Ny her... må bare lufte litt tanker...

[sweetscarlett]

Hei,

 

jeg er en jente på 23 år. Har drøye ett år igjen av studiene. Samboer er 25 år og i utgangspunktet ferdig med studiene, men skal ta master fra neste høst av og kun jobbe 50% ved siden av...

 

Vi gifter oss til sommeren, har kjøpt leilighet, vært sammen i snart 6 år... Vi har ikke bil da, og kommer så klart ikke ha verdens beste råd hvis vi får barn nå, men som mamma sier, i dag kan ting bli litt for planlagt også... Jeg har lyst å prøve til høsten, da blir jeg akkurat ferdig med masteren før babyen kommer, hvis alt klaffer... I såfall melder jeg meg opp på nytt studium så jeg ikke står uten noen inntekt når barnet kommer... har foreslått for samboer å prøve fra september-november, og vente til jeg er ferdig utdannet og jobbet en liten stund hvis ikke det klaffer... Men han vil vente minst to år...

 

Han skylder på studiene sine, men jeg tror det vil gå helt fint, så lenge vi er disiplinerte... Vi har allerede reist mye, jeg er ferdig med festing... og livet slutter jo ikke fordi man får barn... samboer går fortsatt ut nesten hver helg, tror det er litt fordi ingen av kompisene hans er i nærheten av å ha et så seriøst forhold som vi har... jeg stoler på han og han kommer tidlig hjem, men sier han ikke er klar for å gi slipp enda...

 

Jeg har hatt lyst på barn siden jeg var 16, og de 3 siste årene har vi snakket om det nesten hver dag... det er noe av det som er så rart, han er med å snakke om det, forteller om søte babyer han har sett på bussen, at han hilste på nabojenten på halvannet år, han er med å sitte barnevakt, vi har snakket om hva barna våre skal hete, oppdragelse, av og til legger han seg til og med med øret på magen min og spør om det er baby der...

 

Hvorfor holder han på sånn? Jeg blir gal snart... har bedt han slutte med det hvis han ikke mener det, men han fortsetter... jeg sluttet på pillen før jul, litt fordi jeg ikke husket å fornye resepten før det ble for sent, litt fordi jeg er lei av å gå på hormoner etter så mange år.. vi bruker kondom, men i det siste har vi holdt på nesten til han har kommet før vi har tatt på kondomet... Han vil jeg skal begynne på pillen igjen, men han sier selv jeg er i bedre humør, og jeg er redd jeg skal legge på meg igjen (la på meg 6-7 kg sist), og vet ikke om jeg vil tulle mer med syklusen når det uansett blir for en ganske tidsbegrenset periode....

 

Lurer på om jeg får han til å ombestemme seg til september... vet ikke egentlig engang hvor jeg vil med dette innlegget, bare greit å få ut litt tanker...

 

Vet det på en måte er rasjonelt å tenke at vi begge bør være i fast jobb, og at vi begge er unge... hvis jeg hadde vært sammen med kjæresten i 1 år hadde jeg nok ikke hatt så bråhast, men det at vi har vært sammen så lenge gjør at jeg føler jeg har ventet nok allerede...

 

Det som er litt morsomt er at det siste året har både foreldre og venner begynt å spørre også, om ikke det blir barn snart... tror det er litt fordi vi skal gifte oss... spesielt svigers har vært tussete etter et nært vennepar av de ble besteforeldre... greit å vite at vi har barnevakt i allefall

 

Både mine og hans foreldre (eller i allefall moren hans) var forholdsvis unge (23 og 25) da de fikk barn, jeg har også lyst at vi skal være unge foreldre...

 

Så i den andre tråden at det er en del som også er enda yngre enn meg som er i samme situasjon... føler på en måte det er litt "feigt" å slutte på pillen, men jeg er som sagt veldig lei hormonene, og han er jo fullt klar over det... han har også sagt at han innerst inne kommer til å bli veldig glad om jeg blir gravid nå... Så føler liksom ikke jeg skjønner tankegangen hans helt, men tror han synes det er skummelt å være førstemann ut i nær vennekrets, jeg har en venninne med barn... men hvis vi skal vente på hans kompiser må vi nok vente lenge, de fleste er singel og trives med det...

 

Huff, dette ble veldig langt og sikkert bare rot for dere andre