Dere som er sykmeldte fra jobb...

[Bakken+Ellapiaogtwinsa]

Hva sier dere til familien? Har dere sagt at dere er gravide?

Har lliksom ikke lyst til å si noe enda, men det spør jo...synes det er vanskelig å lyve også.

Jeg er sykmeldt en mnd. nå pga. kvalme. Er 5+4 ca.

 

[Scopo]

Jeg sa i fra både på jobb og til familien. Det var egentlig en lettelse, for dermed viste de det og de har hjulpet oss mye. Både med husarbeid og pass av jenta vi har fra før. Det ble mye lettere å spørre om jenta vår kunne ligge over/*være noen timer. Om vi ikke hadde sagt noe, så hadde de skjønt det alikevel tror jeg, for jeg har vært så dårlig at jeg ikke har klart å handle, levere på barnehagen, se tv eller leke med jenta. Jeg har vært nødt til å takke nei til invitasjone og alt av sosialt hygge.

 

Grunnen til at man ofte vil vente med å fortelle er jo at man er redd for å miste, men har man fortalt det, blir det letter for andre å forstå det om man er trist etter å ha mistet også. Synes no jeg da.

 

Du får tenke på det, og lykke til med svangerskapet. Kvalmen går over etterhvert, om det er en trørst...!

[Bakken+Ellapiaogtwinsa]

De på jobb måtte jeg si det til. Grunnen til at jeg er usikker, er fordi da jeg var gravid med 2åringen vår fikk alle vite det så tidlig, og da ble svangerskapet så langt liksom, viss dere skjønner.

Men men det er nok best som du sier, å bare si det til dem, vi synes jo det er delig med barnevakt i ny og ne...

[snuffe]

Later som ingenting. Familien bor på andre kanten av landet, så de aner ikke om jeg er på jobb eller ikke med mindre jeg sier fra.

 

Samme går i stor grunn for venner og slikt. De vet at jeg har vært litt sykmeldt, men ikke hvor lenge og for hva.

 

Til kolleger har jeg bare sagt "syk," mens sjefen vet at jeg er gravid.

[Bakken+Ellapiaogtwinsa]

Jeg er frisør, og i går spurte svigermor om heg hadde ledig time før helgen, heldigvis er heg kjempeforkjøla, og sa jeg er hjemme pga. det, men mamma spør skal du på jobb nå? var du på jobb idag? kan jo ikke si ja heller liksom...sjefen skulle si at jeg har betennelse i nakken om noen spurte, har vært plaget med det før. Men mannen min synes ikke vi skla lyve til foreldrene våre, han skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan si det...

ikke lett dette.

Får besøk av to venninner i dag, jeg har bursdag, hun ene spurte om hvilken vin jeg likte, he he, liker heldigvis ikke vin da...men ikke lett å ro seg unna slike ting...

[Aiva j121110 og en i mai13]

Ja.. dette er svært vanskelig!! Min mor oppdaget allerede første sykmeldingsdagen min at jeg ikke var på jobb.. og jeg hadde slett ikke tenkt til å nevne det en gang. Jeg valgte å lyve, eller det er egentlig ikke helt løgn heller, men jeg sa at det var på grunn av alt som har vært på jobben i det siste.. (har vært helt pyton der i lange tider, for alle). Hun trodde likevel at jeg var gravid.. hun har ikke spurt, men har fått noen andre til å gjøre det. Tror jeg har rodd meg greit i land... men det gjenstår å se liksom. På jobben har jeg bare sagt "syk". Men de tror visstnok ikke på meg der heller. Ei som veit det.. og hun refererer hva som blir sagt.."hun er jo ALDRI syk. Hun er jo i rette alderen da.."

Jeg er i uke 7+5 idag. Har absolutt ikke hatt noe ønske om at alle skal vite det fra uke 4-5, så derfor lyver jeg så lenge jeg kan, men føler det er for å beskytte meg selv litt..

Det virker jo som alle vet det, uten å egentlig vite det.. Bortsett fra svigerfamilien. De har virkelig ikke peil, og det er befriende.. da kan jeg bare late som ingenting når jeg er treffer dem.. :-)

Ble langt det her.. men var visst et tema som traff. Er kjempefrustrert over det her. Skjønner ikke hvorfor folk må tro og mene.. De må da skjønne at jeg forteller det når jeg har LYST?!! *sukk*

[Bakken+Ellapiaogtwinsa]

Enig med deg Aiva, du fikk virkelig sagt det.

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei!

 

Jeg måtte fortelle det til sjefen min synes jeg - for jeg har ett høyrisikosvangerskap og kommer til å være en del sykmeldt i svangerskapet. Siden jeg har ett visst ansvar på jobben, måtte jeg fortelle det slik at han kunne finne noen andre så fort som mulig!

 

Hadde tenkt å vente med å fortelle familien/mamma og pappa, svigermor osv til jeg var 3 mnd på vei - men så ble jeg sykmeldt 3+1 (når jeg testet positivt på graviditetstesten) og jeg hadde noen skikkelige hormondager da jeg bare gråt og gråt og mamma ringte meg og hadde hundre forslag til hva som feilte meg... da måtte jeg bare fortelle det!! De ble kjempeglade!! Da var jeg bare 4+5 når jeg fortalte det!

 

I går var jeg innom jobben min for å levere siste sykmeldingen min (er første omgang sykmeldt frem 1 uke til) - og siden jeg er 9+6 i dag valgte jeg å gjøre det offentlig - jeg har jo vært sykmeldt i 6 uker og kollegaer har jo selvsagt lurt på meg - og trodd jeg har vært alvorlig syk! Fikk masse lykkønskninger og gratulasjoner så det var veldig hyggelig!!!

 

Øvrig familie fikk vite det når jeg var 7+

Den eneste som ikke vet noe er min datter på 3 år, jeg begynner å få lyst til å fortelle henne det, men mannen min vil gjerne at vi skal vente litt til, helst til etter den ordinære ultralyden den 22.04, selv synes jeg det er lenge å vente - men jeg skjønner jo godt at det kan være greit å vente til da - ellers blir det fryktelig lenge for datteren min og gå å vente på den nye babyen... og så kunne det være kjekt å fortelle samtidig om vi venter en lillesøster eller lillebror =)

 

Lykke til da =)

 

 

Klems

[Mamma-til-3-jenter]

Jeg har vært sykmeldt flere uker nå. Er 10+3 nå. Måtte bare fortelle sjefen det + to andre jeg jobbet ganske mye sammen med. Ingen av de ble så veldig overraska akkurat..... ;-) Har også fortalt familie og venner, så "alle" vet det... Hadde selvfølgelig vært kjekt å kunne holde det hemmelig de 3 første mnd, men når det ble som det ble, så orka jeg ikke å lyve og styre masse med det. Så da sa vi det bare.

[MK73]

Jeg er så enig med mange av kommentarene her, spesielt fra hun som hadde en liten utblåsning om hvorfor alle skal bry seg sånn :-)

 

..men jeg må bare kommentere det du sier om sjefen din, Bakken&Ellapia. Hvis noen spør lederen din om hvorfor du er borte, så har han eller hun ingenting med å uttale seg om det! Vi har ingen plikt til å informere sjefen vår om hvorfor vi er sykmeldt, og sjefen vår skal i alle fall ikke fortelle det videre til andre hvis det blir spørsmål om det.

 

Jeg er selv personalleder og har sterke meninger om dette (men det skjønte dere forlengst). Folk flest bør ha vett nok til ikke å spørre om sånt, og om de spør, så bør de få svaret "det har jeg ikke tenkt å kommentere, for det er en privatsak for den det gjelder". Den ordningen vi har i Norge ifbm sykdom og konfidensialitet er en utrolig viktig del av vernet vi har som arbeidstagere. Hvis vi som er ledere fortsetter å svare på slike spørsmål (selv om det er avtalt med den det gjelder) så aksepterer vi at det er greit å spørre og at alle har "rett" til å vite hva som feiler den som er sykmeldt - og slik skal det virkelig ikke være.

 

Nå. Det var min utblåsning. Håper du føler deg bedre etterhvert!

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Jeg ga opp først som sist...Sa det samme dag som testen var positiv....Men nå har jeg mistet 3 ganger på rad, som de fleste rundt meg allerede vet godt, så magen min er mer et prosjekt enn en koselig nyhet. Jeg er blitt så lei av å prøve å bortforklare hvorfor ditt og hvorfor datt og jeg er en elendig løgner.... Får det ikke til...

Så nå slipper jeg å finne på masse grunner til at jeg sier nei til vin, eller hvorfor jeg er sykemeldt.... Kundene mine blir så bekymret for meg når de hører "sykemeldt" og ønsker meg hele tiden god bedring...Men jeg vil jo ikke bedres! Jeg vil være gravid lenge ;P

 

Veldig godt å kunne være dønn åpen og ærlig med folk. Det har jeg vært før også,og da har det vært godt med støtte i tunge stunder...