Min erfaring...

[Anonym bruker]

Vil bare si dette (det er så mye snakk om gresset som antagelig ikke er grønnere på andre siden, og slike ting....)... så jeg føler behov for å si flg (og jeg kan bare snakke for meg selv);

Jeg tok mot til meg og kastet min samboer på dør for 3 år siden. Vi hadde vært sammen i 12 år, hadde hus og to flotte gutter sammen (den gang 1 og 5 år.. nå 4 og 8..;-).

JEG HAR IKKE ANGRET ETT ENESTE SEKUND! Jeg blir bare mer og mer overbevist om at jeg tok det rette valget, mer og mer for hver dag som går. Og 'andre siden' for meg, det var ikke noen annen mann. Det var en alenemor-tilværelse. Jeg hadde ingen andre. Jeg var bare deprimert.

 

Gutta klarte seg greit gjennom bruddet. Selv om eldstemann selvsagt syns det var leit, og slet litt med søvnen i etterkant. Det varte ikke så lenge heldigvis. Var over på 3-4 mndr. Så gutta har det helt fint nå. Med et godt forhold til og 'normalt samvær' (annenhver helg+en kveld i uka) hos, sin far.

Jeg klarte også, takket være det faktum at huset var lite og av litt eldre art, å kjøpe ut eksen og beholde huset! Det er Trangt økonomisk Ja, men det går på hengende håret. Vi klarer oss såvidt. Takket være overgangsstønad, tilskudd til barnetilsyn og barnetrygd for 'ett ekstra barn'.. Og noen bidragskroner fra far.

Jeg har det kjempefint som alenemor! Livsgleden og humøret kom på plass ganske raskt etter bruddet. Litt forsiktig først, og det har gått sakte men sikkert oppover! :-) Selvtilliten økte i takt med humøret og livsgleden. Føler meg bedre og flottere enn på mange-mange år! Jeg jobber fullt i en jobb jeg trives i, har supre kollegaer, trener så ofte jeg kan (elsker å trene), er med i fau-sammenheng på eldsteguttens skole, bl.a. og har gode venner rundt meg! Savner selvsagt, av og til (kanskje ofte), en annen voksenperson, en fin mann, kjæreste, og dele livet med..

Men jeg vet ikke om jeg tør. Er redd for å miste det jeg har i dag også.... Man vet hva man har, men ikke hva man får...

Om jeg så skulle våge, så må jeg være overbevist, 100% sikker på at dette er en snill, omsorgsfull mann, som elsker meg og guttene mine høyt.. Og som aldri vil kunne finne på å gjøre oss noe vondt noensinne.

Så får vi se da, om jeg tør satse en eller annen gang...

Lykke til, til alle andre i lignende situasjoner!!

[Anonym bruker]

Takk, dette var godt å høre..

 

Går og tenker på det samme - vært sammen i 5 år, har en datter sammen på 3 - jeg trodde vi hadde det strålende sammen - mens han syntes ikke det og valgte utroskap som en løsning for å "slippe" å snakke med meg om problemene som han tydeligvis hadde tenkt på lenge.

Han angrer på alt, og jeg tilgir utroskapen jeg - men at dette var hans måte å håndtere en konflinkt på er verre å svelge. Alt han sa, og alt han syns var galt med oss.

Vanskelig å tro på at det ikke skal bli slik igjen.

 

Ingen andre som venter på meg heller, og valget om at jeg skal flytte med datteren vår er ikke tatt - men et sted inni meg GLEDER jeg meg til alt det du beskriver.

 

Ryddig leilighet, vaske kun mine egne ting (og barnets ting), alenetid med datter, alenetid med meg selv, venninnekvelder, selvrealisering og jenteturer.

 

Kanskje det betyr at jeg bare skal ta den sjansen jeg nå har fått, og blir alene?

 

Puh.

[Anonym bruker]

Det er bra det ordnet seg for deg.

 

Min mening er at ofte gir vi for ofte opp på mennene våre. De vasker ikke ofte nok, de gjør ikke husarbeid osv. Men de fleste er jo der for ungene sine, de har jobber utenom og de er vel ikke alltid like praktisk anlagt.

 

Jeg er for at ungen(ene) skal ha 2 foreldre, men ikke til hvilken som helst pris. Men jeg syns at man ikke skal gi så fort opp. Det viktigste er at man har god kommunikasjon syns jeg.