uff, jeg er så lei meg...

[duogjeg og vitre]

Samboeren min gjorde det slutt for 3-4 mnd siden(først en måned pause) etter 8 år sammen. Da hadde vi ei lita datter på 6 mnd. og han hadde visst mista kjærestefølelsene sine midt oppi denne babyfasen. Det skal sies at vi hadde prøvd å bli gravide en stund, så det tar også knekken på gløden.

Jeg mener vi har hatt et godt forhold, og ble sjokkert over at det var så ille. Han følte det manglet noe, men visste ikke hva. Ikke savnet han sexen heller, men visste ikke om han bare var blitt vant til at det var blitt mindre. Jeg hadde merket at det var noe galt, men hadde aldri trodd han skulle gjøre det slutt. Han er dårlig til å prate generelt, men føler meg nå sveket og lurt.

På en måte skjønner jeg at han ikke kan noe for at følelsene forsvinner og at han ikke har det bra, men har problemer med å godta at han ikke prøver mer for meg og dattera si. Men han er selv vokst opp i to hjem og hatt det bra slik.

 

Jeg har hatt en tøff tid bak meg med tanker, bekymringer, flytting, praktiske forhold, men følt at jeg har vært ovenpå en stund. Vet jo det kommer nedturer innimellom...

 

Og i dag har jeg virkelig dagen.

Dattera mi er snart 10 måneder, og jeg sliter med å levere henne fra meg og ikke ha henne hos meg hele tiden. Eksen min vil egentlig ha henne 50-50, men jeg grøsser bare ved tanken. Synes det er så synd på henne, at hun ikke skal få være hos begge foreldrene sine samtidig. Jeg er trygg på faren og hun takler det bra ennå. For tiden har vi ikke barnehage, så jeg har henne mest, men etterhvert blir det nok 60-40.

 

Samtidig så har jeg blitt så glad i hans familie, men føler det er jeg som er blitt utstøtt selv om de støtter meg og jeg har god kontakt med flere av dem. Selvfølgelig er det naturlig at kontakten blir annerledes, men er så vanskelig.

 

Tar gjerne eksen tilbake om han angrer, men da må han snakke for seg. Men med forutsetning at han angrer av eget initiativ, og at han er sikker på hva han vil. Er så glad i han, og klarer ikke slutte å tenke på om han kommer tilbake. Synes det er forferdelig vanskelig å miste en kjæreste og venn, tonen mellom oss er så annerledes. Samtidig så sint på han innimellom. Prøver å trøste meg med at uansett hva som skjer så er det vel riktig... Kommer han ikke tilbake er han ikke rett for meg og har nok kjærlighet til meg.

 

FOR DET FORTJENER JEG!

 

Men samtidig så føler jeg hele livet er klusset til. Føler det så urettferdig at dattera mi blir tatt fra meg når hun er så lita. Blir så redd for framtid og kun halvstilling som vernepleier i turnus, økonomi etc.Føler jeg har lyst til å date andre, men er redd for at han skal snu og jeg har involvert meg med andre. For jeg vil absolutt at dattera mi skal bo hos oss begge. Og dette river meg fra hverandre. Når jeg har henne, så er det så godt og har det ikke like vondt.

 

Andre med barn i samme alder... Hvilken samværsavvtaler har dere?

Andre med lik erfaring eller støttende ord.

Kunne trengt litt støtte nå):

[RockMama]

Hei!

 

Dette innlegget traff meg.

Men svaret mitt er nok ikke støttende - for jeg opplever akkurat det samme.

 

Vært sammen i 5 år vi da - og har en datter på tre.

Når du skriver:

"Jeg mener vi har hatt et godt forhold, og ble sjokkert over at det var så ille. Han følte det manglet noe, men visste ikke hva."

 

Slik var det hos oss også - jeg var herlig fornøyd jeg, men plutselig blir teppet trukket under beina mine, jeg finner ut at an har vært utro på en guttetur og fortsatt flørten i tre uker etter at han kommer hjem.

Sex-sms mens jeg sitter ved siden av han i sofaen etc.

 

Dette er også HELT likt hos oss:

"Jeg hadde merket at det var noe galt, men hadde aldri trodd han skulle gjøre det slutt. Han er dårlig til å prate generelt, men føler meg nå sveket og lurt.

På en måte skjønner jeg at han ikke kan noe for at følelsene forsvinner og at han ikke har det bra, men har problemer med å godta at han ikke prøver mer for meg og dattera si. Men han er selv vokst opp i to hjem og hatt det bra slik."

 

Så hva gjør vi nå, Du og jeg og Vitre?

 

Jeg beholder han gjerne jeg, om han angrer og forguder meg og endrer seg - og kan snakke og forklare hvordan ting skal bli bedre.

Jeg har ikke tenkt å kaste meg etter han (mer enn jeg har gjort med all griningen og sånt i det siste.)

Sexen har også vært fantastisk siden jeg fant det ut da, men vi har alltid hatt fantastisk sex.. Det blir i hvertfall kjipt å miste.

 

Jeg tenker tanker som at vi får det bedre alene, jeg og mini, og at det hadde vært deilig å ha sitt eget sted, sine egne ambisjoner i fokus, egen kjerne av venner og et date-liv - men samtidig er jeg redd for at dette er noe jeg nå MÅ innstille meg på å ville ha, nettopp fordi det er over mellom oss.

Eller at jeg bare kaster han ut for å straffe han, det vil jeg heller ikke.

Vet at jeg er attraktiv, smart og har en karriere foran meg, og som du sier - FORTJENER BEDRE.

 

Hvordan vet man hva man skal gjøre?

Har aldri stått i en sånn situasjon før.

Vet at hadde vi ikke hatt barn - hadde jeg gått MED EN GANG, men nå har vi nå en gang verdens skjønneste barn.

 

Kanskje noen andre svarer oss?

Lykke til til deg! ( og meg )

[Anonym bruker]

Forstår meg ikke på deg siste her. Du skriver du gråter og prøver på å få han tilbake.

 

Så sier du at hvis du ikke hadde hatt barn med han så hadde du gått på flekken...... Heh... For meg blir det til motsigende, for det som er best for deg er som regel også det beste for barnet. Så når du sier du hadde gått i fra han på flekken hvis det ikke var for barnet så er du jo ikke villig til å kjempe for forholdet, og virker jo heller ikke som du har følelser for han når du skriver noe slikt.

 

Har lest endel på forumet i det siste. Jeg er sjokkert over hvor mange menn som går i fra damene sine nå. Dette begynte etter jul og kan virke som dette er en trend for mennene. Enten så sier de at de har mistet følelsene for damene sine, eller så er dem utro. Så da spør jeg..... Hva faen rett og slett feiler de mannfolkene våre?? Irriterer meg så mye over at dem tar så lett på det og forlate oss. Hva er det vi gjør galt eller ikke gjør ? Jeg tror mye er med at vi glemmer ut og være kjærester med de, vi er nok for opphengt i barna våre. Men virker også som de ikke får nok sex og ikke spennende nok sex. Men jeg syns på dere begge 2. For som sagt så er dette tydeligvis en trend for menn nå, og det er jævlig for de ødelegger familier!!

[duogjeg og vitre]

Takk for gode svar (:

 

I mitt tilfelle og min X; så har jeg litt skyld i å bruke litt for mye tid på dattera mi og har nok glemt han litt opp i det hele. Men vi har snakket om det, og han har sagt at slik er det en periode. Sexlivet hadde vel også blitt så som så. Men jeg hadde trodd vi kunne tatt det igjen, og at forholdet hadde tålt det.

 

Det som jeg synes er så umodent, er at han ikke prater med meg om dette. Bare sagt at alt var bra. Så urettferdig og derfor jeg føler meg lurt. Hva annet er det han ikke har sagt? Problemet hans var at han hadde mista kjærestefølelsene... For min del høres det rart ut, så jeg er litt i tvil om det skal være så enkelt.

 

Men ja- mange par som går fra hverandre. Det å få barn er en omveltning i livet for begge, og for meg så skjønner jeg litt at han kan føle det som han gjør det---

 

...Men prøver å tenke at det er bedre han finner ut av det, for jeg ville ikke hatt han om han går og er usikker. Hvis han kommer tilbake (..og jeg vil ha han) så vil forhåpentligvis forholdet bli bedre, og hvis ikke, så er han ikke rett for meg. For jeg vil føle meg elsket, og det skal være ekte. Et forhold med kjærlighet, basert på respekt og tillitt.

 

Ja, veldig trist med at dattera mi ikke skal vokse opp med begge foreldrene sammen, men hadde jeg vært ulykkelig i forholdet hadde det heller ikke vært bra for dattera mi.

Dette ble sterke ord, ikke alltid jeg tenker slik - for jeg er mye lei meg om dagen, men man må tenke positivt så ofte man kan det!!

[Anonym bruker]

"Problemet hans var at han hadde mista kjærestefølelsene... For min del høres det rart ut, så jeg er litt i tvil om det skal være så enkelt."

 

Det er ikke så rart, som sagt så føler ofte menn seg glemt bort som du selv sier, og som du også sier:

"Sexlivet hadde vel også blitt så som så. Men jeg hadde trodd vi kunne tatt det igjen, og at forholdet hadde tålt det."

Menn trenger sex for å fungere, det er jo typisk menn. Så når man føler seg glemt bort, ikke får tid til å være kjærester og ikke et aktivt sexliv.... og han går og håper og håper på at det blir bedre men det gjør det ikke så er det naturlig at menn vil trekke seg unna og sier det som din mann sa, eller som mange andre sine menn gjør inkl. min er utro. Selvsagt er det ingen unnskyldning å være utro fordi de ikke får oppmerksomhet for oss... men det er nå slik.

 

Vi blir for oppslukt av barnet og den koselige hverdagslivet med barnet og glemmer våre kjære oppi det hele.

 

Og jeg skal være ærlig, så det virker det ofte kan være vår egen feil at dette forekommer.

 

Men jeg håper at dere begge får deres menn tilbake. Meg for min del er det tapt Min er blitt sammen med hun han var utro med, jeg var bitter, men nå ser jeg jo at jeg hadde glemt han og ikke satt pris nok på han mens jeg faktisk burde ha gjort det. Angrer så mye!

[duogjeg og vitre]

For min del, så var det vel jeg som maste om sex på slutten...følte han var fraværende.

Jeg er også av den oppfatning av at menn lett kan føle seg glemt, og forbinder nettopp kjærlighet med sex.

Men.. tror at hvis "kjærligheten" er der, så vil de ofte angre på at de gikk. Hvis ikke må det være andre forhold som virker inn.

Kommer jo helt an på om eller hvem de treffer på i etterkant. Kan jo møte noen man forelsker seg dypt i. Tror liksom ikke det skal være så enkelt å forelske seg på nytt, hvis det fortsatt er kjærlighet til eksen. Jeg tror mange menn som føler seg glemt, bryter ut av forholdet, men egentlig så er grunnen at de responderer ved å være litt småsint på partneren og tolker det som om kjærligheten er forsvunnet.

 

Jeg har også tenkt mange ganger at jeg skulle gjort sånn og sånn, så kanskje det hadde gått bra. Men vi er to i forholdet, og begge har ansvar for å ta initiativ til å bevare det og til å snakke om det som er vanskelig. Eksen min trodde ikke det skulle være slik at man måttejobbe med å holde glød i forholdet. men det er jo det man må.

[Anonym bruker]

Hehe ok, da kan det jo ikke ha vært sexen i ditt tilfelle.

Men som du sier, menn er rare, føler de at kjærligheten forsvinner fordi vi ikke gir de nok oppmerksomhet eller kjærlighet nei da assså, da må vi bare gjøre det slutt for da elsker man ikke hverandre mer hehe. Menn er sprøe og kort tenkte.

 

Nei jeg er enig med deg, det er ikke så lett å bare forelske seg i en annen sånn uten videre. Og man glemmer ikke den man er forelsket i heller så lett. Så jeg tror de tar altfor lett på det å bare gjøre det slutt og ferdig med det.

 

Håper det ordner seg for alle oss 3 her inne

[Anonym bruker]

Hos oss er det helt annerledes, vi fikk barn og jeg som mann gikk inn i en fødsel depresjon hvorav jeg kjeftet, smelte og kalte henne ting som ikke finnes i ordeboka.

 

Ble kasta ut og kjøpt ut og skjønner ikke nå hva jeg har gjort, jeg vil henne tilbake men hun vil ikke, moren hennes vil det beste for oss begge og vil at vi skal tilbake sammen.

 

Trenger noen råd, hva kan jeg gjøre, jeg møter ”svigermor” ofte og vi prater og hun prater min sak til henne.

 

Jeg har bestemt å få en tekstforfatter til å skrive en sang til henne og tape låten. Hvis det ikke går har jeg gitt henne en sang for evigheten

 

[Anonym bruker]

Til han med fødselsdepresjon:

 

Oi... Litt skeptisk til det med sangen, selv om det hørtes veldig romantisk ut da :-) Om det funker er en annen sak.

 

Fødselsdepresjon er helt grusomt uansett hvem som får det. Vil tro at hun ble veldig skremt av deg. Når en har født et barn er man nokså avhengige av at de folkene som er rundt er snille og støttende mennesker, mye som har skjedd og skjer med kroppen mtp hormoner, følelser, fysisk og psykisk. Sa da og ha en samboer, som skal være den største støtten, som snur helt på flisa oppleves nok som så dramatisk at det er vanskelig å sette ord på det (Jeg har selv opplevd det din x samboer har opplevd). Jeg kan skjønne at hun er fryktelig redd, skeptisk og skremt. Kanskje hun ikke greier å tilgi selv om det er en fødsels depresjon som du sier.

 

Har du skaffet deg hjelp? Har du fått konstantert en fødselsdepresjon?

 

Første bud før noe som helst annet er nok å skaffe deg hjelp. Og når du har fått deg hjelp og gått i terapi tenker jeg at det kanskje kan gjøre xen din litt tryggere.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

ja jeg går i terapi og det hjelper litt om litt, det er i alle tilfeller påvist depresjon. Det er så j...... å ha sviktet den man elsker og har forestilt seg at livet skulle deles sammen.

 

Jeg får den sangen laget til hennes bursdag 28 mai, jeg er så glad i henne at jeg unner henne det beste uansett hva som skjer.

 

 

[Anonym bruker]

Det er kjempe flott at du får hjelp for problemene dine. Vet hun dette?

Kan tenke meg at du (i tillegg til depresjonen) må ha det vondt over å ha sviktet din kjære. Kan som sagt være at hun ikke kan tilgi, klarer eller tør. Det kan jeg forstå. Men det som er bra når det skjer vonde ting, er at man kan lære av det (hvis man bare selv ønsker) :-)

 

Er jo kjempe fint at du vil kjempe for kjærligheten mellom dere, men håper du når et punkt hvor du skjønner at det ikke nytter lengere, når og hvis det bare er en som gjør det.

 

Kjærlighetssorg er noe av det værste man kan gå gjennom.

[Anonym bruker]

hun vet at jeg går i terapi ja, men tror ikke hun bryr seg eller at hun har nok med seg selv. Kjærlighetssorg med depresjon er helt forferdelig. Jeg må nok lukke den døren.

[Anonym bruker]

måtte bare dele dette med dere, hun blir med meg på terapi det er så godt for meg slik at jeg kan si unnskyld og psykologen kan forklare.