som legene skjønner alvoret i situasjonen og at han mer gjør det for min skyld enn sin egen.

[Anonym bruker]

Jeg hadde gjort noe nå! FØR det sker noe med f.eks datteren din!!!!