Samliv og løftebrudd

[Anonym bruker]

Hadde satt veldig pris på noen av dere medsøstres tanker om min situasjon.

 

Traff min nåværende samboer via nett for 2,5 år siden, vi bodde da på hver vår kant av landet. Etter en del flying fram og tilbake hadde vi etter ca et halvt år en pause fordi han fant ut at dette ikke kom til å funke fordi vi var bundet av barn på hver vår kant av landet. Etter to mnd uten kontakt, kom han tilbake og sa han hadde funnet ut han ikke kunne leve uten meg. Så han hadde kommet fram til at han kunne flytte likevel. Etter noen mnd sammen igjen, så kommer han med at han har funnet ut han ikke kan flytte fra ungene, ihvertfall ikke på det nåværende tidspunkt, og ber meg spørre min eks om tillatelse til å ta med mine unger og flytte til han. Det gjør jeg, og min eks gir meg tillatelse. Har alikevel liten lyst til å flytte, men lar meg overtale av min kjæreste. Dog sier han at vi skal prøve ut å bo på hans plass, og hvis det ikke funker kan vi tenke på å flytte tilbake til min plass.

 

Nå har vi bodd her snart et år, og det fungerer ikke greit. Ingen av oss trives spesielt på plassen, mine barn savner sin far sårt - så sårt at det har begynt å gå utover skole, psyke etc (de går i 1.-2. klasse). I tillegg danser vi helt etter eksen til min samboers pipe, noe han sier er hans valg - fordi han ikke vil lage bråk om samarbeidet om ungene deres.

Så nå har jeg luftet tanken om å flytte til min plass. Men nå avviser min samboer det blankt. Sier han vet han har lovet å vurdere det, men han har funnet ut at han ikke kan leve uten ungene sine.

 

Jeg føler meg nå veldig trist og også lurt. To ganger har jeg gitt etter, og to ganger har han brutt alvorlige løfter.

Så nå flytter jeg tilbake uten han. Noen synspukter og litt støtte å hente der ute?

[Anonym bruker]

En sambo som danser etter eksen sin pipe? Og han vil ha det sånn...? Neitakk, det i seg selv er jo grunn god nok til at forhold går i vranglås!

 

Skal det være mindre ille for dine barn å være borte fra sin far enn for hans? Hm... neppe..!

 

Synes du gjør helt rett i å ta med barna dine og flytte tilbake!

 

 

 

 

[Clue]

 

Enig i dette!

[Løvinne77]

Masse støtte fra meg! Det må være vanskelig å se barna dine savne pappaen sin sånn og når typen din ikke ser det er det noe feil. Skjønner jo at det blir samme situasjon for hans barn hvis han flytter men han burde i alle fall se problemet og ikke avvise blankt...

 

Flytt tilbake alene du, du finner nok en ny mann hvis ikke typen din vil gi seg med løftebruddene sine.

 

Og gleden i barnas øyne kommer til å gjøre det verdt det :-) Klempådu!

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg i den situasjonen at det er slutt med mitt barns far, så det er nok vanskelig å sette seg ordntlig inn i situasjonen, men jeg mener bestemt: barna først, kjærester i andre rekke. Dersom situasjonen ikke er til det beste for barna, så dropp det. Det samme gjelder nok for hans barn. Så får dere heller velge å finne noen andre å dele livet med.