Til dere alenemødre =)

[Anonym bruker]

Har noen spm til dere;

- Hvor gammel er dere? Spør av ren nysgjerrighet.

- Hvorfor ble det slutt med BF? Gikk dere, eller gikk han?

- Hvordan klarer dere hverdagen alene med et barn? Og hvor gammel er barnet?

 

Er selv ung, i begynnelsen av 20 årene ( Og IKKE unge mødre materiale) og BF er på samme alder.. Så og si alt han gjør har irritert meg i det siste Og vi har en baby sammen, så da bør man vel i teorien prøve å holde sammen for ungen skyld? Han hjelper meg LITE med babyen. Alt bleieskift, mating, legging, bading. ALT gjør jeg alene. I morgen skal han prøve å passe babyen noen timer alene, og jeg er bekymret for hvordan det skal gå. Han ser såvidt rett og feil vei på bleier.. Jeg føler meg som en jævla hushjelp.. Lager mat, passer baby, vasker klær, vasker opp, støvsuger. Jeg er så utslitt enkelte dager at jeg helst bare vil grine (Ungen vår er ikke 6 uker engang).. Sover i tillegg lite, for han tar ikke våkenettene. Han er sjalu av seg hvis jeg prater med andre gutter osv, men selv finner han jenter på nett og skriver flørtende til dem. Vi har hatt 2-3 krangler i det siste som har dreid seg om akkurat det.. Enkelte dager når jeg er på det mest utslitte tenker jeg på å gå ifra dette forholdet, for jeg vet strengt tatt ikke hvor mye lengre jeg holder ut. Samtidig er jeg livredd for hvordan tilværelsen alene vil bli. Jeg har ikke engang bil, noe som vil være praktisk når jeg begynner i jobb igjen ( mtp frakting/henting av barnet i bhg eller dagmamma) og det har han. Økonomisk vet jeg jo heller ikke hvordan det blir? Uff.. Er så mye spm jeg ikke aner svaret på, så derfor vil jeg gjerne høre litt om deres hverdag, hvordan dere greier det. All credit til dere, vet godt hvordan det er å være helt alene om en baby!

[Anonym bruker]

jeg er 30.

BF gikk, fordi han fant ut han ikke ville være pappa til våre to planlagte barn lengre. (og det var han som var på skynder på nummer to, jeg kunne godt ha ventet litt til.)

 

Vi klarer oss helt fint , har ikke bil men bor i oslo så det er ikke akkurat et problem.

Er slitsomt da jeg har en på 7mnd og en to åring begge hjemme hele tiden,

Og bf har ikke samvær for det gidder han ikke.

Jeg har også få veninner og ingen familie her. Men allt går og vi koser oss masse.

 

Jeg savner å kunne ta en dusj uten å måtte stoppe vannet et par ganger for å høre om ungene skriker.

Og jeg savner å kunne løpe på butikken alene. ellers er ingenting forandret. Sånn sett, ja mindre å irritere seg over da.

[Anonym bruker]

er selv i begynnelsen av 20-årene. jeg gikk fra han da jeg fant ut jeg var gravid. så jeg er vant til å vere alene.

 

jeg antar(...?) han står for den økonomiske biten i hjemmet deres nå når du er i permisjon? for det å vere avengig av hjelp, og det å styre økonomien alene er mye om du ikke er innstilt på det. å vere avhengig av trygd er ikke kjekt, og det varer jo ikke evig.

du klarer fintå hente og bringe i bhg. er jo bare å innstille seg på buss eller bo nærmt nok bhg og arbeid. søk ungen i bhg nærmt jobben! det er lurt.

vil tro det husholdningsbiten er lettere når en er alene, da er det bare til dere 2 du må tenke på, du har litt frihet til å velge..

 

så er det høytidene, du må belage deg på å dele anne hver jul, påske,sommerferier osv. samtidig som bf skal ha sammhver annen hver helg og da må du jo innrette deg etter det.

 

og du blir ikke mindre sliten av å vere alene, men det kan hende det tar av for det psykiske stresset. så må du og huske på at familier er mer villige til å stille opp som barnevakt for foreldre i et forold slik at dere kan pleie forholdet, enn en alenemor som er sliten...

 

og det store spm er: elsker du han? er du glad i han? føler du selv dere er verdt å kjempefor, føler han dere er verdt å kjempe for? for ungen deres er under 6 uker, og det tar tid for mannfolkene og venne seg til dette. han kan vere skremt og redd han skal gjøre noe galt, han kan vere skeptisk til å blande seg inn fordi du kanskje er litt nøye og bestemt. har du snakket med han om det? trenger han kanskje bare litt tid til å venne seg til det å bli far..

som alenemor synest jeg du skal gi det litt tid, se om ting kommer seg. snu det rundt slik at når han hjelper til med barnet så gir du han skryt, ros, ikke kritikk og klager. la han prøve og feile... og la han vere litt alenemed barnet så de kan bli kjent med hverandre!

 

lykke til! håper han bare trenger litt tid...

 

[Gjest]

Jeg er 34.

Pappaen til sønnen min døde.

Jeg har ikke annet valg enn å klare hverdagen, men alt går når man må

Sønnen min er 3 år gammel. Gubben døde da han var 14 mnd gammel.

[Anonym bruker]

jeg er 22år, dattern min 16mnd.

Jeg forlot en umoden barnefar.

Hverdagen som alenemor er luksus, endelig bare 1barns mor igjen:)

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg er 24 og har en sønn på 2 år. vært alene siden jeg var 10 uker på vei tror jeg. jeg kan ikke peke på 1 ting som "hvorfor det ble slutt". det var alt. vi elsket hverandre ikke, vi var ikke en gang forekslet. vi prøvde og gjøre det "rette" i en kort stund, men uten kjærlighet i bunn så blir alt vanskelig. småen var ikke et planlagt men et velgdig ønsket barn.

 

før syns jeg det var veldig tøft. spesielt når jeg var gravid og når småen var baby og vi ikke var enige om samvær. nå syns jeg livet er veldig bra og ikke vanskelig mer. livet har aldri vært så bra som det siste halve året :-)

 

jeg føler meg veldig heldig som har all den kjærligheten rundt meg som jeg har :-)

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg er 23, har en sønn på 19 måneder;) Har aldri vært sammen med barnefaren så jeg har vært alene med sønnen min fra dag 1, barnefar har samvær da:) Å være alenemor er greit nok det, man klarer det fint selv om noen dager er tyngre enn andre, jeg synes det er litt ensomt, men føler jeg stort sett klarer meg veldig bra, men så vet jeg heller ikke hvordan det er å være to om det, jeg tror det kanskje gjør det lettere for meg å alltid ha vært alene med han.

[Anonym bruker]

Når det gjelder det økonomiske, jeg har faktisk høyere inntekt enn han selv om jeg er i permisjon, jeg jobber nemlig og. .. Så er ikke avhengig av trygd kan man si, forutenom den lønna fra jobben de utbetaler. Han jobber ikke full stiling heller.. Jeg synes jeg har gitt han ros de få gangene han har prøvd å gjøre noe med babyen Og ja, jeg er glad i han, men kjenner jeg er så lei av ALT.. Vurderer å ta en pause fra han og leiligheta her og bare stikke hjem en tur, for der har jeg folk rundt meg hele tiden som tilbyr seg å hjelpe. Det er akkurat det, jeg vil ikke bli alenemor. Men enkelte dager er jeg så lei og sliten at jeg tenker det hadde vært bedre. Fordi d kjennes ut som jeg har to unger i hus, ikke en. Det bekymrer meg litt at han engasjerer seg så lite i ungen vår. Jeg må faktisk spørre om han vil skifte bleie, spørre om han vil legge henne, spørre om han kan gi henne smokk når hun gråter. Det BØR ikke være nødvendig vel?

 

HI