Min mann har vært utro... fikk vite det på bursdagen min...

[4skatter]

Verdens beste bursdagsgave... i går hadde vi bursdagsfeiring, og etter at gjestene var gått snakket vi om mannen til en venninne som har vært utro... Og hvor fælt det var... Og temaet ble varmere og varmere, og etter mye om og men, fikk jeg bekreftet det jeg hadde mistenkt lenge... Han var utro mot meg 2 uker før jeg fikk vårt første barn, for 5 år siden, dette varte en stund, og på den tiden, den dagen, lå jeg på sykehuset med svangerskapsforgiftning... Jeg er helt oppgitt, ble nesten gal i går, hadde lyst til å knuse ting, skrike, ble helt ute av meg... Han sier at jeg ikke skal ta det så tungt, for det skjedde for 5 år siden, men jeg føler meg j¤%& sviktet for det, og syntes at han kunne ha sagt sannheten der og da, jeg konfronterte han med det fordi jeg hadde lest noen sms som klikket inn kl 3 om natten, og det sto, jeg elsker deg... Og da leste jeg sendte meldinger og der hadde han skrevet, skulle ønske du var her med meg... jeg elsker deg... Vi gikk gjennom en krise da, men han lovet og holdt fast ved at det bare var en sms flørt... og jeg trodde på han. Jeg skjønner meg ikke selv engang, hvordan kunne jeg gå på den!! To barn til er kommet, diger enebolig, store biler, masse gjeld til sammen... Føler at jeg hater han i dag, føler meg lurt, brukt, som søppel... Og vet ikke hva jeg skal gjøre... Kan man glemme noe sånt? Har funnet ut at han har løyet for meg mange andre ganger også... Kan jeg noensinne stole på han igjen?? Eller blir jeg alenemor... Hater drittmannfolk, som gjør sånt... men trodde ikke at dette kunne skje meg...

Vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt... Kanskje bare skrike det ut, få utløp for sinnet mitt... er bare så trist og lei meg...

[Hormonbomba ;)]

Det kan aldri unnskyldes, men det kan tilgis selvom man ikke glemmer. Det avhenger av dere som personer, hav dere har sammen, hvor sterk dere er. Søk hjelp,prat ut! Så finner dere nok ut hva som er best for dere! ..............det er alltid to sider i en sak. Og ja, jeg snakker av erfaring!

Lykke til

[Gjest]

uff, vet ikke hva jeg skal si.. må være noe av det verste en kan oppleve..

men side det er 5 år siden.. og dere har fått to barn sammen.. så må det iallefall kanskje prøve å bearbeides.. Er det verdt å drite i alt pga en feil for 5 år siden? Men kan du stole på han? Har dere det bra nå?

For han har ikke vært utro noe mer etter det ? Vet ikke hvordan jeg hadde reagert selv.. utrolig vanskelig å sette seg inn i..

*varm klem* og gratulerer med dagen på etterskudd da.

 

 

[Nattinatta]

ja dte er sant, det glemmes iallefall aldri...

og om dere kan klare dere, kommer ann på dere to..

Endte han foroldet med henne etter en liten stund? har han gjort noe liknende de siste årene også?

 

Lykke til.

Dette må være vanskelig, men tro på deg selv... Og kjenn etter hva du virkelig vil.

[meg & to små vampyrer]

Uff, all medfølelse til deg.

 

Jeg syns dette høres vanskelig ut. På den ene siden er det mange år siden (hvertfall som vi vet) og dere har tre barn sammen osv.

 

Men på den andre siden har han holdt dette skjult for deg i 5 år. Det er lenge. Jeg syns det er et kjempestort tillitsbrudd og vet ikke om jeg hadde klart stole på noen som var utro og så skjulte det så lenge etterpå.

 

Men spørsmålet er jo: kan du stole på ham igjen? Og hva skal evt til for at du skal gjøre det? Ønsker du å fortsette å være gift med ham i det hele tatt?

[4skatter]

Takk for svar og støtte... Ja det verste er vel at han holdt det skjult i 5 år... og ikke bekreftet mistanken min der og da... hvorfor gjorde han det ikke slutt da, og lot meg gå videre med livet mitt?? Han har vært ok resten av tiden, men det har alltid vært småting, som jeg nå kan begynne å spørre meg om, har han vært utro igjen? Jeg har alltid sagt at en gang utro, lett å gjøre igjen! Spesielt hvis han klarte å skjule det så lenge for meg... Og min lave selvtillit... Jeg kunne ha gjort det samme for 5 år siden som jeg gjorde i går, satte han ned og spurte han ut, og han fikk ikke lov til å røre på seg til han fortalte sannheten... Dette varte visst i nesten 3 mnd...

Jeg skal ta kontakt med familievernkontoret i morgen, for å be om separasjon, og vi blir sikkert kalt inn til mekling, der får vi se om vi klarer oss ut av dette... Jeg har ikke lyst til å være alene med 3 små, mange forandringer, men han bøyer ikke hodet, istedetfor å være snill og god mot meg, når jeg føler meg som dritt, er han bare agressiv, og sier nærmest at alt er min skyld...

Har så mye sinne i meg akkurat nå, klarer ikke å fungere ordentlig... Har lyst til å kverke han med andre ord... Og går og gråter alene... Synes skikkelig synd på meg nå... Hater å føle meg slik...

Jeg som aldri skulle tilgi utroskap... alltid sterk i mine ord, og nå står jeg foran den situasjonen... Bare tanken på at han har vært sammen med en annen samtidig som meg... Jeg blir kvalm... At han mange ganger har sittet og tenkt på en annen, mens han har vært med meg... Uff... hjelp meg...

[Nattinatta]

Ja jeg tror du gjør rett i å kontakte familievernkontoret! da får dere snakket med noen utenforstående!

Nei, jeg fikk veldig vondt av deg nå... dette er ikke moro..

Det er ikke noe galt å gråte og få ut frustrasjon og sinne.. du trenger det!

Synes jo det er ganske dårlig av han og reagere aggresivt mot deg, og ikkevære ydmyk etter dette... hjelper vel kanskje ikke på akkurat..

Sender mange tanker til deg...

[Gjest]

skjønner at dette er forferdelig for deg! men man KAN gjøre feil. Og dersom dette er en fin type har han lært av sine feil. Ikke at det er noe unnskyldning, men KANSKJE dere ikke hadde det så bra rett før du skulle nedkomme? Kanskje HAN var redd, følte nå at han ble veldig forpliktet til noe, mistet friheten sin. Understreker; jeg unnskylder han ikke, men prøver å finne logiske forklaringer på ekkel oppførsel. kanskje du var veldig opptatt av magen din, han følte seg sidesatt..Kan være mye det ikke engang er menigen at vi skal forstå.. Klarer du å tenke at vi ikke trenger å forstå alt? Hvis du vet at det motsatte betyr at tre barn ikke får vokse opp emd mammaen og pappaen sin? At du annenhver jul, påske, nyttår vet at barna dine ikke skal være sammen emd deg? At du må forholde deg til at barna dine etterhvert får en stemor, som gjør ting du normalt skulle gjort med ungene dine? Du må tenke godt gjennom alt. Antagelig har mannen din vokst en del på disse fem årene. Han har gjort noe ufattelig stygt mot deg, han har krenket deg på det groveste, misbrukt din tillit. Men kanskje du kan få noen dager nå der du kan rase, skjelle og smelle - før du legger dette bak deg - at du klarer å være så storsinet - for familiens sin skyld?

 

Uansett, mase lykke til