Han bare går!

[Anonym bruker]

I går kveld var jenta vår syk.Hun våkna opp å skreik noe voldsomt.Jeg hørte at hun var redd å løp inn.Hun gråt å sa hun hadde spydd ut senga.Samtidig var mannnen min rett utfor døren hennes som sto oppe.Han dreiv å kledde på seg jakken pga han skulle ut.Da jeg var på vei til bade for å hente en bøtte hun kunne kaste opp i ropte jeg inn i stua at han måtte ta babyen som hadde våkna av alt styret.Til min fortvilelse var han allerede gått!!!

 

 

 

Jeg ble så skuffa!;=( Hvordan hadde dere reagert?

 

Han sier selv at han ikke oppfatta situasjonen som vanlig!

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

Kommer an på hva han skulle, hvis det var noe han måtte rekke kan jeg på en måte fårstå det.

 

Hvis han bare skulle ut fordi han ville ut av huset hadde jeg ikke vært spesielt blid, og ringt han slik at han kunne komme hjem å hjelpe til!

[Anonym bruker]

ja, var det noe viktig han skulle?

for hvis han bare ville gå ut fordi det var stress hjemme hadde jeg blitt veldig sur. også hvis han hadde en avtale med en kamerat hvor han kunne ha blitt 40 min forsinket bare for å hjelpe deg til situasjonen var roet.

 

så det kommer litt ann på da.

[Anonym bruker]

Han skulle på fest...vanlig fest og var tidlig ute.

[Anonym bruker]

Han gikk ikke pga stresset hjemme.Problemet er at han ikke oppfatter ting.Var f.eks hos min far for litt siden.Pappa var utrolig sliten ut og sa me egne ord at livet er vanskelig for tiden.Stemningen var dyster og trist.Da vi kjørte fra han eller dem sa jeg at jeg synes det var utrolig trist å se pappa sånn.Hvordan sånn????Fikk ikke med meg det jeg.Har det vel bra de???Harregud er det mulig!Hvor er han tenker jeg.

[Anonym bruker]

Hadde han gått fordi han ikke gadd situasjonen, så hadde jeg blitt veldig sur.

 

Men når du tydeligvis vet hvordan han er så burde du vel ha lært deg å lee med det, eller vita hva som kommer til å skje. Da slipper du å bli så skuffet.

 

Unnskylder ikke han, men noen mennesker er bare lost.

[Anonym bruker]

Ja bare så drittlei av å måtte si ifra om at nå er situasjonen sånn og sånn kan du hjelpe meg.Skulle ønske at han kunne se det selv av og til.Til og med når jeg er dødsyk er det jeg som må se,oppfatte og tilrettelegge alt.Han legger ikke merke til en dritt lenger.

[Anonym bruker]

Mannen min er litt sånn,men ikke så ekstremt da. Men jeg sier alt ordrett ut hva han må gjøre. Kan av og til være irriterende for han, men han vet selv at det er "nødvendig" av og til. Han har sagt selv flere ganger at jeg må fortelle han hva han skal gjøre. Og det er slitsomt å være den som alltid må ha overblikk og "diktere" og delegere oppgaver. Føler meg som en masete kjerring, noe jeg da også er (har blitt, ufrivillig og han har jo bedt meg om å mase så..) men jeg liker det ikke!!

 

 

jeg skulle alltid ønske han så ting selv, og jeg slapp å fortelle han det opplagte. Men vi har vert samboere i snart 4 år, og det går seg til faktisk. Jeg har sluttet å bli "sjokkert" og super fortvilet når han ikke ser helt opplagte ting han burde tatt seg av.. for det som er klogisk for meg, er absolutt ikke logisk for han, og omvendt også faktisk. Han blir ikke like sjokkert over mine greier han heller, han har vert sjokket flere ganger over at jeg har vert sjokket over noe han mener ikke er noe å bli sjokket for (hehe, henger du med?)

 

dessuten er han et arbeidshjern, og han har stortsett alltid gjort det som trengs (om jeg har spurt han om det) uten å klage særlig. Nå er han flinkere til å ta initiativ til "arbeid" selv, og jeg merker jeg ikke trenger å mase like mye (og jeg gidder det ikke heller)

 

 

men hender selvsagt enda at vi står der med skjegget i postkassen og er forskrekket over kor forskjellig vi tenker, du vet, menn fra mars og kvinner fra venus