uff, jeg er så lei meg...

[duogjeg og vitre]

Samboeren min gjorde det slutt for 3-4 mnd siden(først en måned pause) etter 8 år sammen. Da hadde vi ei lita datter på 6 mnd. og han hadde visst mista kjærestefølelsene sine midt oppi denne babyfasen. Det skal sies at vi hadde prøvd å bli gravide en stund, så det tar også knekken på gløden.

Jeg mener vi har hatt et godt forhold, og ble sjokkert over at det var så ille. Han følte det manglet noe, men visste ikke hva. Ikke savnet han sexen heller, men visste ikke om han bare var blitt vant til at det var blitt mindre. Jeg hadde merket at det var noe galt, men hadde aldri trodd han skulle gjøre det slutt. Han er dårlig til å prate generelt, men føler meg nå sveket og lurt.

På en måte skjønner jeg at han ikke kan noe for at følelsene forsvinner og at han ikke har det bra, men har problemer med å godta at han ikke prøver mer for meg og dattera si. Men han er selv vokst opp i to hjem og hatt det bra slik.

 

Jeg har hatt en tøff tid bak meg med tanker, bekymringer, flytting, praktiske forhold, men følt at jeg har vært ovenpå en stund. Vet jo det kommer nedturer innimellom...

 

Og i dag har jeg virkelig dagen.

Dattera mi er snart 10 måneder, og jeg sliter med å levere henne fra meg og ikke ha henne hos meg hele tiden. Eksen min vil egentlig ha henne 50-50, men jeg grøsser bare ved tanken. Synes det er så synd på henne, at hun ikke skal få være hos begge foreldrene sine samtidig. Jeg er trygg på faren og hun takler det bra ennå. For tiden har vi ikke barnehage, så jeg har henne mest, men etterhvert blir det nok 60-40.

 

Samtidig så har jeg blitt så glad i hans familie, men føler det er jeg som er blitt utstøtt selv om de støtter meg og jeg har god kontakt med flere av dem. Selvfølgelig er det naturlig at kontakten blir annerledes, men er så vanskelig.

 

Tar gjerne eksen tilbake om han angrer, men da må han snakke for seg. Men med forutsetning at han angrer av eget initiativ, og at han er sikker på hva han vil. Er så glad i han, og klarer ikke slutte å tenke på om han kommer tilbake. Synes det er forferdelig vanskelig å miste en kjæreste og venn, tonen mellom oss er så annerledes. Samtidig så sint på han innimellom. Prøver å trøste meg med at uansett hva som skjer så er det vel riktig... Kommer han ikke tilbake er han ikke rett for meg og har nok kjærlighet til meg.

 

FOR DET FORTJENER JEG!

 

Men samtidig så føler jeg hele livet er klusset til. Føler det så urettferdig at dattera mi blir tatt fra meg når hun er så lita. Blir så redd for framtid og kun halvstilling som vernepleier i turnus, økonomi etc.Føler jeg har lyst til å date andre, men er redd for at han skal snu og jeg har involvert meg med andre. For jeg vil absolutt at dattera mi skal bo hos oss begge. Og dette river meg fra hverandre. Når jeg har henne, så er det så godt og har det ikke like vondt.

 

Andre med barn i samme alder... Hvilken samværsavvtaler har dere?

Andre med lik erfaring eller støttende ord.

Kunne trengt litt støtte nå):

[duogjeg og vitre]

glemte å skrive at vi ikke har fast ordning ennå, så av og til har han henne i 3-4 dager på rad - så det er tett opp mot 40/60 fordeling.

[Anonym bruker]

Jeg og eksmannen min hadde vert sammen i 10 år, gift, hus og barn...han mistet og følelsene for meg....jeg ville vi skulle jobbe for det...men han hadde i mellomtiden funnet seg en ny...så det var det...

Brukte lang tid på å sørge over å miste en hel familie...både at barnet vårt mistet et felles hjem...men og at jeg mistet eksen sin familie...10 år er jo lang tid....

 

Min eksmann er ikke så ivrig på samvær, men håper dere klarer ha et godt samarbeid...

Gi deg selv lov til å føle det er vondt...det er en stor sorg...

 

Selv hvor svart alt virker nå..så tro meg....det er et lys i tunnelen....

 

Gode tanker til deg.

[duogjeg og vitre]

takk for støtten... så mye bekymringerog tanker i hodet, samtidig med kjærlighetssorg.

Jeg håper også vi får til å samarbeide, men det får tiden vise.

Sikkert ikke lett når faren ikke er ivrig på samvær heller...

[neekap]

jeg går gjennom mye av det samme som deg. Ble alenemor for 2 måneder siden og har ei jente på nå 9 mnd. Eksen har mistet følelsene for meg, sier han.. Ikke så mye jeg kan gjøre med det, men det er jo vondt da han ikke er interessert i å prøve terapi el.l. Er nå igang med flytting til ny leilighet som jeg har kjøpt til meg og snuppa, skal bli litt deilig å starte på ny.. Eksen går inn for 50/50, men dette kommer jeg ikke til å godta på lenge, kanskje aldri - vi får se. Pr idag har han henne tirsdag og torsdag etm, samt en hel lørdag ene helgen og hel søndag andre helgen.. Ingen overnatting før hun er ett år, da skal han ha henne annenhver lørdag til søndag, samt 1 ettermiddag i uken. Det er så vondt at det er noen andre som skal bestemme hvor mye du selv skal få være med ditt eget barn.. Er også utrolig trist at veslejenta ikke skal få oppleve å vokse opp med en mor og far som er sammen.. Men på den annen side så har hun jo aldri opplevd dette og vet ikke om noe annet, tror det er verre for f.eks 3-åringer..

Jeg personlig har det bra med meg selv, jeg føler ikke lenger noe for eksen, så jeg har vel innsett at følelsene for han ikke var slik som de burde vært på en god stund, men trist er det likevel..

 

Det kommer nok til ordne seg bra for oss, duogjegogvitre.. Vi kommer begge til å finne oss en flott mann som virkelig har lyst til å tilbringe livet sammen med oss :-)

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Er oppe i det samme som dere. Vi flyttet fra hverandre for noen mnd siden. Han har også mistet endel av følelsene for meg. Har vært sammen i 7 år og har en på 4 år og en som blir 1 år nå. Jeg har hovedomsorgen for begge barna. Meningen er at han skal ha de da annen hver helg og en dag i uka. Vi er enige om at begge barna skal bare ha ett hjem. Synes de er for små til å bo to steder. De anbefaler ikke det for barn under 3 år. Han synes det er litt for lite. Så da har jeg sagt at han kan ta med seg barna litt på kveldene, men at de sover hos meg. Foreløpig er de bare hos meg fordi han ikke har fått flyttet ordentlig enda. For han vil gjerne at det skal bli bra mellom oss også. Så han er å spiser middag med oss og er med å legger ungene. Reiser etter det. Har ligget over når ungene har vært syke. Det er tøft til tider, men vet jo at ting går over etterhvert.

[duogjeg og vitre]

Godt å høre andres versjon...

 

Akkurat nå så klarer jeg ikke helt å se at ting vil ordne seg, selv om jeg prøver hardt. Har den siste tiden slitt med litt depresjon/angst/konsentrasjonsvansker og fått medisin for det. Men som jeg har trodd, har mye av disse plagene utspring i syklusen min. Og har nå mensen og fått tunge tanker tilbake. Blæh..

 

Innimellom kommer det noen glimt om at "dettte skal jeg klare" og at jeg nok finner en ny å være glad i. Men det er dette med å være selvstendig også. Vanskelig med turnusjobbing, ndg barnepass og ekstrajobbing.

 

Er så redd for at barnefaren og jeg skal bli uvenner og havne i retten. Synes absolutt ikke det er noe alternativ, da man bør finne ut av dette i samarbeid. Prøver å tenke at det er mange barn som har to hjem med foreldre som er glade i henne, selv om jeg får så vondt av dattera mi.

For det er ufattelig vondt å ikke ha henne hos meg hele tiden, men skjønner jo far også liksom... Blir på en måte å begynne på nytt hver gang hun kommer tilbake. Og bare tanken på at dette skal foregå leeenge....

 

...og det er samtidig så vondt å bli forlatt, spesielt etter å ha fått barn. Det skal liksom ikke være sånn.

 

Kom det overraskende på dere også?

[Mizty82]

Jeg sliter mye med angst og deprisjoner og etter at jeg fikk lillegutt så har jeg fått sosialangst å noe som ikke er mye morro... Jeg har psykolog annen hver uke, noe jeg har hatt i snart 3 år etter at jeg fikk en skikkelig psykisk knekk. Biter tenna sammen noe som er langt ifra lett, men må gjøre det for lillegutt sin skyld og jeg er livredd for at BF plutselig en dag skal dra meg for retten ang samvær og dra inn dette og få medhold på en eller annen måte... Det er vel min aller største frykt så derfor viser jeg ikke noe om hvordan jeg har det når det er folk i nærheten, men det blir mange tårere og tanker når lillegutt har lagt seg for kvelden...

 

Jeg trudde jeg var den eneste som hadde det sånn. Å være deprimert føles ut som et skikkelig nederlag og av og til så føler jeg meg som en skikkelig dårlig mor.

Det er egentlig så mye mer som jeg kunne sagt her, men vil ikke legge ut alt her... Syns det er veldig flaut og føle det på denne måten :S