Hva skal jeg gjøre??? Hjelp meg...

[trillelille]

Jeg og BF har vært frem og tilbake siden det ble slutt, for nesten ett år siden. Rett etter at det ble slutt sist gang traff jeg en annen. Flott gutt, ikke noe seriøst ennå, men har det fint sammen. BF ble vill og gal da han hørte jeg hadde truffet en. Kjempesint.

 

Mente jeg måtte forstå at vi måtte holde oss unna andre en stund, for å bli gode venner og bygge et godt forhold som venner og foreldre. Være litt sammen som en familie, selv om han og jeg ikke er kjærester. Og kanskje finne sammen igjen. Jeg har ikke lyst, det går jo aldri. Og hvis jeg går med på det kommer jeg bare til å falle for ham igjen, og få kjærlighetssorg når det ikke går.

 

Men han sier nå at enten bryter jeg med denne nye, så bruker vi tid på å bli venner, kan gjøre ting sammen alle tre, etc, eller så velger jeg bort vennskap og familiesamhold. Da samarbeider han, men ikke mer kontakt enn strengt nødvendig. Alle tre sees kun ved overlevering av minsten osv.

 

Han viser veldig tydelig hva jeg bør velge. Og gjør alt han kan for at jeg skal få dårlig samvittighet, sier at dersom jeg velger bort dette vennskapet for å være sammen med en annen kommer jeg til å angre resten av livet, osv.

 

Hva skal jeg gjøre? Hva ville dere ha gjort? Helt fortvilet jeg nå..

[murmelmamma]

barnefar bør faktisk ikke styre ditt liv. Han bør skjønne når slutt er slutt..og forholde seg til det! Du må jo få leve ditt liv. Masse lykke til i å velge det som er best for deg!

[Himmel og hav]

Hvordan tror du han vil oppføre seg hvis det er han som treffer ei ny jente? Kommer han til å være like fokusert på "vennskap og samhold" da tro?

 

Første innstinktet mitt tilsier at han ønsker å lage et regelsett som skal gjelde deg, men ikke nødvendigvis han selv. men han er faktisk ikke i en posisjon hvor han kan bestemme over deg i det hele tatt. Følelsesmessig utpressing, som er det han driver med, er barnslig og egoistisk.

 

Du bør fortelle han at du så absolutt ønsker at dere skal samarbeide godt, og ha et gjensidig, vennskaplig forhold, fordi dere har et barn sammen, men resten av livet ditt har han ikke noe med. Han får gjøre det som fungerer for han, som da tydeligvis er å holde seg unna andre osv, så gjør du det som passer for deg.

 

Det at du har møtt en annen, utelukker ikke at du kan være gode venner med barnefar. Hvis det blir trøblete mellom deg og barnefar nå, så er det HANS valg, ene og alene. Det bør du gjøre klinkende klart for han. Han prøver å få deg til å tro at det er du som tar det valget, men det er det ikke. Det er han som sier at han ikke vil være venner med deg hvis du ikke gjør som han vil - ubeskrivelig barnslig.

 

Så ikke bukk under for presset. Fortsett med å være hyggelig og grei, men strekk noen klare grenser for hva han skal få blande seg oppi.

 

Lykke til!

[trillelille]

Han prøver jo å styre meg.. Men samtidig så fortjener kanskje mini at vi har et godt forhold? At vi kan finne på ting sammen alle tre, at han får oppleve oss som en familie? merker jo at han er kjempefornøyd når han får være sammen med både mamman og pappan sin... Og det er jo dette bf sier at jeg gjør umulig.

 

jeg ser jo at han er veldig urimelig, men samtidig er det jo bare for noen mnd. så det er kanskje en liten pris å betale hvis jeg bryter med denne nye og følger bfs regler et par mnd, og vi da kan ha et godt forhold fremover? Uff, ser ikke klat lenger jeg. Det er så vanskelig. får så dårlig samvittighet, og vil absolutt ikke gjøre noe som kan skade mini...

[Himmel og hav]

Hvis det er et år siden dere gjorde det slutt, og han nå plutselig mener at dere skal holde dere unna andre osv..., tror du virkelig at han forandrer mening om et par mnd?

 

Han spiller bare på din dårlige samvittighet. Han trekker og drar i den for å styre deg, og du lar deg styre. Det er ikke ditt forhold til den nye som evt ødelegger for at du, barnefar og barnet skal gjøre ting sammen. Det er barnefar som ødelegger for det ved å si at han ikke vil hvis han ikke får bestemme.

 

Tenk tilbake til barneskolen, da hadde du sikkert klassevenninner som bare ville være med på leken hvis de fikk bestemme - dette er akkurat samme greia. Det er han som velger seg ut av fellesskapet, ikke du som skyver han ut, han bare pirker i din samvittighet for å få deg til å tro at det er din skyld.

 

Jeg tror du vil få det bedre med deg selv om du klarer å plassere litt ansvar der det hører hjemme. Sett deg ned for deg selv og skriv en liste over hva som er "ditt" og hva som er "hans". Han er selv ansvarlig for de valgene han tar, og du er ansvarlig for dine. Så hvis HAN velger at dere ikke skal være venner lenger, så er det HANS valg, og HANS ansvar.

 

Gutten din koser seg sikkert masse med både deg og pappaen der, men også dette er det HAN som velger bort. Og om det er det HAN vil, så kan ikke du gjøre noe med det. Skjønner?

 

Gjør det klart både for deg selv og han at du "dessverre" ikke kan gjøre noe med de valgene han tar.

 

Jeg hadde en ansatt en gang som stadig truet kollegaer med at hun skulle si opp, hvis ting ikke ble som hun ville. Hun møtte selvfølgelig masse "nei, uff, du må ikke slutte...". Jeg ble lei, så en dag da hun nok en gang truet med å si opp, så sa jeg bare " det er leit at du gjør det, men hvis det er ditt valg, og ditt ønske, så kan ikke jeg gjøre noe med det." Hun sluttet aldri, og hun sluttet å true med det, når hun skjønte at hun ikke kunne bruke det som utpressingsmiddel lenger.

 

 

 

[trillelille]

Takk for gode svar

Det er nesten et år.. Men vi har vært sammen i perioder i løpet av det året, så det blir riktigere å si at det er nesten ett år siden vi flyttet fra hverandre.

Jeg lar meg styre ja, det er helt sant. Han har en slags makt over meg føles det som, jeg kommer meg liksom aldri unna. På en måte så føles det som om vi er rette for hverandre, men samtidig har han gjort så mye dritt (utroskap +++), at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å bli sammen med ham igjen.

Men det er hans valg ja, sant det. Han legger det bare over på meg. Uff, møkkamann. At det skal være så vanskelig å komme seg videre her i livet