Hjelp meg noen...! litt langt og veldig rotet..:p

[Anonym bruker]

 

Ah,vet ikke hvor jeg skal begynne... Jeg ble sammen med min nåværende samboer da jeg var 16. Da jeg møtte han var han sjarmerende,snill og god. Han tok hensyn,han var blid og jeg kunne diskutere alt med han.

 

Nå 7 år senere har vi fått en unge,selvfølgelig verdens fineste,og jeg burde ha det som plommen i egget. Det har jeg altså ikke.

 

En tid etter vi begynte sammen viste det seg at han hadde humørsvigninger og problemer med å sove. Dette har blitt værre med årene. Nå sover han kanskje bare en uke til sammen i halvåret på "rette sia av døgnet". Om kveldene tar han med seg pc,lekser ol inn på soverommet i senga. x antall ganger har jeg funnet snusflekker i senga etter han har sovna med snus i munnen. Han vet at jeg HATER snus. Han er sur nesten hver dag fra han står opp til jeg skal legge meg i 22-24 på kvelden. Vi kysser aldri mer pga snusinga, som er noe han begynte med for ett år siden.

 

Jeg er så sliten...Han gidder nesten aldri rydde etter seg. Jeg rydder nesten alt. Vi har satt opp planer for hva vi skal gjøre i løpe av en uke,me det hele ender opp med at jeg gjør min del,mens han kanskje gjør et par av sine "plikter". Jeg har møtt han halvveis på alle plan.Jeg har jenket på hygienenivået mitt, hvor ryddig jeg liker å ha det osv osv. Han er en gris av store dimensjoner.Gjør jeg ingenting er det stabler av skittentøy på badet og oppvask med matrester i på kjøkkenet.

 

Også var det tulla mi...Han våkner ikke når hun skriker.Så jeg har vær gang hun våkner på natta stått opp med henne. Han sparka han ut av sengen et par ganger,men da har han sovna igjen på stua med henne hylskrikende i armene sine. Samme har skjedd på dagen. En dag jeg skulle på jobb måtte jeg hjem å vekken han i lunsjen. Stakkars dattra mi hadde vært våken fra jeg dro på jobb kl 6-7. En gang jeg skulle få hvile ut på en lørdagsmorgen fant jeg han sovende på sofaen mens tulla mi lå i en pøl av vann på gulvet. Rundt henne var det fullt av plastikk og hun hadde spydd i sofan hvor sambo lå å sov. Så ut som hun prøvde å få hjelp fra han,men han våkna ikke. Har lyst å skrike bare jeg tenker på hva som kunne ha skjedd.

 

Hvis jeg en uke ikke gjør en av mine plikter så er det alt som betyr noe. Det betyr ingenting at han glemmer sine HVER DAG. Vi krangler om alt. Er lei at han aldri holder det han lover, at han aldri rydder opp etter seg,at han aldri tar selv kritikk, at han står å brøler og slenger ting i veggen når jeg prøver å diskutere med han, at det aldri passer å ta opp plikter med han, at han ikke liker at vi eksisterer halve dagen, at han ikke holder avtaler,at han svikter meg selv når jeg sier at jeg trenger han.

 

På en god dag kan jeg synes han er fin og snill,men som oftes synes jeg han har blitt en gammel surpeis med viker og vom. Må ha lyset av for å klare å ha sex med han,noen han klager mye på,men jeg klarer bare ikke å komme hvis jeg ser han.

 

 

Det er sååå mer jeg kunne ha skrevet, for lista er laaang! Og jeg vet ikke hvor jeg vil med dette... Nå sitter jeg her. Venter på at han skal komme meg med snuppa.Hun er 1,5 år og skulle vært i seng halv åtte... Dette skjer for n´te gang. Har mange ganger lyst å bare gå,men klarer liksom ikke å ta steget fullt ut. Tror jeg er redd for at jeg ikke skal finne noe bedre,men det MÅ jo finnes noe bedre,sant??

 

Hva skal jeg gjøre?

 

 

[Anonym bruker]

Separasjon.

[Anonym bruker]

Det er dessverre sånn at de færreste finner den rette når de er 16år. Selvfølgelig finns det noen untak, men de er få.

 

Et av problemene til mange gutter, er at de får alt for få plikter hjemme, sånn at når de flytter hjemmefra, så gjør de ikke noe mer enn de har pleid å gjøre fordi alt pleier å bli gjort "av seg selv" (dvs mor gjør det). Derfor har alle godt av å bo alene en stund før de flytter sammen med noen andre og det tipper jeg ikke samboeren din gjorde.

 

Jeg ville bedt han gå til legen med søvnproblemet sitt, for jeg hadde ikke godtatt at han snudde døgnet helt for så å overse datteren som er alt for liten til å klare seg selv og meg. Hvis han får orden på søvnproblemet, så hjelper nok det på humøret og da er det kanskje mulig å snakke med han om resten også. Og så lurer jeg på hva søvnproblemet egentlig består av? Sover han så lenge om morgenen og dagen at han ikke får sove på kvelden og at han derfor sover enda lengre dagen etter igjen? Jeg hadde prøvd å få til en avtale om at han skulle stå opp og forbli våken! en halvtime tidligere hver dag. Da vil han nok være veldig trøtt i en periode, men han får snudd døgnet tilbake og han kan finne seg en jobb og komme seg ut av huset på dagtid (regner ikke med at han jobber ettersom han snur døgnet som han vil) og dere kan fungere bedre som en familie.

 

Hadde ingenting av dette fungert, så hadde jeg bedt han flytte ut.

[Anonym bruker]

Du kan ikke ha det sånn iallefall!!!

[Anonym bruker]

Og ikke drøm eller tenk på noen ny MANN som en ny løsning på alle problemene!

Det hjelper ikke. En ny fyr er ikke løsningen din. Enten hjelper du han du har, ellers så klarer du deg alene.

 

[lina2000]

Kom deg ut eller hiv han ut. Høres jo ikke helt god ut, og skjønner nesten ikke du tør å la ungen din være med han!!! Lykke til :-) Det er for sent å sitte når du er 50 å tenke på det du skulle ha gjort. Se nye veier og tenk positivt.

[Anonym bruker]

Hva sier foreldrene deres?? Noen må da vite om forholdet deres?

 

 

[Anonym bruker]

Nei,om det var sånn du oppfattet det,så var det ikke sånn jeg mente det. Jeg klarer tydeligvis ikke ordne opp i ting som de er nå. Jeg har prøvd alt føler jeg. Når jeg nevner en mann så tenker jeg på en gang i framtiden. Får jeg meg en ny så blir det ikke før jeg har vært singel en stund selvsagt. Har uansett ingen i kikkerten. Det er uaktuelt. Men om det blir slutt så vil jeg jo ha meg en ny mann med tiden. Jeg vil jo ha flere barn etterhver...

 

Søvnproblemene han har er at han ikke klarer å sovne om kvelden. Han sier at han tenker på for mange ting. Mange netter så sovner han ikke før kl 7 om morgenen. Han er student og har deltidsjobb på en pizza restaurant. Han klarer å komme forsent til jobben sin som begynner kl 3 fordi han sover! Han kommer seg ikke på skole hvis ikke jeg vekker på han i timesvis,og enda da er det ikke sikkert at han kommer seg opp. Hvis han først våkner så kjefter han meg huden full i tillegg. Han kommer forsent til sommerjobbene med hele 4 timer..

 

Han har problemer med å sovne og problemer med å våkne. Har prøvd å få han til å prøve faste rutiner,men han klarer det aldri mer enn 3-4 dager av gangen før det sklir ut.

 

Hvordan klare åreparere noe slik eller å evt avslutte et forhold?

 

 

[Anonym bruker]

Min familie har kommet til et punkt der de råder meg til å gå i fra han. Hans foreldre sier at de ikke skjønner at jeg klarer å leve sammen med han,men videre støtter eller sier de ikke mer.

 

Jeg forstår bare ikke meg selv,hvorfor klarer jeg det ikke??+ Er det fordi jeg har dårlig selvbilde? Jeg er helt desperat etter en forandring.

[zethaline]

Sorry å måtte si det,men du må være helt på bærtur om ikke du ser selv hva du har skrevet...

Han gått fra han på øyeblikket,hadde aldri ta sjansen på at han skulle tatt seg av barnet mitt.Han virker fullstendig blottet for ansvar og empati.

Din datter fortjener trygge omgivelser,og det betyr mye mer enn alt annet.

 

Og om familien din ser det,har ikke de mulighet for å hjelpe deg ut av situasjonen da?Det burde faktiskt ikke være så vanskelig...De fleste har et rom å avse,når ting er prikært.

 

Og er du det minst bekymret for datteren din....ja da må du komme deg vekk derifra.

[Anonym bruker]

Helt sikkert mulig å få hjelp via rådgivning og ulitamtum her.

utenom det du skriver om ansvarsfølelsen han har ovenfor barnet, høres ikke bra ut, han er sikkert stuptrett fordi han ikke har sovet nok når han skal stå opp, men det kan jo ikke gå utover henne !

 

 

[Anonym bruker]

Et brudd er alltid vanskelig, men jeg tror du vil føle deg veldig lettet hvis du går fra han.

[Anonym bruker]

Denne typen er nok en håpløs case. Det er rett og slett for mye å ta fatt i, og siden han viser null vilje og ansvar så kommer det ikke til å bli bedre. Tenk om du f.eks. skulle bli gravid med ham igjen! Det er ingen som ønsker at et forhold skal ta slutt om det er velfungerende, så det at både din OG hans familie ikke forstår at du holder ut sier sitt.

 

Lykke til! Dette klarer du fint, og jeg lover deg at du og lillejenta di vil få det bedre!