Kan noen hjelpe meg? Ang. innviklet forhold med BF.

[Anonym bruker]

Jeg er helt desperat om dagen.

Klarer ikke se klart i det hele tatt.

BF har fått seg dame og her sitter jeg med sønnen vår på 9 mnd.

Vi har ikke vert sammen siden jeg ble gravid, da jeg fikk valget mellom han og barnet.

Han har ikke vert helt til å stole på når det kommer til samværsordninga vi har.

På grunn av jobb er han bare hjemme i helgene. Da er han jo selvsagt bare med sin nye kjæreste. Dette går også ut over samvær, da han skipper samvær for å være med henne.

Jeg er så sjalu at jeg holder på å dø.

Det var vi tre som skulle vert en familie. Men han prioriterer andre ting fremfor oss.

Jeg synst dette er uutholdelig. Jeg orker ikke mer.

Det har nå gått så lang tid, jeg har prøvd å fortelle han hvor vondt jeg har det, men han lukker bare igjen ørene.

Jeg vet jo at han bryr seg om sønnen sin, men gjør ikke noe for å vise dette eller ta ansvar.

Vi har avtale at han skal komme hvær 14 dag. Da skal han komme om morgenen og være til barnet har lagt seg, slik at han får ta kveldsstellet og komme litt nermere sønnen vår. Jeg synst ikke dette er nok samvær, og kommer ikke til å sende med meg barnet på en stund da han har gjort flere ting som viser at han ikke er til å stole på.

Når han kommer de dagene vi avtalt, så kommer han ofte flere timer for sent. Sist gang ventet jeg i flere timer fordi han hadde forsovet seg.

Når han kommer hit legger han seg til å sove.

Jeg er forferdelig glad i denne "mannen"! men jeg orker ikke mer.

Det har nå gått så langt at jeg har begynt å tenke på å gjøre slutt på alt.

Er så ubeskrivelig trist og lei.

Møter aldri noe forståelse i det hele tatt og hjelp kan jeg bare drømme om å få.

Her før helgen spurte jeg om han kunne komme. Jada, han skulle komme. Hva skjer? Joda, han kunne ikke komme.

Jeg skulle sånn ønske jeg bare kunne slippet å hatt han her, for dette tar sakte men sikkert livet av meg.

At han ikke skal få treffe sønnen sin er jo ikke det jeg vil, men for at jeg skal bli i stand til å fungere som ett normalt menneske så kan jeg ikke ha han i livet mitt.

Det er nå 1,5 år siden det ble slutt mellom oss, og jeg har ikke kommet av flekken.

Han bor 1,5 time unna og av ymse grunner sender jeg ikke med barnet i bil med faren.

 

Går til spykolog, men jeg klarer ikke opne meg helt opp for henne. Jeg skammer meg sånn over tankene og følelsene mine. Jeg har jo bare lyst å være normal.

Tenke klart og ta godt vare på sønnen min.

Sønnen min har det bra, men sånn som ting er nå klarer jeg ikke ta vare på meg selv.

Får ikke i meg mat, gidder ikke rydde eller dusje. Jeg er så langt nedi dritten som det bare går ann og komme.

Jeg ser heller ingen veit ut av dette. Alt er bare mørkt og trist..

Skulle sånn ønske noen forsto. At noen kunne sett at jeg trenger hjelp å det fort.

Men jeg har jo ingen å snakke med om dette siden jeg skammer meg så fælt.

Jeg sender stygge meldinger til BF som jeg vet kan bli brukt mot meg i en barnefordelingssak, men dette gjør jeg i ren desperasjon slik at han skal se at jeg trenger hjelp.

Jeg føler meg så fanget i eget hjem og kommer meg ingen vei.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg er jo en fare for meg selv!

[Anonym bruker]

Kan noen være så snill å legge ut på skravle for meg? ønsker så inderlig mange svar.

La det ut på anonymforum, men fikk bare to svar.

[Gjest]

La det ut jeg.

 

Håper du greier å åpne deg for psykologen slik at du får bearbeidet dine følelser og får et lettere liv:)

[Anonym bruker]

Hei. Vet ikke om det hjelper eller har noe å si, men jeg vokste opp slik at pappan min fikk seg dame og ikke kunne hente/ta vare på meg og søstra vår pga mye tull. Vil bare si at det til syvende og sist er kun deg og sønnen din, ta deg sammen og se hva det er du har! Ikke se på hva du ikke har. Hvis mamma hadde latt seg knekke av drittsekkpappan min, hvor hadde jeg ville vært i dag? Heldigvis manna mamma seg opp og tok vare på oss på skikkelig vis. Råder deg til det samme, for hvordan vil det bli dersom det blir sak av alt dette og sønnen din blir hos pappan på fulltid? Du sitter der HELT alene. Du er ikke kun en fare for deg selv men også sønnen din som ser alt dette. Ingen kjenner mamman sin så godt som barna, tenk på det!

[Anonym bruker]

Først og fremst, bf reagerer ikke på meldingene du sender, så slutt med det umiddelbart!

 

Hvor er din bestevenninne/bestevenn? Er vedkommende på noen måte involvert i dette? Hvis ikke er det kanskje på tide å slippe vedkommende inn slik at du får den støtten en venn kan gi og ikke minst rådene:)

 

Når det kommer til psykologen, hvorfor skamme seg? For å sette det litt i perspektiv for deg; psykologer behandler mennesker med tvangstanker, selvmordstanker, kriminelle, gamle tanter, unge menn, ja alt og alle med sine forskjellige problemer. Tror du virkelig vedkommende ville dømme deg for at du har tanker som du trenger hjelp med når det er jobben hun/han har valgt å gjøre? Siden du allerede har begynt å opparbeide et forhold kan du jo åpne for en samtale om dette med å si at du ikke har vært helt sannferdig, og har ting du har enormt vanskelig for å prate om, fordi du skammer deg. Babysteps! Så kommer det:)

 

Så over til denne gjøken du er glad i da.

Det finnes få ting som er så hensynsløst som å si til en blivende mor, midt i et svangerskap at du må velge mellom ham og barnet. Allerede der ringer det noen bjeller om at han nok er veldig umoden eller rett og slett en drittsekk.

Når han i tillegg bare blåser i avtaler om samvær er det på tide med en forandring. Ta gjerne med deg familievernkontoret på dette, men nå må du forandre ting. Og for barnets skyld tror jeg en fast dag per uke er tingen, gjerne lørdag eller søndag siden det jo er helgen han har fri.

For å hjelpe på oppmøtet bør dere møtes et eller annet sted som IKKE er hjemme hos noen av dere, evt at du leverer barnet hjemme hos ham i en periode. Ved å feks møtes på en bensinstasjon etc vil han "tvinges" til å være mer pålitelig i oppmøtet. Da skal de to, far og sønn tilbringe dagen sammen, uten deg. Det er nok med fedre som strir med alenetiden med barnet når de er i gode forhold, så det er vel ikke akkurat enklere om man ikke lenger er sammen!

 

 

Det er noen tips på veien, ønsker deg lykke til og god bedring, det er fryktelig vondt å være deprimert

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar.

 

Mine beste venner vet ikke hvordan jeg har det. Føler ikke det er noen jeg kan bry dette med, da jeg har valgt det selv.

 

Jeg har sagt til han at jeg ville vi skulle ta en tur til familievernkontoret. Da sa han at alt skulle bli så mye bedre bla bla bla...

Han er kun hjemme i helgene, og jeg kan si med 100% sikkerhet at det aldri hadde fungert.

Når han ikke klarer møte opp 2 ganger i mnd, hvordan kan han da klare å møte 4 dager i mnd?

Sønnen min er fremdeles for liten til å være borte fra meg. Noen mener kanskje noe helt annet, men jeg er ikke klar for å levere han fra meg.

Siden jeg ikke har fått noe støtte verken før eller etter sønnen vår kom, så er jeg ikke interessert i å levere han fra meg til en jeg ikke stoler på i det hele tatt.

Dette er også en av tingene som gjør dette så vanskelig.

 

Jeg sitter her å angrer på at jeg fikk gutten.

Klarer ikke glede meg over de dagene jeg har med han, og synst det er forferdelig urettferdig ovenfor sønnen min.

Han fortjener langt bedre!

Av og til lurer jeg på om han hadde hatt det bedre hos noen andre.

Om jeg rett og slett bare skulle gitt opp hele gutten, for dette fungerer ikke lengre.

Å tanken på at den det stakkars barnet kom til verden uten å være ønsket, den er helt jævlig!

 

hi

[duogjeg og vitre]

Hei, er i noenlunde samme situasjon som deg. Du må bare sende meg post om du vil (:

[Anonym bruker]

Du må droppe denne varianten av samvær. Det kan virke som om det handler om mer enn at du ikke vil sende sønnen din til ham. Jeg tror dette er måten også du kan få treffe ham på, tid du kan "leke" kjernefamilie. Det er dette som tar knekken på deg. Jeg har vært i tilsvarende situasjon, dvs at barnefar ville være sammen med meg. jeg måtte til slutt bli kjempestreng og forlangte at alle levering/henting av barnet måtte foregå via barnehagen.

 

Skjønner fortvilelsen din, men du må ta deg sammen og for det første slutte å sende slike meldinger. Det hjelper overhodet ikke saken din. Og dersom dette samværet går såpass hart innpå deg, så får du heller droppe det til du synes gutten er stor nok til å dra på overnattingsbesøk til faren din.