Jeg tror jeg er i ferd med å bli alene mamma...

[snoopy81+tigergutt+plomma ツ]

Etter at jeg ble gravid, så har forholdet vårt bare gått nedover. Vi klarer ikke å bli enige om noen ting... Bare driver og krangler. Prøver å inngå kompromisser også, men det funker tydeligvis ikke. Så eneste utvei jeg ser nå, er at jeg gjør det slutt. Føles ut som all energien min blir borte, når vi er i samme rom, og at jeg snakker til en vegg. Det eneste jeg tenker på nå er å beskytte meg selv og den lille i magen....

 

 

[Lille jente]

Nei så trist!!!!! Er det ingen mulighet for å prøve å få orden på tingene? Hva med å prøve å gå til familieterapaut? De fleste kommuner tilbyr denne tjenesten, har hjulpet vennerpar av meg som hadde problemer.

Kanskje det er hormonene som "lurer" deg litt også nå?

 

Uff så trist. Håper det ordner seg for deg, uansett hva du gjør!

[klarfornr2]

Jeg ville også satset på familieterapeaut for hormonene spiller oss ett pluss enten vi vil eller ikke i tillegg som at vår omstilling skjer ni måneder før mannen trenger å omstille seg og dette skaper forskjellig tankegang og da selvfølgelig diskusjoner

[Gjest]

Så trist dette er.

Jeg har det virkelig tøft med mannen min nå i svangerskapet og, det var likt forige gang. Vi er liksom på forskjellig planet og han har ikke forståelse for at jeg er mer sur og grinete enn vanlig. Har vært mye kvalm og kjenner jo selv at jeg er ganske uretferdig til tider.

Jeg har gått å snakket med en psykolog om dette og funnet ut at det meste dreier seg egentlig om meg og hvordan jeg opfatter ting nå. Har holdt på å kaste ut mannen min opp til flere ganger, men vi er enig om å ikke ta noen varige avgjørelser før ting har normalisert seg, så det blir litt sånn nå orker jeg ikke mer i noen dager å så går det greit igjen i noen dager.

Jeg håper vi føler ting annerledes når barselstiden er over å jeg er mer meg selv igjen og at det ikke ender med brudd mellom oss.

 

Vet ikke helt hva jeg prøver å si med dette, for vet jo ikke hvordan din situasjon, men for meg er det nok i stor grad påkjenninger i svangerskapet og hormoner som har skylden, så håper jeg vi har et sterkt nok forhold til å tåle dette!

 

 

[millere]

Hei,

 

Siden du skriver; "Etter jeg ble gravid...." så tenker jeg det er litt tynt grunnlag å vurdere et så drastisk tiltak. Jeg skjønner godt at tanken slår deg av og til (tror det er menneskelig når man er lei - og man blir lei av og til, drittlei;)). Men, som gravid endrer man seg en del. Noen må ha mer omsorg, kjærlighet osv. Andre må ha space, tid for seg selv osv. Får du tid for deg selv? Er det andre faktorer som gjør at du kanskje lar det gå utover mannen din (som er det mest nærliggende), som f.eks jobb, dårlig form osv.

Uansett, det er lurt å søke hjelp og kanskje det er lurt at du tar deg litt fri - reiser bort litt? Hva gjør deg godt?

 

Håper du finner ut av det. Det er sjeldent så mye grønnere på den andre siden.

 

[snoopy81+tigergutt+plomma ツ]

Ja, kanskje det er en ide og oppsøke familieterapeut. Men det er ikke sånne småting vi krangler om, det er ganske så store og alvorlige ting...

 

Han nekter å døpe ungen, og jeg vil gjerne. Jeg er ikke så veldig kristen, men det har med tradisjoner å gjøre synes jeg. Og nå krever han å få halvparten av permisjonen min. Noe som ikke er aktuelt, siden jeg vil amme så lenge som mulig... Jeg ble ganske så paff igår når han sa det. For jeg har hele tiden sett for meg at han skal være hjemme ett par mnd kanskje....

[Snikskytteren er storebror!]

Vi hadde også en slik periode i begynnelsen av svangerskapet. Jeg pakket faktisk sakene mine. Men jeg er her enda.. Og ting har ordnet seg! Nå har vi det som vi ønsker å ha det sammen:)

[millere]

Hmmm,. hva med og møtes på halvveien med å ha navndag? Jeg skjønner at dette er noe noen brenner sterkt for, men siden ingen av dere er veldig kristne er det kanskje greit å styre unna kirken?

 

Det med permisjon er jeg enig med deg i. Jeg synes det er alt for mye snakk om fars rettigheter i permisjonen. Vi går gravide i ni mnd og etter fødsel er det untakstilstand i flere mnd før man virkelig begynner å kose seg med babys (snakker av erfaring med 1. barn...). Synes det er for tidlig da å overlate permisjon til far allerede etter 6mnd.

 

Men, dere har kanskje litt å snakke med en rådgiver med.Begge har forventninger til barn og det er en stor endring. Godt å forberede se litt!! Håper dere blir enige!

 

[milva76]

helt enig med deg i det meste!

 

må bare si at det er vel et godt tegn på engasjement at han ønsker halve permisjonen. det tyder vel på at han ønsker å engasjere seg mye i den lille?

 

vil selv også ha mesteparten av permisjonen. samboeren min ville ha mer forrige gang, men pga mine og hans jobbforhold (begge er selvstendig næringsdrivende) lot det seg ikke gjøre. han var likevel hjemme endel, og syntes faktisk det var litt frustrerende. jeg hadde et nettverk på dagtid, mens han var alene. selvfølgelig var det topp å være sammen med lillebebisen, men det var veldig annerledes for meg enn han. nå er vi mer opptatt av fleksibilitet i hverdagen, slik at vi kan veksle litt på.

 

ønsker deg lykke, lykke til. syns dere skal prøve en familieterapeut og kanskje kurset Godt Samliv for blivende foreldre som helsestasjonen arrangerer.

[Johan]

Det kan jo være at forventningene er litt forskjellig, og hvis man ikke setter seg ned å diskuterer sånne ting skikkelig kan man plutselig komme til et punkt der man føler at den andre har "satt seg fast". Dette kan ofte skyldes at man føler at man ikke blir hørt, at ens meninger plutselig ikke teller. (snakker litt av erfaring her, for jeg har en lei tendens til å planlegge i hodet mitt, uten å involvere mannen før planene er ferdige, og så blir jeg så skuffa når han ikke er med på min plan)

 

En annen ting i tillegg til hormoner er instinkt. De fleste får redebygger-instinkt når de er gravide, sånn at de ivrer etter å beskytte hele familien som en enhet, inklusive far. Jeg er av de som ikke er sånn. Jeg beskytter meg og babyen, mot alle, inklusive far. Forrige gang tolket jeg dette som et tegn på at jeg ikke ville være sammen med faren mer (også fordi han sleit med å engasjere seg i alt snakket om graviditet, noe jeg forstår litt bedre nå). Denne gangen vet jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og prøver å skyve det til side sånn at det ikke er jeg som ødelegger forholdet vårt med å holde han utafor...

 

Husk også at mannfolk ofte kan føle seg utafor, fordi de ikke forstår hva som skjer med oss, og ikke kan styre situasjonen. Noen menn reagerer da med å prøve å kontrollere andre ting, fordi menn gjerne vil kontrollere litt...

 

Jeg aner ikke hvordan din situasjon er, men vil dele litt erfaringer som kanskje du kan kjenne deg litt igjen i. Håper dere får til å prate, enten med terapeut eller uten, sånn at dere finner ut hva som er best for deres situasjon. Ønsker dere lykke til, og vil avslutte med en lang virituell klem!

[Kurt]

Først og fremst vil jeg si at det er veldig trist at dere må gå igjennom dette nå. Det er nok av skumle og fremmede ting som skjer i livene deres om ikke dere skal få et dårlig forhold dere i mellom også.

 

Men når det er sagt; hvordan kan du si at det er uaktuelt at han skal ha halve permisjonen?? Det synes jeg ikke du har noen rett til å si. Det er ikke bare du som "eier" dette barnet. Du har rett på to timer ammepause dersom du er i jobb det første året, så det burde være praktisk mulig å løse dette.

 

Dåp eller ikke er vel et diskusjonstema for veldig mange. Humanistisk sermoni med navnfest kan jo være en løsning?

 

Det virker som dere kanskje ikke har diskutert så veldig mye ettersom du skriver at du "hele tiden har sett for deg...". Kanskje dette også er litt av problemet, at dere ikke har diskutert hvilke forventninger dere har til hverandre og barnet som kommer?

 

Jeg mener på ingen måte å bagatelisere problemene deres, men husk at du ikke har noe mer rett til å bestemme over barnet enn han. Kanskje han føler seg litt satt til side og vil "vise seg litt"? Prøv å vise forståelse for hans synspunkter også; det er vel i utgangspunktet bra at han ønsker å ta mye ansvar for barnet og tilbringe mye tid med det?

 

Hvis du forsøker å være litt imøtekommen i fohold til hans ønsker og behov så vil kanskje han være mer lydhør i forhold til dene også?

 

Uansett så ønsker jeg dere lykke til!

[snoopy81+tigergutt+plomma ツ]

Ja, vi har nok vært altfor dårlige med å snakke med hverandre om hvilke forventninger vi har til hverandre, og når babyen kommer.... Vi burde nok absolutt vært flinkere til det. Men når han jobber så mye, og kommer ofte sent hjem på kvelden og er mye mer trøtt nå for tiden, så legger jeg meg jo tidligere. Da "mister" vi jo det samholdet der, vi kan prate sammen... Det er jo veldig dumt ser jeg nå.

 

Det er ikke så veldig rart at jeg blir redd og bekymret når han vil ha halve permisjonen min, han sitter oppe til 3-4 hver natt og spiller xbox. Og han hører aldri vekkerklokke, telefon og sånne ting, fordi han sover så godt. Han ser jo det problemet selv, og blir jo ganske så bekymret over at han ikke vil våkne hvis babyen gråter... Er vel som dere andre sier, at man vil beskytte seg selv og babyen..

[pia å jenta i magen_har født]

jeg synes dette var veldig trist,men jeg vet hvordan du har det..jeg å han jeg er forlovet me begynte å krangle en del å d var mye uro der..vi tenkte å dra til parterapi,men problemene løste seg etterhvert,dette var veldig tungt for meg..men d åsså litt å gjøre med hormoner å d at gutten/mannen også forandrer seg under graviditeten..å han forandrer seg ikke på samme måten som kvinnen,så der kan det bli en del kollisjoner,men d pleier og ordne seg,om ikke selv..så ikke gi opp før dere har vært til parterapi!

 

å kurt..en ting..jeg vet at pappan skal ha like mye rettigheter å alt sånt,men nå er det faktisk sånn at d er automatisk moren som får foreldreansvaret når babyen er født,pappan har intgenting ansvar før dem har skrevet under papirer der han sier han er faren og de skriver under på delt foreldreansvar.

[erteposen + 4]

Her tenker jeg som Kurt. Da vi ble gravide første gangen opplevde jeg det som et lite sjokk at far ville ha det jeg i mitt hode alltid hadde tenkt på som mors permisjon. Det er jo en felles permisjon som en kan dele som det passer best. I ettertid er jeg veldig glad for at han ville ha mer enn de vanlige ukene, og ammingen gikk fint. Det endre opp med at jeg returnerte til jobb etter 7,5 mnd. Da spiser barnet annen mat og han kom på jobben med babyen. Det er jo ikke så mange timene jeg var borte heller. Tidskonto er også en fantastisk ting, eller et annet kompromiss er at en etter 7 mnd deler på å være hjemme. Andre gang var han hjemme fra starten av, men da var jeg student og dagene var fleksible.

 

Ta kontakt med familievernkontoret og snakk om dette med en profesjonell part.

[pia å jenta i magen_har født]

vet du hva?

jeg vet godt hvordan det er å være ekstremt trøtt å slitn i svangerskapet..sliter med dette selv..

men ta en dag å si til deg selv at du skal vente med å legge deg til han kommer (evt avtal dette med han) og så sier du at du vil gjerne prate med han,om følelser og forventninger å d dere måtte ønske..uansett hvor trøtt du eller han er..så er dette snakk om deres forhold og deres baby!

[snoopy81+tigergutt+plomma ツ]

Ja, vi må nok ta en lang prat sammen... Jeg håper dette her ordner seg, og at det er bare meg og hormonene mine som gjør meg skrullete.

[Apples]

Lite innskudd her ...

 

Da jeg fikk min første, gledet jeg meg til all kosen det ville være å ha ett års mamma-permisjon. Drømmen kræjslandet da barnet var ca.7 måneder gammel og jeg følte at hele min eksistens KUN dreide seg om det lille nurket som alle synes var SÅÅÅÅ søt ! Det var en lettelse å endelig komme seg ut i arbeid etter ett år - å føle at JEG var MEG og ikke kun en melkestasjon og bleieskiftsarbeider ...!

 

Med min nr.2 NEKTET jeg faktisk å ta hele permisjonen

Nå venter jeg nr.3 og håper at pappa'n kan ta 2/3 av permisjonen (minst!)

 

Det er visst tabu-belagt dette at man ikke trives med å gå hjemme med et spebarn ... for alle (inkl. meg) tror at det er så koselig.

Kan hende at samboeren din faktisk gjør deg en tjeneste ved å ta en stor del av permisjonen.

 

OG - det går jo an å dele permisjonen opp på en slik måte at han tar to uke her og to uker der ... evt. en måned her og en måned der ... så får du et lite avbrekk OG han får tid sammen med barnet UTEN at hverken den ene eller andre av dere føler at dere går glipp av noe ??? Bare en tanke )

[Gjest]

hei så kjedelig da. var i samme situasjon som deg, trodde jeg skulle bli alenemor og vi ble aldri enige om noe. men nå går alt så mye bedre etter at vi begynte å gå til famile rådgivning så det er noe dere burde prøve. det har iallefall hjulpet meg og min mann mye og det koster heller ingenting.. ønsker deg iallefall lykke til og håper alt ordner seg.

[meg & to små vampyrer]

Ikke ta noen avgjørelser nå mens du er gravid. Som regel er hormonene ville med oss uten at vi aner det selv.

 

Men jeg må si at jeg reagerer litt på å omtale permisjonen som "din", den er jo faktisk deres delte muligheter til å ta vare på barnet.

 

Og barnet er uansett like mye faren sitt, så skjønner godt at han vil ha et ord med i laget om religion eller ikke religion osv. Selv om du ønsker å døpe pga tradisjon, så blir jo barnet del av et religiøst fellesskap ved å døpe det.. Det bør dere jo være to om å bestemme.

[Gjest]

Angående deling av permisjonen

 

-forige gang var dette ett hett tema hos oss, forde mannen min ikke ville ta fri fra jobb å ta permisjon, så vi mistet faktisk hans del for han nektet å være hjemme. Denne gangen har vi snakket en del om å dele opp permisjonen slik at han tar en dag i uken i begynnelsen og så gradvis overtar permisjonen. Da tror jeg det blir lettere for han å komme inn i det, og lettere for meg å begynne å jobbe igjen. og til deg lenger oppe som ikke ønsket å ta hele permisjonen selv så tror jeg at jeg har det på samme måte. Så du er ikke alene om det! Jeg er ikke så husmoraktig og trives ikke så godt med å være hjemme som det alle mine veninner gjør. Jeg gleder meg selvfølgelig til babyen kommer, men gleder meg og til den vokser litt til å vi fungerer "normalt" igjen!

Er vel bare sånn at vi er forskjellig, men føler det er litt tabu å si noe sånt, for "alle" andre elsker jo å være hjemme å dulle med ungen så lenge som mulig...

 

 

[Pink]

Permisjonen DIN? Trodde den var deres jeg..

Jeg skjønner godt du vil være hjemme mer enn halvparten jeg, det vil jeg også, men permisjonen er ikke MIN, den er VÅR.

Så her blir det forhandlinger før det blir bestemt hvem er hjemme når og hvor lenge

[May-juli07+mai09]

Jeg vil bare si at det problemet hadde vi forjge gang oxo, men det gikk over, men nå er jeg gravid med nr.2 og nå har vi fått problemet IGJEN!!!

 

men det var bare noen mnd dette varte, så håper det gjelder denne gangen oxo...

 

Vi kranglet oxo om dåp og vi endte med navnfest og det ble en stor suksess!!!!

 

Lykke til!!!

[morsomjente]

huffhuff ...skjønner deg veldig veldig godt...

vet du hvad du er full av hormoner, kroppen din, å måten du tenker på forandrer seg totalt når du går gravid...Jeg har en datter fra før ( å hadde en veldig dårlig periode ) når jeg gikk gravid med henne..orket ikke å se på samboeren min...han rett å slett irriterte meg...

 

Men så ble jeg gravid igjen...hvad skjedde da ..etter en super koselig periode, med engang jeg ble gravid begynte vi å krangle å så videre.... Men jeg måtte rett å slett ta meg sammen, det er han jeg vil ha, jeg måtte skjerpe meg, fordi jeg er full av hormoner, så jeg prøver heller å la være å bli irritert...bli i godt humør å prøve å være litt saklig....

 

sier ikke at dette er bare hormoner, men ikke gi opp...søk hjelp, å prøv heller å nyte siste tiden mens dere ikke er "alene" !! alt kommer til å ordne seg !!!

 

massse masse lykke til, å husk at du er ikke alene som føler at ting forandrer seg mye

[Gjest]

Mannen min ønsket også å a halve permisjonen, men vi ble enige om at han skulle ta 3 mnd. Nå er gutten min 8 mnd og jeg begynner i jobb om 2 mnd til og gleder meg som bare det:-) Har storkost meg hjemme, men kjenner jeg virkelig kunne trenge å komme meg ut litt. Når nestemann kommer skal jeg ha ca 6 mnd, deretter begynne å jobbe 2-3 dager i uka hvor mannen min er hjemme i pem, så kan han ta de siste 2-3 mnd alene. Kan dere ikke løse det på en slik måte. Foreslå at du begynner å jobbe 2-3 dager i uka fra 6 mnd og at han er hjemme fullt i f eks 3 mnd på slutten.

 

Jeg vil også foreslå familieterapaut, ar hjulpet mange jeg kjenner. Hva med å reise vekk ei helg sammen å pleie forholdet, eller en sydentur om dere har muligheten.

 

Jeg vil også råde deg til å prøve å jobbe godt med forholdet før du går fra mannen, det er jo også det beste for den lille i magen om dere klarer å finne ut av ting.

 

Masse lykke til!

[Amanter<3 1+venter tvillinger]

Huff, vi sliter også....

Greia er at rett etter at vi fant ut at jeg hadde blitt gravid, så kjøpte vi hus. Men nå er det slik at jeg, med mine hormoner og alt, ikke klarer å glede meg over huskjøpet, men finner bare negative ting ved alt. I tillegg til at jeg bekymrer meg for det økonomiske, med huslån og alt, finner jeg bare negative ting med huset vi har kjøpt, og angrer skikkelig. Jeg synes ikke det ligger fint nok til, det er for langt til skolen (jada, vet at det er leeenge til ungen skal begynne der), og jeg synes ikke skolen ser noe bra ut. Det er for dårlig bussforbindelse til byen og jobb, det er sikkert for lytt til naboene (det er rekkehus), vi får sikkert vannlekkasje på badet. Alt er bare feil, og jeg angrer bittert. Vi får ikke overta før i mai, så jeg bruker tiden nå på å klage og prøve å overtale samboeren min til å selge huset nå, og heller bo her litt til. Selv om vi har planlagt å flytte fra den trange leieleiligheten vår i evigheter, framstår den nå som den mest fantastiske plass på jord. Men han vil ikke selge huset, han synes det er drømmehuset, og mener vi kommer til å bruke mange penger på å selge, og så angre senere.

 

Jeg ser for meg at fremtiden er ødelagt, med feil hus i feil bydel, og har utviklet en slags kombinasjon av angst og depresjon. Jeg klarer ikke å sove om nettene, våkner med hjertebank, og klarer ikke å konsentrere meg om noen ting på jobb. Og samboeren min og meg krangler hele tiden. Han prøver så godt han kan å støtte meg og være positiv, men han orker snart ikke mer av monsteret meg, tror jeg. Og jeg klarer ikke å glede meg over svangerskapet i det hele tatt. Glemmer nesten at jeg er gravid, tenker bare på dette huset og alt som er feil med det. Og er selvfølgelig livredd for at den lille skal ta skade av at jeg går rundt og skjelver og har angst hele tiden. Jeg vil bare at vi skal kvitte oss med huset, fordi jeg da tror angsten kommer til å forsvinne også, men det vil ikke han, som sagt. Og nå begynner det snart å bli nok for ham, jeg har blitt en helt annen person enn jeg pleide å være, og jeg bruker bare tiden vi er sammen til å snakke om dette. Han sier han har begynt å grue seg til å være sammen med meg, og det skjønner jeg godt. Jeg er ikke meg selv i det hele tatt lenger, bare et deprimert og angstfyllt monster, som ikke skjønner hva jeg skal gjøre for å få det vonde til å forsvinne.