Angående "ung mor" før og nå

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Jada, jeg er litt inspirert av alle innleggene om "unge mødre"-seriene (som jeg forøvrig ikke følger med på, så vet ikke så mye om folkene i serien).

 

Men jeg kom til å tenke på dette med når man fikk/får barn, før og nå.

I perioden 1971-1975 var gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende 23,7 år. I 1997 var den på 27,35 år.

I perioden 1971-1975 var halvparten av de førstegangsfødende 22 år eller yngre, mot en av seks i 1997.

 

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har altså økt ganske mye (ikke at det var noe særlig store nyheter), og det har nok en sammenheng med høyere utdanningsnivå hos kvinner, og bedre tilgang og muligheter til prevensjon og abort (ihvertfall hvis man ser på perioder før 1971, der gjennomsnittsalderen sikkert var enda lavere)

 

Men hvordan tror dere dette påvirker folks syn på "den perfekte alder" for å få barn? Er det mindre akseptert å få barn tidlig i dag enn før? Og hva med å få barn i høy alder? Det er jo relativt vanlig å få første når man nærmer seg 40 nå, mens dette nok var mer uvanlig for 30-50 år siden.

Det er jo stadige debatter om at folk mener mange får barn for tidlig eller for sent - tror dere debatten var den samme den gang som nå?

Hvordan tror dere folks syn på "den perfekte alder" har forandret seg, og har dette nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre?

 

Jeg tror nok absolutt at barndom og ungdomstid varer lengre nå. Vi tar høyere utdannelse, etablerer oss senere og går ut i arbeid i høyere alder. Vi er nok ikke så vant til å "bli sendt ut i livet" som mange var hvis man går 50 år tilbake i tid. Dette vil nok helt klart påvirke modenhetsgraden, og en 20-åring i dag er nok noe helt annet enn en 20-åring for 50 år siden. Samtidig varierer jo dette sterkt fra person til person.

 

På samme måte er kanskje "de gamle yngre" nå enn den gang - 40 er jo det nye 30 :-)

 

Det er ikke meningen å lage dette til en diskusjon om hvor fælt eller bra det er å få barn i ung eller voksen alder, men litt tankespinn rundt dette med utviklingen i når folk her i landet får unger, og hvordan samfunnet rundt oss påvirker oss som mennesker i modenhetsgrad (og i ungdommelighet, om du vil gå andre veien) og holdninger.

 

Svært rotete ble også innlegget mitt, men det begynner å bli sent - dette var bare noen tanker, så får jeg skjerpe hjernen hvis noen kommer med innspill=)

 

[Gjest]

Du er inne på noe, men så er det også i dag slik at endel blir senere "modne" også....sier ikke dette gjelder alle, men det er et fenomen. Selvrealisering, og "leva live" først...så barn, lån og ansvar..

[litakine og Theodor]

jeg var 19, og følte meg faktisk ikke så ung, fordi jeg hadde fast forhold, hus, bil og st.v og fast jobb før jeg ble gravid. følte meg rimelig voksen, og venninnen min på 26 mente jeg var langt mer voksen og ansvarlig enn hva enkelte av hennes jevnaldrende venninner er

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Ja, det er det jeg tenker på, Ugla. Tror nok det henger sammen med hele studenttilværelsen, og det faktum at man nå nok har større muligheter og generelt bedre økonomi. Man kan tillate seg å være ungdom lengre enn tidligere, og "selvrealisering" (reising, festing osv) blir prioritert fordi mulighetene er der.

[Gjest]

Jeg tror nok som Ugla sier at folk modnes senere i dag.

Ikke hadde de så mange alternativ som det finnes i dag heller.

De færreste tok noe videre utdanning -det var jo bla rådyrt den gangen og en hadde ikke noe særlig for for støtte ala det vi har i dag.

Det var vell mer slik at de som kunne utdanne seg var avhengig av støtte hjemmefra - både i "penger" og support.

 

Da endte det med at en ble tidligere klar for jobb, egen hjem og familie mye tidligere.

Ikke var det like vanlig å reise på samme måte som i dag heller....

 

Da var det alle jenters drøm og "in" å stå på eget kjøkken å kokkelere.

 

Jeg tror ikke det var en debatt den gang jeg.

Ser for meg at det antagelig er slik det var. Når de var ferdig på skolen (som i dag tilsvarer en mellomting mellom det vi idag kjenner som u.skolen og vgs?) var de klar for å få egen familie.

Det er jo heller ikke så lenge siden en ble regner som voksen ved konfirmasjonen. At en da trede inn i de voksnes rekker.

De "fattige" ble ofte sendt ut for å tjene så snart de var konfirmert feks.

 

Jeg tror også at de som ikke valgte å få mann (kone) og barn rundt tidlig 20årene ble sett på som "utenfor" den gangen.

De skilte seg antagelig ut.

 

 

En annen ting jeg har tenkt en god del på er dette med økonomi nå og da!

Hvordan i all verden fikk de det til å gå rundt med en inntekt, høyere utgifter og flere barn??

Vi regnet mye frem og tilbake ifh dette med at jeg kunne gå lenger hjemme. I dag har vi jo strengt tatt mange gode hjelpeordninger; feks kontantstøtten. Likevell fant vi ut at vi ikke ville klare oss uten at jeg hadde litt inntekt (altså gå ut i deltidsjobbing et par mnd etter permslutt)

I dag har vi høyere inntekt etter prisnivå, vi har vell kanskje en lavere rente (?), maten og klær er billigere. Strøm osv var vell også dyrere den gang? Ifh inntekt.

Den eneste grunnen jeg kan se at vi ikke klarer oss er at vi har høyere krav. Vi er for vant til å ha både det ene og det andre.

Skulle jeg gått hjemme måtte vi kuttet ut alt fra internett til innkjøp av nye klær.

 

Nå er jeg relativt ung selv. Har forholdsvis unge foreldre.

De kjøpte hus da de startet å få barn, vi har alltid reist på ferier om sommeren og vært borte i et par uker, vi barna hadde alltid skikkelig med tøy -arvet ikke-, mamma var hjemmeværende i flere år.

Nå har de betalt ned huslån, de har ny bil og flere andre materielle goder (feks båt) i tillegg til at de har penger på konto.

I dag bruker de mye penger - mye tilfaller oss (og jeg må ærlig innrømme at jeg er sjeleglad for at de er så behjelpelige med å handle til ungene siden vi kanskje ikke hadde hatt råd uten) de reiser mye og handler det de har lyst på av feks elektroniske dyre duppeditter.

Hvordan i all verden har de klart å få det til?!

Jeg ønsker virkelig å gå i samme sporet som dem! Men har svært vanskelig for å se at vi skal klare å komme like godt ut av det uten å gjøre noe "drastisk".

 

[Silje og Vaniljebollene]

Samfunnet er i endring det, hele tiden. Da jeg så på "den store reisen" reagerte jeg faktisk på de to unge stamme-menneskene, som var 18 år gamle og hadde flere barn og det som var et voksent, stabilt liv for dem. Slik er nok sjelden vare i den vestlige verden i dag.

 

Og de 18-åringene jeg kjenner er vel ikke helt klare for barn. Og mange av 25-åringene jeg kjenner er heller ikke klare. De har andre prioriteringer, de vil realisere seg selv, tenke på seg selv, og er vel redde for å bli gamle for tidlig.

 

Har tenkt på det selv, jeg er 22 år når jeg er ferdig med å få barn. Gjør ikke det meg gammel? Ingen av venninnene mine har engang vurdert å få barn ennå. Likevel føler jeg ikke at jeg har gått glipp av noe.

 

Det er nok slik at vi har litt lettere for å gjøre som alle andre... Det blir forventet (og ofte anbefalt av foreldre og andre) at man skal studere og jobbe før man får barn. Og da blir man nødvendigvis litt eldre før man rekker å bli foreldre. Og man modnes vel med livsstilen? Så om man endrer livsstil, vokser man inn i en ny rolle, om det er som mor, student eller noe helt annet.

 

Det ble iallefall rotete. Det er for sent til å tenke

[bobobaby+Lucas og Nathalie]

sauen.. du tenker nå alltid på så dype ting. her sitter jeg og spiser m&m's og tenker at de burde laget de uten nøtter, så kommer jeg plutselig på at... jo det heter jo nonstop. hjernen min trenger kanskje litt trim? he he

[Piri]

Jeg ble mor en mnd før jeg fylte 19 i 1993. Jeg føler at det er mer akseptert nå enn før. Jeg fikk mange slengbemerkninger og foreldrene mine fikk også gjennomgå. Selv om jeg hadde 2 jobber, samboer, vi leide et koselig lite hus, han hadde fast jobb og bil.

Selv om det er flere som går på vidregående i den alderen nå enn da og det var mange på min alder som allerede var i jobb da, virker det som om det er mer akseptert. Det er liksom greit å la magen vokse under pulten.

 

Hvorfor det er blitt slik aner jeg ikke. Folk er mere tolerante, kanskje?

Om ungdommen er mer moden nå enn da, mener jeg bestemt at de ikke er. Men om man får barn som ung i dag er det mer økonomsik støtte å få og mer veiledning fra helsevesenet. Og det er bra det, bevares.