Hvordan blir dere i forhold til mannen deres nå som dere er gravid?

[Anonym bruker]

Jeg blir helt frustrert over meg selv til tider, hormonene klarer tydeligvis ikke bestemme seg for hva de mener, ønsker og vil. Og jeg har ingen sjangs til å overstyre dem foreløpig!

 

Jeg kan f.eks se på min kjære i det ene øyeblikket og syns han er verdens kjekkeste, kan tenke at han er mye flottere nå enn for en måned siden. 10 minutter etterpå kan jeg tenke at han er helt idiot, irriterende, lite hjelpsom (hvilket han IKKE er), rotete osv. Tidvis syns jeg han er mindre intelligent i samtaler og tar meg selv i å himle med øynene av oppgitthet...

 

Disse stakkars mennene altså, alt de må gjennomgå! Prøver å kontrollere meg, men det er ikke alltid det går. Hadde han visst alt jeg tenkte om ham til tider er jeg sikker på at jeg hadde blitt alenemor!

 

 

 

[~Roskva~]

Hahahaaa, det er godt gravidehormoner er et kjent fenomen :-)

 

Selv ble jeg bare skrekkelig forelsket i mannen min, jeg. Satt og glodde på ham og gliste som en idiot, selv om han gjorde noe så (til vanlig) irriterende som på spille skytespill på x-boxen.

[Gjest]

Denne gangen har jeg fått et fysisk nærhetsproblem. Ikke hele tiden heldigvis, men ofte. Liker ikke å bli klemt, kysset på osv 98% av tiden, noe jeg ormalt og i tidligere graviditeter har satt stor pris på. Heligvis respekterer mannen at jeg har det slik nå og holder seg litt unna og lar meg ta initiativet til den lille kosen det blir i hverdagen.

 

Utover dette ser jeg ikke anderledes på ham nå enn ellers, synes som alltid at han er en flott fyr med veldig ange positive sider og noen små feil, han som alle andre :-)

[Anonym bruker]

Jeg er håpløs. Føler meg av og til som en liten unge. Utrolig vinglete i humøret og griner for filleting.

Har vanligvis kraftig pms, men er snill og normal mellom slagene. Nå har jeg pms *ganger* hundre.

Min mann får støyen. Men merker jeg irriterer meg over alt og alle.

[Anonym bruker]

Jeg er blitt helt håpløs! Har en del humørsvingninger, og er ganske klengete (hvis jeg ser det selv, må det være ganske mye).

 

Blir lett lei og grinete hvis jeg føler at han ikke gir meg nok oppmerksomhet, og av alle ting i hele verden, så er jeg blitt sjalu. Og ikke bare litt, neida! Jeg som ikke er sjalu til vanlig (han er verdens snilleste, skjønneste mann som aldri ville gjort meg noe vondt) er nå plutselig sjalu på alt og alle som tar oppmerksomheten hans bort fra meg. Er det mulig!?

 

Jeg blir så frustrert, for jeg ser selv så sprøtt det er. Men jeg klarer virkelig ikke å ta meg sammen..... Savner allerede å være "mitt gamle selv" og jeg er bare 13+3. Hvis det er sånn det skal være, så blir det jammen meg et langt svangerskap. *sukk*