Hvor mye skal man tåle??

[Anonym bruker]

av dårlig oppførsel

av ydmykende fyllesituasjoner

av sinne og surving

av dårlige egenskaper

??

huff er midt inne i en krise med sambo

har null følelser for han nå etter for mange situasjoner etc

jeg er nok kravstor, men det er vel lov?

 

hva har dere funnet dere i av div?

noen med menn med veldig temperament? nesten på grensen til 'trass'?

noen som rett og slett ikke har tålt trynet på samboeren, men kommet seg gjennom krisa?

 

trenger litt oppbakking

 

 

 

 

 

 

[Clue]

 

Jeg tåler ikke noe av det du nevnte ovenfor jeg da.

Ok, det kan gå en gang i blant, men er dette det vanlige, hadde ikke jeg blitt lenge.

 

Du er verdt mer enn som så!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!

jeg synes det er litt dumt å si "du fortjener bedre..." Jo, det kan være det, men livet er ikke alltid så lett, iallefall ikke med et/fler barn i bildet.

 

Ikke la andre innlegg provosere deg. Det ser enkelt ut å stikke fra utsiden om man har det fint selv...

 

Jeg er i samme situasjon, -fyllesituasjonene da. Mannen min er ofte truende sinna, hadde jeg klappa til han, hadde han garantert klappet tilbake... På grensa til trass.. Der må jeg le (på innsiden gråte), for min del er det denne surmulingen over små små ting som irriterer han. Type; vil ikke prate med meg på lang stund, nesten straffer meg psykisk, og det værste; håning. Å ikke tåle trynet hans er heelt vanlig her i heimen. Det blir slik når alle små ting samler seg og renner over.

 

her er psykolog eller rådgivning helt uaktuelt for hans del.

Latskap, sofaslitingen, mangel på kommunikasjon (prater til en vekk som ikke takler kritikk)...osv. Det er så vondt, og jeg har måttet ta noen vurderingsrunder med meg selv. Jeg venter på å komme meg gjennom, men det går i ca... ja. 2 dager maks, så er det på'n igjen. Det er uuutrolig vanskelig å ta seg selv i armen og gå. Hele visjonen man har hatt hele livet om å ha et godt ekteskap, barn, hus, bil.... Man gjør og tillater seg å tåle det meste for å ikke havne som alene/delt mor, levere ungen annenhver uke, dele opp eiendeler, sitte igjen alene, legge seg ensom hver kveld... og for min del; skammen... Familien, vennene. Å måtte forklare, få sympati, spørsmål. hele den situasjonen. men som alle andre. en dag er det nok. sant? hvor mange minutter skal man sitte alene med tårene sine i dusjen....?

[Anonym bruker]

mm...det er liksom det med familien og vennner etcsom nesten er verst

og så den lille som blir kasteball...

uff uff uff

 

kommer du til å holde ut anonym 21:18??

 

 

 

 

HI

[Clue]

 

Det er aldri enkelt å bryte ut av et forhold, og spesielt ikke med barn. Men hvos mye skal en tåle? Hvor lite egenverdi har en når en krever av seg selv at en skal tåle det du beskriver?

Hvilken oppfatning får barna deres av hvordan et forhold skal fungere? Er du, som tåler mer enn du skal, en god rollemodell?

Hadde du syntes det var greit at datteren din skulle tåle det samme i sitt forhold, hvis hun hadde barn?

 

Det er selvfølgelig bra om barna kan vokse opp i et hjem med begge foreldrene. Men ikke hvis forholdet er dysfunskjonelt. Da får de et veldig dårlig bilde at hvordan et forhold skal være.

 

Som sagt, dere er verdt mer enn som så, begynn å sett pris på dere selv. Det kan dere ikke så lenge dere er i et sånt forhold, for dere blir holdt nede.

 

Det er ingen skam å gå når det er sånn, det er mer skam å bli og utsette seg for dette over tid.