Noen som vil titte her litt?

[Anonym bruker]

Jeg vil bare spørre dere om noe som opptar meg for tiden... Gidder ikke legge ut hele historien bak dette.... MEN.....

 

Høres dette logisk ut ....: Jeg vet ikke om jeg har de rette store følelsene for mannen min,men jeg hater at han drar på jobb-vil helst ha han hjemme med meg for da føles følelsene mine trygge. Med en gang han går så blir jeg urolig inni meg og er redd følelsene mine for han forsvinner om vi er borte fra hverandre.. Da føles jeg mer trygg om han er i nærheten av meg....Elsker å ligge inntil han/kose med han og alt. Men er likevel bekymret for mine følelser hele tiden....

 

(Nå skal det sies at jeg er psykisk plaget)Vil bare høre deres meninger...

 

Men hvordan tolker dere dette??? Betyr det at jeg har lite følelser for han siden jeg ikke klarer være uten han?:/

 

Hilsen forvirret mamma!

[Anonym bruker]

For meg så høres det ut som du har veeeldig sterke følelser for han, så sterke at du ikke takler at han er borte fra deg. Men det må du bare venne deg til. Slapp av, er mange som føler det slik.

[Anonym bruker]

Ja at jeg har knyttet meg litt for mye kanskje:/ Og i tillegg så er jeg redd for at jeg ikke har sterke nok følelser fordi jeg ikke klarer å ha et liv sammen med han når jeg ikke klarer å "være selvstendig" i forholdet... Ingen går rundt å bekymrer seg for kjæresten hele tiden og tenker på han hele dagene-.. men det gjør jeg og da er jeg redd noe er galt... for hadde det ikke vært noe å bekymret seg over så hadde jeg da ikke tenkt sånn på det heller....?...

[Anonym bruker]

Jo, det går fint an å bekymre seg unødig!

 

Jeg syns det høres ut som generalisert angst eller et avhengighetsproblem.... Dessverrre, for det er inni ditt hode det skjer. Det er du som må ta jobben med å få det bedre.

[Anonym bruker]

Du er nok ikke alene om disse følelsene og tankene ...

og det er nok ingen tvil om at du har sterke følelser for din kjære )

 

Ville bare gi deg et vel-ment råd;

Vær litt forsiktig, for nettopp det at du binder han slik til deg, kan være det som faktisk støter han fra deg.

Det er svært få menn som liker å føle at de "ikke får puste" i et forhold.

 

jeg er selv litt sjalu av meg (ikke bra det heller) og må ganske så ofte minne meg selv på at det er MITT problem og ikke hans. Jeg bliter meg i tungen og sier ingenting - og så lar jeg han få den friheten han behøver. Og tro meg ... jeg får belønning for strvet - hver gang.

De gangene jeg ikke klarer å bite tungen min hardt nok, tar han avstand fra meg ... ! og det SVIR !!! (

 

Kos deg med din kjære mann og nyt den tiden dere er sammen. Finn deg en hobby eller noe annet du kan holde på med mens han er på jobb ... da går tiden fortere til han kommer igjen )

 

Lykke til

[Mamma til jente feb.08]

Tusen takk for svar Kjempe hyggelig å lese. Jeg signerer med nick nå Laget meg nytt. Vi har og en liten jente på 13 mnd..så jeg har mye å drive med. Tøft! Har begynt på medisiner siden sist(for det psykiske tankekjøret) Det har roet meg veldig ned og hjelper faktisk litt:)

 

Utrolig deprimerende å henge seg opp i alt med samboer... Klarer ikke slappe av og ser bare negativt på han. Er nok sikkert hodet mitt som du sier men jeg klarer ikke se det selv. Før snakket jeg myye med han om dette for det hjalp. Men jeg har nå valgt å være stille. Jeg har innsett at EN dag er han borte,fordi han er lei. Og det vil jeg ikke!! Og bare med å innse det har jeg komt langt. Før snakket vi om mine tvil om følelsene for han en gang hver 14 dag. Nå er det veldig sjelden og snart 2 mnd siden:) Han fortjener ikke å høre det. Men han er sterk og elsker meg. Han vet godt at det er JEG som sliter. Uansett så velger jeg nå å skjerme han mest mulig. Så godt jeg kan hvertfall...